Subscribe
Share
Share
Embed
Operativ yteevne er en podkastserie som belyser hvordan fysisk og mental kapasitet, ernæring, søvn, restitusjon og totalbelastning påvirker menneskelig yteevne i operative situasjoner. Podkasten er utviklet i samarbeid mellom Universitet i Innlandet, ved Institutt for folkehelse og idrettsvitenskap, og Forsvaret, ved Hæren våpenskole og Seksjon for menneskelig yteevne.
Dette er en episode som ikke egner seg som transkript. Derfor følger i stedet et sammendrag av episoden. Sammendraget er laget med hjelp av Autotekst og Sikt KI-chat.
Episoden av podkasten Operativ yteevne handler om fjernoppklaring – det å operere langt bak fiendens linjer – og hva som kreves av soldatene som gjør dette i praksis. Programleder er Eirik Grindaker, og gjestene er major Thomas André Valnes fra Seksjon for menneskelig yteevne i Forsvaret, samt tre fra Fjernoppklaringseskadronen: Erik (operatør og instruktør), Nikolai (operatør/medic) og Henrik (eskadronsersjant, med snart 15 års erfaring fra fjernoppklaring). Episoden er første del av en trilogi om fjernoppklaring.
Hva er fjernoppklaring?
Thomas forklarer at fjernoppklaringseskadronen er en del av Hærens og Heimevernets etterretningssystem. Avdelingen har ikke stor kampkraft i form av stridsvogner eller tunge våpensystemer, men består av små, høyt kompetente patruljer som opererer langt inne på fiendtlig territorium. Deres hovedoppgave er å innhente informasjon, men de kan også påvirke fienden gjennom bruk av moderne våpen, droner og panserbrytende våpen.
Henrik utdyper at det som skiller fjernoppklaring fra mye annet i Hæren er graden av isolasjon: de opererer ofte alene, uten umiddelbar støtte fra større avdelinger. Mens de fleste andre avdelinger inngår i et større samvirkesystem, må en fjernoppklaringspatrulje på fire til åtte mann være sitt eget lille “system”, med kompetanse på samband, sanitet, ledelse og spesialiserte funksjoner på svært få personer.
Patruljene opererer ikke nødvendigvis i selve stridsfeltet, men “på dypet” i fiendens bakre områder. Det er ingen fast avstandsgrense for hvor langt foran egne fremste de kan operere – det styres av om de klarer å ta seg inn i området, fiendens situasjon og hvilke sambandsmidler de har tilgjengelig.
Utviklingen i moderne krigføring, spesielt med erfaringene fra Ukraina, gjør at mindre enheter med riktig teknologi kan være svært dødelige. Dermed vil fjernoppklaring framover ikke bare handle om informasjonsinnhenting, men også om å kunne påvirke fienden bak frontlinjen.
Hverdagen i fjernoppklaring:
Erik beskriver hverdagen som operatør i det stående miljøet som ekstremt variert. Verden og sikkerhetssituasjonen påvirker hva avdelingen gjør, også selv om de holder til i Nord-Norge. Noen uker går med til basisferdigheter som skyting, samband, sanitet og fysisk trening. Andre uker dreier seg mer om spesialiserte fagfelt, som droner, skarpskyting eller tyngre våpen.
Hver operatør har et hovedfagområde, og ofte et sekundært fagfelt. Det gjør at patruljen samlet får stor bredde med få personer. Nikolai, som er medic, beskriver hvordan mye av tiden hans brukes på å videreutvikle egen medisinske kompetanse, samtidig som han må vedlikeholde alle de andre soldatferdighetene – klatring, skyting, bruk av materiell og fysisk kapasitet. Det er aldri vanskelig å fylle en arbeidsuke.
