Subscribe
Share
Share
Embed
Operativ yteevne er en podkastserie som belyser hvordan fysisk og mental kapasitet, ernæring, søvn, restitusjon og totalbelastning påvirker menneskelig yteevne i operative situasjoner. Podkasten er utviklet i samarbeid mellom Universitet i Innlandet, ved Institutt for folkehelse og idrettsvitenskap, og Forsvaret, ved Hæren våpenskole og Seksjon for menneskelig yteevne.
Dette er en episode som ikke egner seg som transkript. Derfor følger i stedet et sammendrag av episoden. Sammendraget er laget med hjelp av Autotekst og Sikt KI-chat.
I denne episoden av podkasten Operativ yteevne diskuterer Ulrik Wisløff, professor og leder av CERG ved NTNU, Øyvind Sandbakk, sportsdirektør ved Norges Toppidrettsgymnas (NTG) og professor II ved UiT, og Thomas André Valnes, sjef for Seksjon for menneskelig yteevne ved Hærens våpenskole, hvordan oppvekst, skole og fysisk aktivitet påvirker utviklingen av robusthet hos barn og unge. Samtalen ledes av Eirik Grindaker, prosjektleder for menneskelig yteevne ved Universitetet i Innlandet. Utgangspunktet for diskusjonen er en økende bekymring for at stadig færre unge utvikler den fysiske kapasiteten som kreves for et sunt liv, for samfunnets beredskap og for å møte kravene som stilles i Forsvaret.
Et hovedtema gjennom episoden er at utviklingen blant barn og unge blir stadig mer polarisert. Sandbakk beskriver hvordan de mest aktive ungdommene er bedre trent enn noen gang tidligere, samtidig som en voksende gruppe unge er lite fysisk aktive. På den ene siden finner vi ungdom som trener målrettet, deltar i organisert idrett og utvikler svært høye prestasjonsnivåer. På den andre siden ser vi unge som tilbringer stadig mer tid foran skjermer og som i liten grad deltar i fysisk aktivitet. Resultatet er et stadig større gap mellom de mest aktive og de minst aktive.
Denne utviklingen bekymrer både forskere, idretten og Forsvaret. Sandbakk peker på at mange barn fortsatt er innom idretten, men at frafallet skjer tidlig og i stort omfang. Samtidig ser man at fotballbaner og idrettsanlegg i mange lokalsamfunn står tomme utenom organisert aktivitet. Det som tidligere var naturlig lek og spontan fysisk aktivitet i nærmiljøet, har i stor grad blitt erstattet av skjermbruk og stillesitting. Konsekvensen er at mange unge mister viktige muligheter til å utvikle fysisk kapasitet, motoriske ferdigheter og bevegelsesglede.
Fra Forsvarets perspektiv er konsekvensene allerede synlige. Valnes viser til tall fra førstegangstjenesten som viser at en betydelig andel av de unge som møter til tjeneste ikke tilfredsstiller det som anses som et minimumskrav til kondisjon. NATO opererer med en anbefalt minimumsstandard som tilsvarer omtrent 47 ml/kg/min i maksimalt oksygenopptak, noe som i praksis tilsvarer å løpe 3000 meter på 15 minutter. Tallene viser at mange unge ikke når dette nivået.
Samtidig understreker Valnes at utfordringen ikke først og fremst gjelder de mest selektive utdanningene og opptakene i Forsvaret. Der møter man ofte ungdom som allerede har utviklet gode fysiske og mentale forutsetninger gjennom idrett og aktiv livsstil. Utfordringen ligger hos den brede ungdomsmassen. Forsvaret er derfor opptatt av at samfunnet må rette oppmerksomheten mot å løfte grunnivået hos alle unge, snarere enn å fokusere på de som allerede er svært aktive.
Wisløff fremhever at fysisk aktivitet tidlig i livet er avgjørende for utviklingen av robuste mennesker. Selv om det er mulig å begynne å trene senere i livet, er det langt enklere å opprettholde aktivitet dersom gode vaner etableres som barn. Han beskriver et paradoks ved dagens skolehverdag: Barn er naturlig aktive før skolestart, men møter et system som i stor grad er basert på stillesitting gjennom store deler av dagen. Dermed reduseres aktivitetsnivået i en fase hvor både kropp og hjerne er spesielt mottakelige for fysisk stimulering.
Fysisk aktivitet handler imidlertid om langt mer enn fysisk helse. Wisløff understreker at aktivitet påvirker psykisk helse, læring, trivsel og sosial fungering. Regelmessig fysisk aktivitet bidrar til bedre humør, bedre konsentrasjon og økt motstandskraft mot psykiske belastninger. Dermed blir fysisk aktivitet et sentralt virkemiddel for å utvikle robuste individer som står bedre rustet til å håndtere utfordringer gjennom livet.
Et viktig tema i episoden er de økende sosiale forskjellene knyttet til fysisk aktivitet. Forskning viser at barn fra familier med svakere økonomiske ressurser ofte er mindre fysisk aktive enn andre barn. Dette gjør skolen til en helt sentral arena. Mens idretten når mange barn, er det bare skolen som når alle. Derfor mener deltakerne at skolen må få en langt viktigere rolle i arbeidet med å utvikle fysisk robusthet i befolkningen.
