Subscribe
Share
Share
Embed
Noen mennesker får oss til å lytte. I Godt sagt! møter kursleder og foredragsholder Christian Eek-Jensen folk som virkelig kan formidle. Folk som fanger et rom, flytter en mening eller setter ord på noe andre bare har kjent på. Du blir kjent med mennesket bak stemmen og grepene de bruker for å nå frem. For deg som selv vil bli bedre til å formidle, presentere og påvirke.
I dag er jeg så heldig å sitte sammen med Ole Petter Hjelle.
For mange er Ole Petter mest kjent som legen og hjerneforskeren
som har gjort fysisk aktivitet, folkehelse og hjernehelse forståelig, relevant.
Og praktisk for folk flest.
Han har skrevet bestselgende bøker om hvordan kroppen påvirker hjernen,
hvordan vi kan leve bedre og lenger, og hvordan skjermbruk og oppmerksomhet former livet vårt.
I podkasten Hjernesterk med Mads Kaggestad har han gjort over 300 episoder
der de snakker om hvordan fysisk aktivitet påvirker hjernen,
og hvilke valg vi kan ta for å bli bedre utgaver av oss selv.
Men han er også en av Norges tydeligste og mest engasjerende formidlere.
Han er prisbelønnet for sin evne til å gjøre vanskelig fagstoff enkelt, levende og nyttig.
Han er en ettertraktet foredragsholder, en erfaren underviser
og en mann som har klart noe mange fagfolk drømmer om:
Nemlig å få folk til å lytte, forstå, huske og faktisk gjøre noe med det de har hørt.
I tillegg så har han vært topp idrettsutøver og blant de aller beste langdistanseløperne i landet.
Han har vært kaptein på landslaget i fallskjerm, og ...
I denne samtalen skal vi snakke om hjernen, kroppen, oppmerksomhet, formidling
og hvorfor noen mennesker klarer å få vanskelige ting til å kjennes enkle.
Så hjertelig velkommen, Ole Petter. Det var litt av en introduksjon. Tusen takk.
Ja, det er jo deg. Men vi har kjent hverandre i mange år.
Men før jeg ble kjent med deg, så var du enda yngre, og blant, som jeg nevnte i introen,
en av de aller beste langdistanseløperne i Norge. Så hvorfor ...?
Hvorfor begynte du å løpe?
Jeg har jo egentlig alltid løpt, for jeg var en veldig aktiv ung gutt.
Men jeg løp mest etter ball, spilte fotball, sånn som de aller fleste av mine kompiser gjorde.
Så jeg spilte fotball til jeg ble 16, i forskjellige klubber.
Spilte i Heming, spilte i Lyn, ready ... Og var sånn passe god.
Det var en dag hvor vi ikke skulle spille fotball, for treneren vår var veldig opptatt av
at vi måtte få litt bedre kondis, så vi skulle ha en løpetest. Vi skulle løpe fem kilometer.
Det hadde jeg aldri gjort før. Men jeg løp nå, det jeg var god for,
og løp veldig mye fortere enn alle de andre.
Så treneren tok meg til siden og sa: "Du, jeg lurer kanskje på om du er best uten ball?"
Så det var et slags hint, da. Og ved en litt sånn tilfeldighet, så ... Min bestefar ...
Som vi hadde veldig tett forhold til. John Leif Eckhoff.
Han var veldig opptatt av løping. Var oppmann i en friidrettsklubb i Oslo som heter KFUM.
Så han hørte om dette her, da. Og lurte på om jeg ville være med på en friidrettstrening.
Da var jeg vel ... Jo, jeg var litt yngre. Jeg var 14 år.
Så jeg ble med og syntes det var kjempegøy. Det var starten på løpinga mi.
Og så reiste du til USA for å gå på skole.
Hvordan var det ...? For da løp du aktivt?
Da løper jeg aktivt. Da var jeg 16.
Så da, mellom 16 og 17, flytta jeg til USA. Utvekslingsstudent.
Og da var du aktiv der borte også? Ja, i USA er det jo litt annerledes.
Selv løping er jo ikke primært en individuell idrett, det er en lagidrett.
Så du løper terrengløp på høsten. Da er det åtte stykker som reiser rundt og løper,
og så er det poengsummen etter hvilken plassering du får.
Og så er det om å gjøre lavest poengsum på alle åtte på laget.
Utrolig sosialt og gøy. Og så er det baneløp på våren, track and field.
Da er det også litt samme poengsum. Du løper 1500 meter eller miles i USA,
og så får du poengsum avhengig av hvilken plass du får.
Hvor i USA var du? Jeg var i en liten by som ...
Ikke en liten by, for den er på størrelse med Oslo, men i amerikansk måte også. Tuzon.
Arizona ligger en time nord for Mexico-grensen. Fantastisk flott i ørkenen.
Jeg trodde jeg kom til en sånn type Sahara-ørken, for jeg hadde lest at det var ørken der.
Men den er jo ekstremt frodig. Utrolig flott å løpe. Og nydelig natur.
Så der ble jeg ... Skulle egentlig bare være der ett år, så ble jeg to.
Og så, da du reiste hjem til Norge, så skulle du studere, og da valgte du å studere medisin.
Det at du kunne velge å studere medisin, betyr at du sannsynligvis også hadde
ganske mange valg når det kom til hvilken utdanning du skulle ta videre.
Ja, altså ... Jeg begynte jo på Handelsgym i Oslo. I førstegym.
Jeg tenkte jeg skulle bli økonom. Min far er det, og alle vennene mine skulle gå den økonomiske retningen.
Begynte på Handelsgym. Gikk et år, var ordentlig skolelei. Mest opptatt av å løpe og trene.
Skolen var ikke så viktig. Og skjønte også at dette var fag jeg ikke var spesielt interessert i.
Det var ikke det jeg hadde lyst til. Så da ble det litt til at jeg tok en pause.
Dro til USA for å prøve å finne ut hva det var jeg hadde lyst til å holde på med.
En av de første jeg traff der borte, var treneren på cross country-laget mitt.
Han jobbet ikke ved skolen, men han var trener for skolelaget, og han var barnelege.
Jeg husker noe av det første jeg var med an på, for jeg syntes dette var veldig kult.
Jeg spurte om å få være med ham på jobb. Han drev med omskjæring,
for det er ganske vanlig i USA. Så jeg var med og så på omskjæringer og små guttebarn.
Det er jo litt sånn ... En tøff inngang til livsstilen.
