Bo i verdensrommet? Alt om livet på romstasjonen ISS

Show Notes

Astronautene på Den internasjonale romstasjonen ser rundt 16 soloppganger hvert eneste døgn. De sover festet til veggen, drikker vann som en gang var svette og tiss, og blir litt høyere mens de er der oppe. Hvordan er det egentlig å bo i verdensrommet?

What is Alt Forklart for Barn?

Alt forklart for barn er en podkast for nysgjerrige barn mellom 7 og 14. Hver episode tar for seg én ting i verden — en innsjø som har vært innestengt under isen i 15 millioner år, et dyr som ikke kan drepes, hvordan sand blir til datamaskiner — og bruker ti minutter på å finne ut hvorfor den er så merkelig. Ingen barnestemme, ingen quiz. Bare gode historier om ekte ting.

Alt forklart for barn er et sideprosjekt laget av en pappa og datter. Podkasten er i sin helhet AI-generert: Vi bruker kunstig intelligens til research, manus og til å skape stemmen til «Hedda». Vi kvalitetssjekker innholdet før publisering, men AI kan ta feil, og vi kan ikke garantere at alt er 100 % presist til enhver tid. Vær derfor gjerne kildekritisk sammen med barna!

Vi vil gjerne gjøre podkasten enda bedre! Hører du eller barna noe som ikke stemmer, eller har dere tips til spennende temaer vi bør ta for oss? Send oss gjerne en e-post på [e-mail]