Alle deltakerne argumenterer for at fysisk aktivitet må integreres sterkere i skolehverdagen. Det handler ikke bare om kroppsøvingsfaget, men om å skape en skole der bevegelse og aktivitet er en naturlig del av hverdagen. Flere peker på at målet bør være minst én time fysisk aktivitet hver dag for alle elever.
Samtalen dreier seg også inn på betydningen av sosiale medier. Valnes beskriver hvordan ungdom i dag bombarderes med råd, påvirkning og idealer fra influensere og ulike digitale plattformer. Selv om skolen formidler kunnskapsbaserte råd om helse, trening og livsstil, opplever han at disse budskapene ofte drukner i støyen fra sosiale medier. Både Sandbakk og Valnes peker på at økningen i psykiske utfordringer blant ungdom sammenfaller med framveksten av sosiale medier og økt skjermbruk.
Samtidig viser forskning at ungdom som deltar i idrett og fysisk aktivitet generelt har bedre psykisk helse, bedre skoleprestasjoner og høyere grad av sosial deltakelse. Idretten blir derfor framhevet som en av de viktigste arenaene for å bygge både fysisk og mental robusthet.
Valnes viser til en omfattende NATO-rapport basert på 170 vitenskapelige studier og data fra syv millioner soldater. Rapporten viser at deltakelse i idrett i oppveksten er en av de viktigste faktorene for å redusere risikoen for belastningsskader senere i livet. Idrett bidrar ikke bare til bedre fysisk kapasitet, men utvikler også motorikk, koordinasjon, skadeforebyggende egenskaper og mentale ferdigheter som er viktige i både sivilt og militært liv.
Et annet sentralt tema er betydningen av variasjon. Sandbakk understreker at barn og unge bør få erfaring med mange ulike aktivitetsformer. Variasjon bidrar til utvikling av et bredt motorisk repertoar og gir bedre forutsetninger for både prestasjon og livslang aktivitet. Han peker på at selv idretter som krever tidlig spesialisering, som fotball, har nytte av at utøverne utvikler ferdigheter innen flere aktivitetsformer.
Valnes kobler dette direkte til Forsvarets behov. Soldater må mestre et bredt spekter av bevegelser og arbeidsoppgaver. De skal kunne løpe, bære, klatre, krype, grave, evakuere andre mennesker og bevege seg effektivt i krevende terreng. Dersom unge kommer inn i voksenlivet uten et bredt motorisk grunnlag, blir det vanskeligere å utvikle disse ferdighetene senere.
Diskusjonen beveger seg videre til betydningen av kontinuitet. Sandbakk understreker at fysisk kapasitet ikke bygges gjennom kortsiktige skippertak. Selv om det er mulig å forbedre formen raskt gjennom intensiv trening, er det den langsiktige kontinuiteten som bygger robusthet. Kroppen tilpasser seg gradvis gjennom regelmessig aktivitet over tid. Denne kontinuiteten gjør at mennesker tåler både fysisk og mental belastning bedre.
Wisløff peker samtidig på at mye av den naturlige hverdagsaktiviteten har forsvunnet. Tidligere gikk eller syklet barn til skole og fritidsaktiviteter. I dag foregår stadig mer transport med bil eller elektriske hjelpemidler. Dermed mister mange barn og unge store mengder daglig aktivitet som tidligere bidro til å bygge grunnleggende fysisk kapasitet.
Når deltakerne diskuterer hva robusthet egentlig betyr, beskrives det som en kombinasjon av fysisk kapasitet, psykisk styrke og sosial fungering. Robuste barn og unge har god fysisk form, fungerer godt sosialt, opplever mestring og håndterer utfordringer på en konstruktiv måte. Fysisk aktivitet blir framhevet som en av de viktigste faktorene for å utvikle denne helheten.
Mot slutten av episoden diskuterer deltakerne hvilke konkrete tiltak som bør gjennomføres. De er samstemte om at kunnskapsgrunnlaget allerede eksisterer. Utfordringen handler ikke om mangel på forskning, men om mangel på handling og prioritering.
Forslagene inkluderer minst én time fysisk aktivitet daglig i skolen, flere fagpersoner med kompetanse innen fysisk aktivitet og helse, sterkere samarbeid mellom skole, idrett og frivillige organisasjoner, flere lavterskeltilbud for ungdom og større investeringer i anlegg og aktivitetstilbud. Valnes argumenterer også for at fysisk kapasitet bør måles gjennom skoleløpet, ikke for å rangere elever, men for å kunne følge utviklingen og gi nødvendig oppfølging.
Avslutningsvis uttrykker alle deltakerne optimisme. Norge har etter deres vurdering svært gode forutsetninger for å lykkes. Landet har en sterk fellesskole, høy kompetanse innen fysisk aktivitet og idrett, en omfattende frivillig sektor og betydelige samfunnsressurser. Dersom disse ressursene brukes målrettet, mener de at Norge kan utvikle en befolkning med bedre helse, sterkere psykisk robusthet, bedre læringsforutsetninger og høyere beredskapsevne.
Hovedbudskapet fra episoden er tydelig: Fysisk robusthet bygges gjennom hele oppveksten. Skal Norge møte framtidens utfordringer innen helse, utdanning og beredskap, må fysisk aktivitet få en langt mer sentral plass i barn og unges hverdag. Det handler ikke bare om idrett eller prestasjon, men om å utvikle mennesker som er rustet til å mestre livet.