Og det var jo ikke det jeg tenkte. Han jobbet jo med alt mulig annet også.
Han var barnelege, så alle mulige problemstillinger. Men livsstilen hans ...
Han jobba litt og syntes jobben var spennende, hadde masse fritid og kunne trene.
Og så var jeg nok litt i overkant opptatt av hvordan kroppen funker.
Jeg var opptatt av å trene og holde meg i form.
Så sa jeg til meg fader, lege skal jeg bli. Så jeg bestemte meg da. Jeg var 17.
Og da flytta du hjem til Norge etter hvert og hadde satt deg i posisjon til å kunne bli lege.
Men det å kombinere medisinstudie er jo et av de mest krevende studiene man kan ta.
Å kombinere det med en karriere som toppidrettsutøver.
Hvordan var det?
Nå har jo ikke jeg studert noe annet enn lege, men jeg tror ikke jeg vil si
at det er blant de tøffeste studiene å ta. Det er fryktelig vanskelig å komme inn.
Nåløyet er veldig trangt, og det er jo fordi det er stor interesse for å bli lege.
Så i Norge har man valgt å lage det nåløyet supertrangt ved å ha veldig strenge karakterkrav.
Det er forståelig at man har det, men jeg har jo ikke veldig tro på at det er en god måte å plukke ut de som er best egnet.
Å bli gode leger i framtiden.
Så det er vanskelig å komme inn.
Men det er ikke vanskelig å komme seg gjennom.
Jeg skal ikke si det er en cakewalk, men hvis du er motivert
og putter inn det arbeidet som trengs, så kommer du deg gjennom.
Det er mange andre studier som er veldig mye tøffere, tror jeg.
Litt fleipete så var det en professor som sa første dagen:
Det er vanskeligst å komme inn på. Dere kommer dere gjennom
med mindre dere gjør én eller to ting, da, kombinert.
Det ene er hvis dere forsover dere mer enn tre ganger og går glipp av eksamen.
Da er du ute. Eller hvis du tar livet av pasienten.
Da klarte du altså å unngå begge deler i løpet av studiet.
Nei, men du ... Jeg klarte å kombinere det ganske fint.
Men det var jo fordi jeg var veldig selektiv også. Veldig mye av undervisningen på legestudiet var
Den var ikke obligatorisk, det var å sitte på forelesning og ...
Mye av forelesningen syns jeg var ... Det var dårlig, rett og slett.
Det er jo noe når du jobber på et universitet,
så har du det som kalles undervisningsplikt, og så har du forskningstid.
Jobber du på et universitet, så er jo all prestisje, lønn osv. knyttet opp mot forskning, egentlig.
Undervisning er bare noe du må gjøre. Det er derfor de kaller det en plikt.
Og veldig mange er ikke veldig gode til å forelese.
Så mye av undervisningen var utrolig dårlig.
Og da gadd ikke jeg å høre på, for jeg fikk ikke noe særlig utbytte av det.
Så jeg var veldig selektiv og var mye borte fra studiet for å trene.
Da vi hadde offisiell avgangsseremoni i aulaen med mine 165 medstudenter,
som jeg hadde studert med i seks år,
og jeg ble ropt opp på podiet for å få diplomet mitt,
så var det et par stykker som sa: "Hvem er han?"
Men da kommer vi jo inn på noe av det som jeg syns er spennende å snakke med deg om.
Det er jo mange som sitter og lider seg gjennom disse,
og ikke tar til fornuften og stikker derfra, men lider seg gjennom dørgende, kjedelige forelesninger.
Og så er det noen som er veldig gode på det. Og du var jo en av dem som, på tross av å bli utsatt for mye,
dårlig undervisning, eller kanskje pga. det også, jeg vet ikke ...
Hva var det som gjorde at du valgte å begynne å undervise selv innenfor medisin?
Ja, det var nok litt tilfeldig at jeg begynte å undervise, men det kan jeg si litt mer om etterpå.
Men det som gjorde at jeg virkelig fikk øynene opp for forskjellen mellom god og dårlig undervisning,
det var på slutten av studiet. Siste året så fikk vi en universitetslektor. Det er da de som er nede.
Det er da de som er nederst på den faglige rangstigen. Professor er øverst.
Og så er det universitetslektor nederst, da. Men de er ansatt for å undervise først og fremst. Leger, da.
Og da fikk vi en universitetslektor som heter Dag Heldal. Han var helt fantastisk.
Hva gjorde han annerledes enn de andre? Han var veldig opptatt av ...
Det praktiske han hadde med seg pasienter ...
Mye av den kunnskapen kan framstå som litt abstrakt.
Du lærer om et hjerteinfarkt eller om fysiologiske prosesser i kroppen.
Litt vanskelig å se sammenhengen.
Hvorfor er dette relevant for meg å kunne når jeg skal bli lege?
Han hadde med seg pasientene som fortalte om sin sykehistorie
og knyttet all teorien opp mot en praktisk case.
Han var utrolig god til å ta vanskelige ting.
Forklare det på en måte som jeg tror så godt som alle forsto.
Han var veldig lite opptatt av å vise at han var flink.
Det er litt sånn akademiasyken noen ganger at hvis jeg sper på med litt vanskelige fagterm...
Altså bruker litt sånn stammespråk og gjør ting litt vanskelig,
så framstår jeg veldig flink. Han var helt motsatt.
Så da gikk jeg for å være en ordentlig sånn studietrøtt fyr som satt enten på bakerste rad og leste avisen
Eller var ute og trente istedenfor å være på forelesning. Til å sitte som et tent lys på første rad.
Men så begynte du å undervise selv også? Altså da ... På grunn av han, eller?
Nei, jeg begynte ikke å undervise på grunn av han. Da jeg var ferdig med legestudiet, hadde jeg to valg:
Enten så kunne jeg gå i turnus, som var den vanlige veien å gå.
Da jobber du først på sykehus et år, så har du et halvt år i allmennpraksis. Det er mye jobbing.
Det er mye nattevakter og litt sånn. Lite fleksibilitet.
Og akkurat da var det nok jeg satset aller mest på løpingen min.
Så jeg tenkte at det passer jo egentlig litt dårlig. Jeg skal mye ut og reise, jeg skal være med på løp ...
Jeg trenger tid til å trene, og det å jobbe på sykehus med nattevakt og sånn, passa litt dårlig.