Henrik peker på at hverdagen er forutsigbar i den forstand at man vet at det alltid er mye som skal gjøres, men årshjulet er aldri likt. Derfor har de definert noen basisferdigheter som alltid skal prioriteres: stridsteknikk, skyting, sanitet, samband – og fysisk fostring. Fysisk trening regnes som en kjerneferdighet, på linje med de andre. Uten tilstrekkelig kondisjon og styrke vil soldaten “stoppe i første motbakke med sekk”.
Fysisk kapasitet – bunnlinje og toppnivå:
Thomas beskriver fjernoppklaringssoldatene som noen av de best trente soldatene i Hæren, og sannsynligvis i konvensjonelle hærstyrker i Nato. De må være gode på mange ulike fysiske kvaliteter samtidig – litt som en tikjemper. Poenget er ikke å være verdens beste på én ting, men å ha et svært høyt bunnnivå på alt som er relevant.
Henrik og Erik forklarer hvordan de jobber både med en “bunnlinje” og mulighet for individuell utvikling:
Det finnes et minimumsnivå alle må være over, blant annet kondisjon (3000 meter), styrke og utholdenhet med sekk.
Samtidig skal treningen legges opp slik at også de beste får utviklingsmuligheter. Øktene designes sånn at alle kan ha progresjon – enten du løper 3000 meter på 12 blank eller under 9.30.
Det brukes klassiske tester som pushups, hangups, rygghev, situps, 3000 meter og pakningsløp i seleksjon og oppfølging, men det operative kravet er mye mer enn bare testresultater. I felt handler det om å kunne forflytte seg langt med tung vekt, dag etter dag, og tåle belastningen uten å bli skadet.
Henrik sier tydelig at kondisjon er alfa og omega: du kan være så “seig” du vil, men har du for dårlig kondisjon, så blir du knekt i første motbakke. Etter det kommer utholdenhet med tung sekk, og så styrke for å tåle belastningen over tid. Ryggsekker på 20–30 kg er vanlig, men det kan også være perioder med totalbelastning opp mot 70 kg eller mer, om enn over kortere distanser.
Mental robusthet og karakter:
Alle gjestene er enige om at det mentalt er minst like krevende som fysisk. Henrik beskriver at evnen til å tåle ubehag over tid er helt sentral – både fysisk ubehag (kulde, lite mat, lite søvn, tung belastning) og mentalt ubehag (usikkerhet, frykt, det å operere i små enheter uten støtte).
En fjernoppklaringssoldat må:
Tåle usikkerhet og ikke vite helt hva som skjer videre.
Klare å “skru av og på” – være 100 % skjerpet når det kreves, men også klarer å slappe av og hvile når det er mulig.
Unngå å brenne ut mentalt fordi man er konstant “påskrudd”.
Dette trenes og testes gjennom utdanning og øvelser, hvor kandidatene utsettes for stress over tid. Samtidig er det umulig å simulere full krigsrealisme i fredstid, så de ser etter tegn på hvordan kandidatene håndterer press og ansvar.
Karakter og lagspill er også avgjørende. Nikolai understreker at det ikke er nok å “stå og ta imot dritt” og bare bite tennene sammen til det er over. De beste er de som også under press klarer å ta vare på andre, avlaste laget sitt og bidra til at gruppa fungerer. De som bare tenker “jeg holder ut, snart er det ferdig”, men ikke bidrar til fellesskapet, er ikke de de ønsker.
Henrik er opptatt av tillit. Fjernoppklaringspatruljer opererer langt unna ledelsen, og det kan gå mange dager mellom hver gang de har kontakt med operasjonssentralen. Da er det helt avgjørende at patruljen faktisk gjør det de skal, uten at noen står og passer på dem. Forsvaret må kunne stole på at de løser oppdraget, ikke at de “ligger i soveposen og nekter å gjøre det de er satt til”.