Tenk deg at du står og ser på en soloppgang. Himmelen blir rosa, så oransje, og så kommer sola. Vakkert, ikke sant? Tenk deg så at det skjer igjen halvannen time senere. Og igjen. Seksten ganger i løpet av ett eneste døgn. Det finnes faktisk mennesker som opplever akkurat det. De svever omtrent fire hundre kilometer over hodet ditt, og de bor på Den internasjonale romstasjonen. Hei! Jeg heter Hedda, og velkommen til Alt forklart for barn. I dag skal vi besøke det rareste hjemmet som finnes. Et hus som suser rundt jorda, der ingenting faller ned, og der vannet du drikker har en ganske overraskende fortid. Først: Hva er egentlig romstasjonen? Den internasjonale romstasjonen, som på engelsk heter ISS, er et slags kjempestort romskip som aldri lander. Den er bygd bit for bit, oppe i verdensrommet, av mange land sammen. Med de store solcellepanelene sine er den omtrent like lang som en fotballbane. Inni er det omtrent like mye plass som i et stort hus, med rom til å sove, spise, jobbe og trene. Og den står ikke stille. Romstasjonen suser rundt jorda i nesten tjueåtte tusen kilometer i timen. Det er så fort at den kunne fløyet fra Oslo til Bergen på under ett minutt. Hele runden rundt jordkloden tar bare halvannen time. Derfor ser astronautene seksten soloppganger i døgnet. De rekker rundt jorda nesten seksten ganger før dagen er omme. Men hvorfor svever astronautene der oppe? Er det ikke tyngdekraft i verdensrommet? Jo, det er det. Fire hundre kilometer opp er tyngdekraften nesten like sterk som her nede. Jorda drar i romstasjonen hele tiden, akkurat som den drar i deg. Hemmeligheten er farten. Romstasjonen faller faktisk mot jorda, hele tiden. Men den beveger seg så sinnssykt fort framover at den liksom bommer på bakken. Den faller og faller, men jorda krummer seg unna under den, så den treffer aldri. Den faller rundt jorda, om og om igjen. Og astronautene inni faller sammen med stasjonen, hele tiden. Når du faller, kjenner du deg vektløs. Kanskje du har merket det et lite øyeblikk i en huske, eller når en heis starter nedover og det kiler i magen. Astronautene har den følelsen hele døgnet, i månedsvis. Det høres kanskje gøy ut. Og det er det, de første dagene. Men så skal du liksom bo der. Ta noe så enkelt som å sove. Du kan ikke legge deg i en seng, for du ville svevd rett opp av den. I stedet har hver astronaut en liten sovekrok på størrelse med et skap. Der inne henger en sovepose festet til veggen. Astronauten kryper oppi, drar igjen glidelåsen og sover stående. Eller liggende. I vektløshet finnes det egentlig ikke noe opp og ned, så det spiller ingen rolle hvilken vei soveposen henger. Mange astronauter sier forresten at armene deres kan flyte opp foran ansiktet mens de sover, som om de er zombier. Noen stapper dem inn i posen for å slippe å våkne av sine egne hender. Frokost er også et eventyr. Mye av maten kommer i poser, litt som turmat, og noen retter tilsettes varmt vann. Brød er nesten forbudt, for smulene ville svevd rundt overalt og kunne satt seg fast i maskiner, eller i noens øye. Derfor spiser astronautene myke tortillalefser i stedet. Salt og pepper finnes bare som væske, for løse korn ville fløyet av gårde som bittesmå romskip. Og hvis du søler et glass vann? Det blir ingen dam på gulvet. Vannet samler seg til en skinnende, skjelvende kule som svever gjennom rommet. Astronautene kan faktisk fange drikken sin i lufta med munnen. Det er ikke det eneste rare med vannet der oppe. Å frakte ting opp til romstasjonen er vanvittig dyrt. Hver liter vann koster mange tusen kroner å sende opp med rakett. Så på romstasjonen kastes nesten ingenting. Det finnes en maskin som samler opp fuktigheten i lufta, altså svetten astronautene skiller ut og pusten de puster ut. Den samler også opp tisset deres. Alt sammen renses, filtreres og behandles igjen, helt til det blir rent, friskt drikkevann. Ja, du hørte riktig. Dagens svette og tiss blir morgendagens drikkevann. Astronautene spøker med at gårsdagens kaffe blir morgendagens kaffe. Jeg hadde ikke trodd det, men vannet er faktisk veldig rent. Maskinene klarer å gjenvinne rundt nittiåtte prosent av alt vannet om bord. Nesten ingenting går til spille. Dusje går forresten ikke. Vannet ville bare svevd rundt i store klumper. Astronautene vasker seg med våte kluter og bruker en spesiell sjampo som ikke trenger å skylles ut. Og toalettet bruker sug, litt som en støvsuger, for å få alt til å gå riktig vei. Astronauter må faktisk øve på å gå på do før de reiser opp. Men det som skjer med selve kroppen der oppe, er kanskje enda rarere. Her nede på jorda presser tyngdekraften deg sammen hele dagen. Ryggraden din er bygd opp av knokler med myke skiver imellom, som en stabel med puter. Tyngdekraften klemmer putene litt flate. Oppe i vektløshet slipper presset taket, putene utvider seg, og astronautene blir opptil fem centimeter høyere. Mål fem centimeter med fingrene. Så mye kan de vokse, på bare noen dager. Men når de lander på jorda igjen, krymper de tilbake. Og mange får vondt i ryggen av hele strekkingen. Kroppen gjør mer rart der oppe. Musklene og skjelettet ditt jobber hver eneste dag mot tyngdekraften. Hvert skritt du tar, er trening uten at du merker det. I vektløshet forsvinner den jobben, og da begynner kroppen å bygge ned muskler og knokler. Den tenker: Dette trenger vi visst ikke lenger. Derfor må astronautene trene to timer hver eneste dag. De løper på tredemølle, fastspent med strikker, ellers ville de svevd av. Og de løfter «vekter» på en spesialmaskin, for vanlige vekter veier jo ingenting der oppe. Et piano ville ikke veid noe som helst. Men du måtte fortsatt dytte hardt for å få det i gang, og enda hardere for å stoppe det. Og likevel, når astronautene kommer hjem etter et halvt år, er mange så slitne og ustødige at de trenger hjelp ut av romkapselen. Kroppen må lære seg jorda på nytt. Det er faktisk en av grunnene til at romstasjonen finnes. Den er et flytende laboratorium der forskere prøver å finne ut hva som skjer med mennesker som bor lenge i verdensrommet. For hvis vi en dag skal reise til Mars, en tur som tar mange måneder, må vi vite hvordan kroppen takler det. Mye av det vet vi fortsatt ikke. Astronautene der oppe er på en måte forsøkspersoner for framtidens romreiser. Men spør du astronautene selv hva som er det aller beste med å bo der oppe, svarer nesten alle det samme: utsikten. Fra vinduet ser de hele jordkloden gli forbi under seg. Sahara ligger der som en gyllen flekk, og tordenvær blinker i skyene som lommelykter. Nordlyset ser vi over oss her nede, men astronautene ser ned på det, som grønne slør som danser over jorda. Og mange av dem sier at noe forandrer seg inni dem der oppe. De ser ingen landegrenser, bare én liten, blå planet med et tynt lag av luft rundt seg. Og du kan faktisk se romstasjonen selv, hvis den passerer over der du bor. Den er nemlig synlig fra bakken, uten kikkert. Rett etter solnedgang eller rett før soloppgang, når himmelen er mørk, men stasjonen fortsatt fanger sollyset, ser den ut som et klart, hvitt lys som glir rolig over himmelen. Den blinker ikke, slik fly gjør. Den seiler bare stille forbi, på noen få minutter. Det finnes nettsider og apper der du kan sjekke nøyaktig når den passerer over der du bor. Be gjerne en voksen om hjelp til å finne tidspunktet. Og neste gang du står der i mørket og ser den lysende prikken gli over himmelen, kan du tenke på at der oppe svever det mennesker i soveposer på veggen. Kanskje en av dem ser ned på akkurat deg. Vink gjerne. De ser deg ikke. Men det er fint likevel. Mange takk for at du hørte på Alt forklart for barn.