Så jeg tok en liten pause, og så søkte jeg om et doktorgradsstipend for å kunne forske isteden.
Ikke fordi jeg var veldig opptatt av å forske som sådan, men jeg skjønte ganske fort at dette er fleksibelt.
Dette er fleksibelt, spesielt når du forsker på dyr.
Så jeg begynte å forske på hjernene til rotter og mus.
Og disse rottene hadde jeg full kontroll over. Jeg kunne forske på dem når det passet meg.
Jeg jobba mye, men jeg kunne bestemme selv når jeg gjorde det.
Så det passet mye bedre med løpinga.
Og i den doktoravstillingen som jeg fikk, var det 25 % undervisningsplikt. Så da måtte jeg undervise.
Og det gleda jeg meg egentlig litt til.
Så mitt første undervisningsråd på gang, det husker jeg veldig godt, det var i 1990 ...
Ja, det første ... Jeg sier jeg husker det veldig godt, og så husker jeg ikke årstallet.
Men det var iallfall for ernæringsfysiologer ved Universitetet i Oslo. Det var ordentlig gøy.
Ja, du sa du gledet deg? Ja, jeg gleda meg, men jeg gruer meg litt også.
Det er litt skummelt å stå der. Jeg var jo ikke veldig mye eldre enn studentene heller.
Det var litt sånn "wahaha", jeg var 25, de var kanskje 20.
Hvorfor gledet du deg? Det er jo mange som syns at dette er så skummelt
at det ikke nødvendigvis er glede det er det første de tenker på.
Nei, men jeg syns det er veldig gøy å prøve å forklare ting.
Iallfall ting som kanskje kan framstå som litt vanskelige, og det er det jo ofte når du er student.
Så syns jeg det er veldig artig å prøve å forklare det på en måte som gjør at det er forståelig.
Hvordan gikk den første undervisningsøkta di for disse ernæringsstudentene?
Jeg tror det gikk ganske bra. Jeg fikk veldig mye positive tilbakemeldinger.
Dette var jo på en tid det var ikke noen strukturerte tilbakemeldinger.
Men de møtte nå opp, alle sammen. Og jeg har jo fått hørt i ettertid ...
En av studentene mine var Tine Sundfør, som er en veldig anerkjent og kjent ernæringsfysiolog.
Som jeg har jobbet mye sammen med. Som du også har skrevet bok med?
Hun sa det at studentene var veldig fornøyd med henne.
Så husker jeg veldig godt, dette var jo gamle dager ... Så vi hadde jo sånne overhead for rektor.
Med foiler? Hvor du skrev med tusj på, sånn gjennomsiktig, og la på.
Og etter hvert kom det sånne dias, det var jo det siste du kunne ta bilder fra boka ...
Få fotografen på universitetet til å putte dette inn i en sånn ...
Så kunne jeg ha boksen som sto bak, og klikke ... Det var helt fantastisk.
Fysiske lysbilder? Fysiske lysbilder. Det var den gang.
Men hvis du tenker på hvordan du underviste da ... Dette er jo noen år siden,
og selvfølgelig har teknologien endret seg, men hvordan har du endret deg fra den gangen da?
Altså måten du underviste på?
Jeg vet ikke om ... Jo, jeg har nok gjort noen endringer,
men jeg har alltid vært opptatt av at jeg skal gjøre det så praktisk rettet som mulig,
med mye praktiske eksempler.
Mye av det jeg underviser, er jo da medisinske fag
som veldig fort kan bli veldig abstrakte, ikke sant?
Jeg skal undervise førsteårslegestudenter, og så er det om aksjonspotensialer.
Som er nervesignaler. Og så kan du tegne grafer og millivolt i 20 mV, 70 mV
og masse nye begreper. Depolariseringer, fraktærperioder ...
Det går inn det ene øret og ut det andre. Men hvis du kan koble det mot noe praktisk,
f.eks. en pasient som har MS, så er det disse aksjonspotensialene som blir forstyrra.
Så blir det veldig mye lettere å forstå det når du har en praktisk knagg å henge det på.
Og så tror jeg jeg skjønte ganske fort at den beste måten å lære bort ting på
er ikke bare å stå og snakke selv, du må ha en slags interaksjon med studentene.
Ikke bare en sånn powerpoint-karaoke-monolog.
Så jeg jobber mye med oppgaver og spørsmål og diskusjoner og ... Ja, variasjon, da.
Det tror jeg var det første i sånt nøkkelord hvis du skal ha god undervisning og formidling over tid.
Ofte er det undervisningsøkter på fem-seks timer. Du kan ikke ha 250 lysbilder
og stå 45 min ganger 5 eller 6 og bare lese fra lysbildene dine.
Det er death by powerpoint. Så jeg prøver å ha mye variasjon.
Jobbe aldri mer enn en halvtime av gangen med én bestemt type undervisning.
Kanskje er det en halvtime med noe teori og så er det noen spørsmål, kanskje er det en video ...
Kanskje får jeg noen av studentene opp for å undervise resten av gruppa.
Selvfølgelig avtalt på forhånd. Så mye, mye variasjoner.
Akkurat dette er det mange som sier de syns er vrient, for vi vet jo,
og mange har gjennom studier opplevd at å høre på en lang monolog kan være tungt.
Men så jobber jo jeg med folk ute i næringslivet som sier det er med interaksjon.
Det blir vrient når det er større forsamlinger, og når du underviser studenter.
Da er det jo mange til stede.
Jeg syns ikke det er vanskelig i det hele tatt. Jeg underviser alt fra gruppe på ti til 250-350.
Det kan være snakk med sidemann. Du har jo en sidemann.
Kan du ha en liten diskusjon?
Og det er så mye gode tekniske løsninger i dag også.
Jeg bruker mye sånn spørring som mentimeter-type undersøkelser,
hvor jeg underviser noe. Og så er jeg jo litt usikker på om studentene har fått med seg dette.
Er det enkelt? Man havner fort i en kunnskapens forbannelsesfelle
hvor man kan jo dette godt selv, for det er dette man har undervist mest.
Dette skjønner jo studentene. Det er ikke sikkert de gjør det.
Så jeg har en del mentimeter-undersøkelser hvor de kan bruke iPhonen sin,
og så kan de svare på spørsmål som jeg har laget.
Og så ser jeg da live med en gang: "Å ja, 90 % svarte riktig." "Supert, da." "I move on."
Eller: "Å ja, 20 % svarte riktig. Her må jeg ta den en gang til."