Seleksjon og opptak:
Seleksjonsprosessen til fjernoppklaring beskrives som “low-tech”, men svært krevende. Det viktigste de ser etter er:
Robust fysikk (styrke, kondisjon, utholdenhet)
Kognitiv kapasitet (evne til å lære fort, håndtere mye informasjon)
Evnen til å tåle ubehag over tid – både fysisk og mentalt
Riktig karakter og laginnstilling
Veien inn begynner allerede før man søker: sesjon, fysiske tester, evnenivå og screening mot ulike vervede miljøer. De som vurderes som egnede, kalles inn til grovseleksjon, hvor det testes minstekrav på styrke og kondisjon. Derfra går man videre til en lengre seleksjonsfase med økende belastning, lite mat og lite søvn. For vernepliktige varer opptaket rundt to uker, for vervede mot GRUFO (grunnutdanning for fjernoppklaring) opp mot tre uker.
Tallene viser hvor selektivt det er:
Over 200 kan starte på grovseleksjon.
Dette skaleres ned til litt over 50 som går videre.
Til slutt sitter det gjerne igjen rundt 10 mann.
For de vervede varierer søkertall og gjennomføring mer, men typisk er det mellom 50 og 100 søkere og alt fra 2 til 10 som kommer gjennom.
Henrik understreker at seleksjonen egentlig fortsetter også etter opptaket: gjennom vernepliktsåret og grunnutdanningen er det fortsatt rom for å sile ut dem som ikke har riktig karakter eller ikke utvikler seg godt nok. På papiret kan noen ha “ni av ti” kvaliteter, men hvis den siste tiendedelen – mentalitet og karakter – mangler, er det ikke godt nok.
Thomas trekker også fram hvor viktig det er at de som ønsker å søke, forbereder seg over tid. Robust fysikk og toleranse for belastning bygges over år, ikke uker. Det handler om å være i aktivitet, bære sekk, være mye ute, herde sener, muskler og skjelett, og gjerne ha bakgrunn fra friluftsliv eller idrett. Noen kommer inn via friluftserfaring, andre via idrett som langrenn, fotball eller friidrett – fellesnevneren er et robust fysisk utgangspunkt.
Sosial tetthet og “irrasjonell irritasjon”:
Livet i fjernoppklaring betyr også å bo veldig tett på hverandre, ofte i trange telt eller i små leirer, og over lange perioder i krevende klima. Nikolai peker på et viktig mentalpoeng: man må klare å “filtrere ut støy” og unngå å irritere seg i hjel på småting. Når man er sliten, kald og sulten, er det fort gjort at bagateller blir store. Han beskriver fenomenet “irrasjonell irritasjon” – at alt ved makkerens små uvaner kan begynne å irritere, om man ikke er bevisst på det.
Det er helt nødvendig å skille mellom det som faktisk har operativ betydning og det som bare er personlige preferanser. Irritasjon over småting gjør at “begeret renner over” fortere, og i slike miljøer er det mange stressfaktorer samtidig. Thomas kaller det “multifaktorielt stress”: kulde, sult, lite søvn, frykt, usikkerhet, vibrasjon, mekanisk belastning osv. Summen av dette kan bryte ned prestasjonen om man ikke har gode mentale strategier.
Ledelse, autonomi og intensjonsbasert styring:
Et gjennomgående poeng er at fjernoppklaringspatruljene er svært autonome. Erik beskriver hvordan patruljene ofte må ta avgjørelser uten direkte kontakt med ledelsen, både taktisk og praktisk. Det krever soldater som:
Kan forstå hensikten med oppdraget (intensjonen).
Tar selvstendige beslutninger i tråd med den hensikten.
Evner å håndtere situasjonen på bakken, som ofte er mer kompleks enn planlagt.
Thomas knytter dette til Forsvarets ledelsesfilosofi om intensjonsbasert ledelse. I fjernoppklaring er det ikke bare en teoretisk modell, men noe som må fungere i praksis for at avdelingen skal være relevant. Samtidig gjelder mottoet “løs oppdrag – ta vare på dine soldater” like sterkt i fjernoppklaring som ellers. Det er ikke bare lederen som tar vare på laget; alle må ta vare på hverandre.