Men til det med forklaring ... Du var inne på at noen har en evne
til å gjøre ting tilgjengelig og enkelt.
De fleste av oss sitter jo med fagområder. Om det er i næringslivet,
om man jobber i akademia eller i forvaltningen, så skal man jo ta
noe som kan være komplekst og sammensatt og vanskelig,
og så skal man dele det med noen som ikke har den samme innsikten.
Hvordan begynner du, hvis du skal ta tak i et vanskelig tema,
å kunne gjøre det enklere for folk? Hvilken ende begynner du i for egen del?
Ja ... Hvis det er emner som jeg kan ...
Som et utgangspunkt - er dette noe av det jeg er ekspert på?
Som foreleser. Innenfor medisin. Og så er det et tema du skal snakke om med et ...
Nå nevnte du et eksempel med aksjonspotensialet, men ...
Nei, du ... Jeg tror det er flere ting du kan gjøre.
Dette kalles jo kunnskapens forbannelsesfelle.
Det er en felle som er veldig lett å gå i, hvor man tenker at dette er jo enkelt.
For i mitt hode er det logisk og intuitivt: Jeg har undervist i dette i 7000 timer.
Og det er jo ofte sånn at når vi skal formidle noe, så skal vi formidle det vi kan aller best.
Og da er det veldig lett å tenke at mottakerens hjerner tar imot dette og forstår det.
Men det kan godt tenkes at det som er logisk og klart i ditt hode ...
Mottas det bare som morsesignaler.
Jeg bruker mye tid på å finne ut hvem det er jeg skal snakke til.
Ofte er det helt åpenbart, kanskje er det legestudenter første året.
Men det hender jo at jeg holder foredrag til folk jeg ikke kjenner så godt.
Så da vil jeg gjerne vite hvem de er, hvilken bakgrunn de har, hva slags kunnskapsnivå de har.
Så bruker jeg mye tid på å teste materialet mitt når jeg har nye ting.
Jeg har jo noen barn, og de er jo opptatt av vipsing og sånn, så hender det at jeg får min datter eller sønn til å høre på.
Fem minutter til en forelesning jeg skal holde ...
Da er det nesten en fordel at de ikke har noe bakgrunnskunnskap på dette.
Hvis de tenker: "Det der virka interessant, det der skjønte jeg, pappa."
Og hvis de sier: "Vet du hva, dette skjønte jeg ikke bæret av."
Så er det sannsynlig at studentene mine kommer til å slite med det.
Så det å forklare til en tenåring som ungdomsskolenivå, det er ...
Da vet vi at vi har lagt oss på rett nivå.
Ja, og det er en av de tingene jeg bruker veldig ofte med studentene mine.
La oss si at jeg har snakket om et eller annet, f.eks. aksjonspotensial, som er nervesystemet.
Så sier jeg til studentene: "Hvordan ville du forklart hva et aksjonspotensial er til tanta di?"
Eller bestemora di. Og da går det helt i stå for dem. For da er det sånn: Ja, men det er jo på Y-aksen...
På Y-aksen har vi spenning, og så er det en depolarisering
hvor natriumkanaler åpner seg, og så lukker de seg.
Så kommer spenningsstyrte kaliumkanaler.
Bestemor har falt av for lenge siden. Du gjør det så enkelt som mulig.
Hva er et aksjonspotensial?
Ja, det er nervesignal. Det er elektrisk ledning som går langs ...
Now we're talking. Men det tenker de ikke i det hele tatt.
Så jeg prøver å tvinge dem til å forklare det på en så enkel måte som mulig.
Det er en veldig god måte å lære på. Da må du strukturere det i ditt eget hode.
Men det syns mange er veldig vanskelig. Ja, og det er jo veldig vanskelig.
Jeg har jo holdt kurs i mange år, og så begynte jeg etter en tid
å jobbe mer sammen med kona mi, som var med meg ut på en del av kursene jeg holdt.
Og etterpå så fikk jo jeg tilbakemeldinger. Og hun er jo ærlig med meg, og hun vil meg vel.
Punkter hun pekte på hvor hun sier at "dette her skjønte jeg ingenting av",
hvor jeg selv mente at "jo, jo, men folk liker dette veldig godt".
De har sagt det til mange år, ja.
Men når man får litt avstand til det og får et outsider-perspektiv på det man snakker om,
så er det jo lettere å bli oppmerksom på ...
Dette er blind spots vi har som fagpersoner, og det er litt sånn:
Jo flinkere du er, og jo mer du kan, jo lettere er det å havne i denne fella, da.
Men da må jeg spørre deg, én ting er å gå til barna sine, men hvordan kan man jobbe aktivt som en som sitter
med mye innsikt innenfor et fagområde,
og lettere bli oppmerksom på sine blind spots? For det er jo fort gjort.
Nei, det er jo å få tilbakemeldinger, da. Det er jeg jo veldig opptatt av.
I all undervisning og formidling jeg gjør, så vil jo jeg veldig gjerne ha tilbakemelding
fra publikum, enten det er studenter eller kunder.
Ja, og da er vi jo heldige, når man kan jobbe et sted hvor man får tilbakemeldinger.
For de som ikke jobber aktivt med formidling selv,
er jo ofte feedback en mangelvare.
Hvordan kan man bli bedre på å få feedback hvis man ikke har et system for det rundt seg?
Du vil gjerne ha feedback, men du har ikke noen som kan gi deg feedback?
Ja, du jobber et sted hvor man ikke har en kultur for å gjøre dette her.
Jeg mener at alle burde ha en kultur for det. Feedback.
Både øve på å gi feedback, men ikke minst å få feedback,
for det er noe av det beste læret vi har.
Nei, altså ... Jeg underviser jo mye i formidling.
Og der er det jo ikke alle som har noen arena hvor de kanskje får
så mye tilbakemeldinger, da. Men det er nok mange som ønsker.
Men det du i hvert fall kan gjøre, er å evaluere deg selv litt.
Hvis du skal opp på en scene og holde et foredrag,
så er det ikke alltid så lett sånn umiddelbart.
Folk spør meg: "Hvordan gikk foredraget?" Nei, jeg tror det gikk bra, så jeg sier:
Men hvis jeg har mulighet til å se på det i ettertid,
f.eks. at noen har tatt video av det, så gir det meg en helt annen tilbakemelding.
Da kan det plutselig bli noen justeringer i min oppfattelse av hvordan dette gikk, enten i positiv eller negativ retning.
Så det er jo ett tips hvis du er opptatt av å formidle godt, få noen til å filme det,
og så ser du på det etterpå. Ordentlig kleint, men veldig leirgikt.
Jeg opplever ofte at jeg trenger litt avstand mellom meg og det opptaket.
Altså, jeg syns etter at man har hatt et foredrag, det å kunne se det rett etterpå, er tøft.
Hvis det har gått en dag eller tre, da går det lettere. Ja da, det er kleint.
Men det er utrolig nyttig.
Og én ting jeg ofte gjør, som jeg vet at du også gjør, er at vi har jo både ...
Den verbale formidlingen er jo viktig. Hvordan du artikulerer deg og hva du sier.
Og hvordan du sier det, det er viktig. Men også kroppsspråket ditt ellers.
Det non-verbale er utrolig viktig.
Så et tips som jeg vet du også bruker, er jo at man får noen til å ta videoopptak.
Så ser du på dette på, om du gjør det én time etterpå eller tre uker.
Men så slår du av lyden, og så ser du kun på det ikke-verbale.
Du ser på kroppsspråket. Og da er det mye unoter som dukker opp.
Det blir mer synlig, da. Jeg hadde en kollega.
Han, uten å vite det, tok seg i skrittet hardt 45 ganger i løpet av en tre kvarters undervisningsøkt
fordi han ble nervøs. Det var hans greie. Da tok han seg i skrittet.
Han visste ikke om det, men det var veldig tydelig på videoen.
Eller så har du noen som fikler litt eller vitter frem og tilbake eller er urolig på scenen
eller står som en stivpinn, som du kanskje ikke legges mye merke til selv.
Man kjenner jo ikke det i sann tid for egen del, hva man gjør. Nei, overhodet ikke.
Også etterpå, når du har sett på det ikke-verbale, så slår du på lyden og snur videoen vekk.
Sånn at du ikke ser, eller bare hører. Da dukker en del sånne verbale unoter opp.
Liksom ... På en måte ... Ja.
Du, jeg hadde en ... Og det er jo rett opp mot det du sier.
Det er et godt tips også til disse opptakene.
Jeg hadde et foredrag for en tid tilbake som jeg hadde gjort, og det ble filmet.
Dette var en digital leveranse, og ganske mange var med på denne sendingen.
Og så fikk jeg spørsmål om jeg kunne gjøre dette på nytt.
Jeg hadde en følelse av at det var sånn helt OK,
men jeg opplevde at det var noe som mangla i dette foredraget selv.
Men så var det noen som spurte: Kan du komme til oss og holde dette?
Da ville jo vedkommende gjerne høre det en gang til. Da må det jo vært OK.
Men likevel hadde jeg den følelsen at dette her satt ikke.
Og så ba jeg disse som hadde gjort dette opptaket, om å få se opptaket.
Og så tok jeg en sånn enkel transkripsjonstjeneste.
Av alt jeg hadde sagt. Så jeg fikk det svart på hvitt, ord for ord.
Ja, du kan jo tenke deg. Men så tenkte jeg: Dette skal ikke jeg lese.
Jeg gir det til chat-chat. Og så ba jeg om tilbakemeldinger.
Sånn direkte på hva er det som kan gjøre dette bedre?
Og hva er det du ville pekt på som utfordringer?
Dette var et tips jeg fikk fra Øyvind Hammer, som er mentaltrener i en som hjelper folk til å prestere ordentlig bedre.
Han tipsa meg om dette. Jeg var overrasket over hvor gode innspill jeg fikk.
Du var veldig spent på innspillene? Nei, det var åpenbart ...
Jeg fikk beskjed om at jeg prata altfor lenge i starten, måtte komme litt raskere til første punkt.
Så jeg hadde en for lang innledning. Og så så jeg på det, og så så ser jeg ...
Jo, jeg er enig i det. Her må noe kuttes.
Jeg hadde også noen kolleger av oss som gjorde en vurdering. Det matcha ganske bra opp til det. Men det som var interessant, var ...
Det var egentlig tre deler i dette foredraget som fungerte fint.
Men det ble ikke brutt opp. Etter hver del burde jeg hatt et spørsmål til folka:
Hvordan kan du gjøre dette i løpet av den neste uken?
Hvordan kan du ta dette grepet du har fått nå, og anvende det?
Og det var bare sånn: Selvfølgelig! Og jeg som jobber med dette, burde jo visst bedre.
Men da fikk jeg gode tilbakemeldinger fra en som i løpet av ganske kort tid,
basert bare på tekst, kunne gi en ganske presis tilbakemelding.
Enda en ting AI kan brukes til.
Ja, og kanskje i hvert fall så langt, den mest fornuftige måten jeg har brukt AI på,
i forbindelse med egen formidling. Men vi skal fra kunstig intelligens til naturlig dumhet,
og hvordan vi har kommunisert gjennom alle tider. Vi har jo jobbet sammen,
ikke medisinsk, selv om vi har gjort noen ting innenfor legemiddelindustrien,
Men det er jo ... At du jobber med undervisning og foredrag, det er kjent,
men det er jo ikke alle som vet at du er ute og holder masse workshoper heller
om formidling og kunnskap. Det er jo mye hjernehelse og folkehelse
som er det som står øverst på agendaen i din hverdag.
Men så har du disse undervisningsoppdragene som går på å hjelpe folk til å formidle bedre også.
Jeg tenker jo det henger litt sammen. Det jeg har vært mest opptatt av,
er hvordan vi kan påvirke hjernen vår på en positiv måte.
Hjernehelse og hjernens funksjoner, bl.a. ved trening.
Og når du skal formidle, så er det jo hjernen som formidler.
Og det er også hjernen som mottar formidlingen.
Så disse tingene henger sammen. Det er spesielt hjernen jeg er opptatt av.
Og da til det å kunne bli en bedre formidler oppå de kursene du ...
Og på de kursene du har for næringslivet og for andre, og også å holde foredrag om,
så er jo historiefortelling ett av temaene som du er en ekspert på.
Og som du kan mer om, eller har en annen vinkling på, enn kanskje mange andre,
nettopp fordi du har den bakgrunnen du har, som hjerneforsker.
Så hva er det som gjør at vi mennesker er så glad i å høre historier?
Det er et godt spørsmål.
Vi tror jo faktisk at dette er genetisk kodet inn i vårt DNA, altså arvestoffet vårt.