Trening, belastningsstyring og kultur:
Treningskulturen i fjernoppklaringseskadronen er gjennomtenkt og systematisert. Henrik forteller at da han startet, var det lite bevissthet rundt totalbelastning: man kunne først kjøre harde crossfitøkter, og så rett ut på lange patruljeøvelser, med resultat at folk var støle og slitne hele tiden og hadde lite reell progresjon.
Med årene har de utviklet en helt annen bevissthet:
De planlegger trening opp mot øvelser og feltperioder.
Tunge øvelser gir rom for hvile etterpå.
Roligere uker gir rom for mer målrettet trening.
Det er en kultur for å tenke belastning, ikke bare “mer er bedre”.
Erik beskriver hvordan de de siste årene har hatt et ganske strukturert treningsregime, særlig i det stående operative miljøet. De planlegger ned på detaljnivå: hvilken intervalltype, hvor mange drag, intensitet, styrkeøkter (tung styrke vs. hypertrofi), repetisjonsantall. Samtidig ligger individualisering inne i systemet: en intervalløkt kan være “6–10 x 1000 meter”, der de minst trente løper 6 drag og de mest trente løper 10, innenfor samme økt.
Styrketreningen periodiseres også, typisk med styrkefokus i vinterhalvåret. De har faste press- og trekkøkter, og én mer valgfri økt der den enkelte kan prioritere over- eller underkropp ut fra egne svakheter.
Alle jobber sammen på fellesøkter, gjerne kl. 07.30 som start på arbeidsdagen. Nikolai mener dette er en nøkkelfaktor for god treningskultur: alle møter i treningstøy, økten gjennomføres i fellesskap før andre arbeidsoppgaver. De som leder avdelinger andre steder i Forsvaret, kunne med fordel kopiere dette.
Henrik påpeker at utfordringen ofte ikke er å få folk til å trene, men å holde dem igjen. Mange har stor indre motivasjon for trening, og vil i tillegg til avdelingens opplegg løpe ultraløp, trene ekstra styrke osv. Da må ledelsen noen ganger si “nei, ikke tre ultraløp på tre uker” fordi det går ut over operativ evne og øker skaderisikoen.
Thomas trekker fram Fjernoppklaringseskadronen som et eksempel til etterfølgelse for andre avdelinger når det gjelder å kombinere kunnskapsbaserte treningsprinsipper med praktisk gjennomførbarhet i en militær hverdag.
Hvorfor søke seg til fjernoppklaring?
Avslutningsvis får gjestene spørsmål om hvorfor noen bør søke seg til fjernoppklaring.
Erik forteller at han egentlig bare skulle inn i verneplikt i 2014. Nå sitter han der over ti år senere, fordi han hele veien har fått utvikle seg, utfordre seg selv og jobbe med meningsfulle oppgaver sammen med gode kollegaer.
Nikolai løfter fram at fjernoppklaringseskadronen er helt i front av et fagfelt i kontinuerlig utvikling. Selv som relativt ny får han reell påvirkningskraft; meningene hans blir hørt på linje med folk som har vært der i 10–15 år. Du er ikke “bare en i massen”, men del av et lite miljø som utvikler faget. I tillegg er etterretning som fag og mye friluftsliv i hverdagen både spennende og motiverende.
Henrik peker på at avdelingen er liten, relativt flat og gjennomsiktig, med lite hierarki. Det gjør at man raskt får ansvar og tillit, og kan være med å påvirke hvordan avdelingen utvikler seg, selv om man ikke har jobbet der i mange år. For den som ønsker en krevende, men meningsfull tjeneste med stor grad av ansvar, autonomi og faglig utvikling, mener han fjernoppklaring er et av de mest attraktive stedene i Forsvaret.