Denne evnen til å fortelle historier, men også å forstå dem.
Å bruke den kunnskapen du får gjennom historiefortelling, til å ta gode valg.
Så hvis vi går langt tilbake, så tror evolusjonsbiologer i dag
at historiefortelling er en viktig grunn til at det er vi, homo sapiens, som er slekten.
Arten heter homo, slekten heter homo sapiens, det er oss.
At vi er enehersker på denne planeten. At historiefortelling har spilt en viktig rolle.
Det er så viktig at det er kodet inn i DNA-et vårt. Hvorfor det?
Jo, to ting. Én ting er jo at historiefortelling har vært et viktig verktøy for å få oss til å samarbeide.
Vi var faktisk den eneste arten som jobbet i flokk, samarbeidet.
Veldig mange av de andre neandertalerne og andre grupper som i dag ikke eksisterer.
De er utkonkurrert. De jobbet mye med én og én.
Du er mye mer sårbar hvis du er aleine. Tenk deg på savannen for fiender.
Du står sterkere i en flokk.
Historiefortelling er et viktig verktøy for å kunne samarbeide.
Hvis du skal samarbeide med noen ... Det vi stort sett driver med, er historiefortelling.
Så historiefortelling er viktig for samarbeid. Det har gitt oss en overlevelsesfordel.
Det syns jeg er det morsomste poenget.
Det er mye som tyder på at: Er du god til å fortelle historier?
Historiefortelling har gitt oss som art en reproduktiv suksess eller en reproduktiv fordel.
Sagt på en enkel måte: Hvis du er god til å fortelle historier,
så skaffer du deg lettere seksualpartner.
Det er jo et godt argument for å lære seg historiefortelling.
Det kan øke motivasjonen sikkert for flere, men i næringslivet opplever vi
At folk er mer oppmerksomme på den enn vi har vært lenge.
Men det er mange kongresser, seminarer og workshoper man er på,
hvor man er et stykke mellom historiene.
Så når dette er kodet i vårt DNA,
hvorfor har vi blitt så sabla dårlige på å fortelle historier?
Jeg tror kanskje jeg vet hvorfor, men jeg er ikke sikker.
Poenget er jo at historiefortelling er vi ekstremt gode på, selv vi er møteboker.
Jeg er ikke noen historieforteller, bare glem det. Jo, du er det,
du bare vet det ikke helt selv. I hverdagen vår så er det jo nesten bare det vi gjør.
Tenk deg når du kommer hjem fra jobb, du snakker med ektefellen din,
du snakker med barna dine, du er ute med noen kompiser, venninner.
Hyttetur, ute og tar deg en øvelse, fotballkamp ...
Hvis du hadde tatt opptak av de samtalene vi har, så er jo 90 % av det historiefortelling.
Når var det du trakk fram noe lysbilde med grafer og tallene og statistikk?
Det gjør vi jo nesten ikke. Så vi er ekstremt gode på historiefortelling på privaten.
Det er helt naturlig for oss. Det er sånn vi former relasjoner, vedlikeholder dem,
informerer, lærer nye ting. Det er stort sett en om historiefortelling.
Men når vi kommer på jobb, da er det litt useriøst.
Og jeg tror kanskje det handler om at historiefortelling er en kommunikasjonsform
som snakker til hele hjernen. Den appellerer ikke bare til den rasjonelle.
Den rasjonelle, fornuftige delen av hjernen,
men kanskje vel så mye til den emosjonelle, følelsesmessige delen av hjernen.
Det er litt sånn annenrangs. Vi har en tanke om at hvis vi virkelig skal få folk til å lytte,
lære noe, huske noe, kanskje til og med endre atferd,
så må vi snakke om tall, data, statistikk, det rasjonelle, det fornuftige.
Men sånn er det ikke. Disse avgjørelsene vi tar, valgene vi tar i livet, påvirkes mye mer av før.
Men følelser er litt sånn annenrangs. Så ... Jo, men jeg ser det jo på politikere også.
Jeg jobber jo med bl.a. en veldig dyktig retoriker, Kjell Tære Ringdal, som du også kjenner.
Han sier at norske politikere er så knusktørre at de nissene er selvantennelige.
Hvis du hører hvordan f.eks. Barack Obama, som jo er en ...
Jo, er en president veldig mange skulle ønske fortsatt var president.
Han er jo en veldig dyktig formidler.
Og noe av det mest kraftfulle han formidler, det er jo gjennom historiefortelling.
Når var siste gang du hørte en norsk politiker fortelle en historie? Nesten aldri.
Det er bare rasjonelle argumenter, og det er penger, og det er prosenter og statistikk, tall, data.
De er livredde. Fordi du ... Mange tror nok at du framstår som en litt ...
Mange tror nok at du framstår som en litt sånn lettvekter hvis du forteller historier.
Det er knallharde fakta. Sikkert noen som er bedre enn andre, altså.
Noen nevner jo Vedum som en som er god på det, men det er en forskjell, da,
i tradisjonen på hvordan vi formidler, kanskje på vår side av Atlanteren og USA.
Du kan gå inn i hvilket som helst auditorium på et universitet, en høyskole, du kan gå inn på et møterom...
I en bedrift, ledersamling, you name it. Hva er det vi ser?
Vi ser lysbilder. Vi ser PowerPoint-karaoke, vi ser dyktige folk
som står og leser fra egne lysbilder, 14 kulepunkter på hver slide.
Det er tall, data, statistikk. Det er det som gjelder.
Veldig dårlig måte å kommunisere på.
Ja, og så er det som du sier, da. Disse folka som du jobber med, og som du har på disse workshops,
og kursene som du leder også, de er jo historiefortellere, men syns det er vanskelig å gjøre det ...
Når de skal presentere disse tallene også.
Men hvordan kan man nærme seg, du som kan litt om hvordan historier fungerer,
hvordan vi mennesker fungerer, og også en som jobber med mye tall og studier,
det er jo faget ditt, og det er jo det du og Mats tar utgangspunkt i
i deres podkastepisode på Hjernesterk, det er jo fagformidling, men hvordan kan man angripe?
Hvis man sitter der som en som ... Nå skal jeg presentere på mandagsmøtet,
da er det disse tallene før da. Hvordan forteller jeg en historie da?
Det er et godt spørsmål. Og jeg får veldig mye kommentarer.
Men for deg er det jo så enkelt. Du er jo lege, og du treffer jo syke mennesker.
Der ligger det masse gull i historier. Jeg er revisor, eller jeg jobber med IT.
Men bak ethvert tall, bak ethvert support-spørsmål på IT-helpdesken, så er det et menneske.
Så det gjelder bare å plukke ut det.
Mye av det jeg underviser, er veldig mye tall og datastatistikk.
Jeg kan ta et eksempel: Jeg skal undervise om hjerteinfarkt.
Og den kanskje naturlige måten å undervise da på for veldig mange, meg selv inkludert,
har vært at man lister opp litt sånn: OK, hva er risikofaktorene for å utvikle et hjerteinfarkt?
Kolesterol og høyt blodtrykk og inaktivitet og alle disse tingene.
Hva er risikoen for å få et hjerteinfarkt hvis du har disse risikofaktorene?
Og så er det hvordan stiller vi diagnosene, hvordan behandler vi, og ...
Alt dette blir ganske abstrakt for studentene. Det må med.
Det er utrolig viktig å lære seg dette. Men hvordan skal jeg få dem til å lære det?
Da vet jo jeg at hvis jeg istedenfor å smelle opp disse lysbildene med kulepunkter med risikofaktorer,
pterografer for risiko og bilde av et EKG og blodprøver man tar og sånn ...
Heller forteller en historie. Så er det det jeg kan fortelle om Petter, pasienten min,
som fikk vondt i brystet på vei hjem fra jobb en travel oktoberdag i fjor.
Han var revisor, han var stressa, det var årsoppgjør, han hadde altfor mye å gjøre.
Fikk vondt i brystet, kjørte av veien, besvimte, ble hentet av en ambulanse, kjørte til Ullevål sykehus.
Jeg viser bilde av han sammen med kona og døtrene stående ved sykehussengen. Det er Petter. Det er innledningen.
Og så begynner jeg å snakke om blodtrykk og kolesterol og kobler det mot Petter, da.
Så ser jeg jo de øynene på studentene. Det er en helt annen interesse for dem nå.
De har noe praktisk å henge den teoretiske kunnskapen på.
Og så kan jeg da ha 40 minutter med tall og statistikk og grafer, som er viktig.
Og så prøver jeg å plukke opp igjen historien på slutten. Nå er det sikkert mange av dere som lurer på hvordan.
Hvordan har det gått med Petter? For det har jeg ikke visst.
Så viser jeg et nytt bilde hvor han er på skitur en måned etterpå.
Han har fått noen medisiner og stressa ned.
Så hender det noen ganger at jeg slipper opp for tid.
Så jeg får ikke fortalt den siste delen av historien, hvordan det går med Petter.
Og da blir jeg pepra privat med tekstmeldinger på alle mulige arenaer.
Om det er Insta, og det er Facebook, og det er SMS og sånn.
De sier: "Du glemte å fortelle. Hvordan gikk det med Petter?"
Jeg har aldri noensinne opplevd å måtte hoppe over noen sånne statistikklysbilder,
for de ikke hadde tid, og så er det studenter som maser ...
De siste lysbildene om risiko for hjerteinfarkt hos kvinner ...
Det visste du ikke. Det er det ingen som husker.
Vi husker jo historier, men jeg tror for folk flest av det å finne disse historiene er ...
Er vrient, som du var inne på, kanskje nettopp fordi vi legger lista litt for høyt,
og vi ser ikke hvordan det passer inn i næringslivet,
og hvordan alle de historiene vi forteller ellers, kanskje også har en plass der hjemme.
Jeg har lyst til å grave litt i det, for jeg syns dette er spennende,
for det er så mange som syns det er vrient. Men for deg som jobber med hjerteinfarkt,
kan vi koble pasient til å ta inkassos.
Men for en som jobber med et tall, de skal presentere resultater, f.eks. ...
Hvordan ville du rådgitt meg hvis jeg var en økonom som sier:
"Nei, nå skal jeg komme med disse tallene, og de er ganske like som forrige uke."
Det er vanskelig å stå på sparket og si akkurat hva du skulle brukt av en historie,
men poenget er at så lenge en historie involverer mennesker,
så er vi genetisk gode til å bli berørt av det. Det fanger oppmerksomheten vår.
Det gjør at vi husker. Det behøver ikke å være spektakulære historier hvor det handler om liv og død.
Helt hverdagslige ting. Men jeg tror det viktigste å huske er at bak ethvert tall ...
Uansett hva du jobber med, så er det noen mennesker, det er noen historier der.
Og det kan være alt mulig, fra morsomme ting til litt triste ting.
Jeg jobbet jo med en IT-avdeling som skulle ha noen fagseminarer,
hvor de skulle fortelle om oppdateringer på IT-fronten og software og hardware.
De grua seg skikkelig, for de visste at dette ...
Og så skulle de ha noen råd om hvordan de kunne starte denne forelesningen.
Men dere må jo ... Han ene jobbet jo på en sånn helpdesk.
Du må jo få utrolig mye morsomme forespørsler.
Folk som ikke er veldig datakyndige, og spør om ting som du bare har lova i alle dager.
Så de hadde jo samlet en sånn liste som de bare satt og humra over selv i lunsjen.
Andre som var kunnskapsløse på IT-biten. Det kan vi jo kjenne oss igjen i.
Så jeg sa: "Men kan du ikke bare starte med å fortelle noen av disse historiene?"
Altså min innledning. "Ja, men kan jeg gjøre det, da?"
"Ja, selvfølgelig kan du det. Det handler om mennesket."
"Historien er relevant for det du skal snakke om. Go for it."
Kjempehit, ikke sant. Dette fanget oppmerksomhet, det var historier.
Og når du forteller en historie, så følger folk med. Hjernen din er i læringsmodus i lang tid etterpå.
Så jeg tenkte at historien er ikke nødvendigvis læringsverktøy.
Historien er brukt som et verktøy
for at man skal klare å holde ut med alt det andre du må snakke om,
som kanskje ikke fenger like mye.
Det er et verktøy som skaper en oppmerksomhet som har ganske lang varighet.
Hvis du starter med en historie, så er det den beste måten å fange oppmerksomheten på.
Så klarer du å holde på den ganske lenge etterpå.
Selv om det du skal vise etterpå, kanskje ikke er like spennende.
Men hva skjer i hjernen vår når vi blir utsatt for historie? Hvorfor liker vi det så godt?
For det handler jo om hvordan vi er som mennesker.
I dag så har vi jo teknologi, så vi kan gjennomlyse hjernen hos levende mennesker
mens de f.eks. blir utsatt for forskjellige typer kommunikasjoner.
Vi har funksjonelle MR-maskiner, PET-skannere, hvor vi kan gjennomlyse hjernen.
F.eks. mens man sitter med en ... Hører på kommunikasjon,
enten en historiefortelling eller tall- og datastatistikk, og så gjennomlyser vi hjernen live.
Det vi ser da, er at når du baserer mye av formidlingen din på logikk, tall, data, statistikk,
rasjonelle begreper, så er det et par deler av hjernen som lyser opp.
Det er språksentrene som tolker det du hører, ser og leser.
Forteller du en historie, lyser nesten hele hjernen opp som et juletre.
Du aktiverer titalls flere sentre i hjernen når du forteller en historie.
Jo flere områder av hjernen som blir aktivert under kommunikasjon,
jo mer lærer du, jo bedre husker du. Og veldig mange av de områdene som ...
Blir aktivert når du forteller historier,
det er områder som handler om oppmerksomhet,
hukommelse, læring og ikke minst atferdsendring.
Så da er det altså en godtepose, som er ganske stor her, da,
som vi har tilgang på når vi skal formidle kunnskap?
Ja. Og spesielt av alle de tingene som du kan påvirke hjernen, som påvirker hukommelse,
Det er tett knyttet opp mot læring. Hvis du ikke husker noe, er det umulig å lære noe også.
Så er det dette med følelser. Jo mer du klarer å påvirke noen følelsesmessig ...
Så lenge det ikke ble altfor mye følelsesmessig, da.
Men klarer du å påvirke noen følelsesmessig,
er det mye større sannsynlighet for at de husker det du har fortalt.
Jeg pleier å stille følgende spørsmål til publikummet mitt: Hva gjorde du 30.3.2011?
Det blir stirrelt tomt ut i lomma si. "Du har ikke peiling, husker jo ikke?"
"Det er jo lenge siden, det er jo 15 år siden. Husker jo ikke det."
"Nei, OK, greit, det skjønner jeg."
Så er neste spørsmål: "Hva gjorde du 22.07.2011?"
Da husker jo alle. Det er akkurat like lenge siden, omtrent.
Og åpenbart hvorfor vi husker det, og det er jo Puruna Utøya. Så det klarer du å påvirke.
Klarer du å påvirke hjernen til publikummet ditt, ikke bare rasjonelt og logisk,
men også følelsesmessig, så har du en vinner. Og der er historiefortelling
den eneste kommunikasjonsformen som snakker like mye til den fornuftige og følelsesmessige delen.
Så det å koble følelsene på tidligere gjør at vi åpner opp for å ta til oss kunnskapen?
Dette syns jeg er spennende. Du fortalte en gang om en ...
Et forsøk eller et slags eksperiment dere gjorde på Høgskolen Kristiania.
Hvor jeg har vært så heldig å få lov til å komme inn og være gjesteforeleser for helsefagstudentene.
Og de hadde dere satt sånne EEG-hetter på hodet, altså som måler hjerneaktivitet,
for å sjekke litt sånn: Hva skjer i hodet på folk under en forelesning?
Og hva så dere der på ... Jo, det vi så, og dette er noen forskningsveier ...
Og dette er forsøk vi har gjort mange ganger,
ikke bare på Høgskolen Kristiania.
Men vi puttet på noen mobile EEG-apparater, badehette med elektrode,
hvor du måler elektrisk aktivitet i sanntid hos studentene.
Og når du ser på hjerneaktiviteten, hjernebølgene,
spesielt basert på frekvensen på bølgene,
så kan du si noe om grad av oppmerksomhet.
Det er høy frekvens. Det kalles gammabølger.
Så er det noe som heter betabølger, så er det delta og tetta osv.
Men gamma og beta - tipp topp. Alt annet hjernen er våken, men den er mer eller mindre i dvale.
Så det vi gjorde, var at vi delte studenten to.
Halvparten skulle komme på en forelesning med meg på mandag, andrehalvdelen på tirsdag.
Samme forelesning om hjerteinfarkt. Bare én forskjell. Dag én så kommer jeg.
Så kommer jeg inn. Første ordene ut av min munn: Jeg sier ingenting.
Jeg sier ikke "hei". Jeg sier ikke "hyggelig å være her". "Fint". Slå av mobiltelefoner.
Det var 19. Mars 2014.
Og Petter var på vei hjem fra jobb.
På Ring 3, like før han kommer til Ullevål stadion,
så får han intense smerter i brystet. Han må kjøre bilen av veien og stopper. Han besvimer.
Så forteller jeg historien om Petter som har fått et hjerteinfarkt. Introduserte for deg i sted.
Viser bilde av han sammen med barna, kona ved sykesengen. Det er fire-fem minutter.
Og så kjører jeg en helt vanlig forelesning om hjerteinfarkt.
På tirsdag så kommer jeg inn, og så struer jeg litt smalltalk. Så hyggelig å se så mange som har møtt opp.
"I dag skal vi snakke om hjerteinfarkt og eksamen, det er om tre uker."
Og så knoter jeg med vilje litt med HDMI-kabelen. Jeg får den ikke helt til å snakke med prorektoren.
Den kjenner vi jo igjen, alle sammen.
En ganske vanlig start, egentlig. Fem minutter med det,
og så har jeg vanlig undervisning om hjerteinfarkt.
Helt like dager, bortsett fra de første fem minuttene. Historiefortelling dag én.
Vanlig slapp start på dag to. Og så ser vi på hjernebølger.
Og det er milevis forskjell. På mandag snakket vi om 100 studenter,
altså unge mennesker tidlig på morgenen. De er mellom 20 og 25 år, alle av gammabølger.
Alle sitter og følger med på historien om Petter ... "Det var 18. mars, ikke sant" ...
Alle sitter og følger med på historien om Petter ... "Det var 18. mars, ikke sant" ...
Jo, men det er jo sånn av barna våre også: "Det var en gang du startet ..."
Så følger vi med. Nå skjer det noe.
Gammabølge hele veien, og så var det betabølger, som er det nest beste, da.
Hvor du er våken og hjernen er mer eller mindre optimalisert for læring. Det var det hele resten av økta.
Dag to: deltabølger i start. Altså våkne, men hjerne...
Våkne, men gjerne i dvale. Dette er jo det vi har forventa.
Og så blir det egentlig aldri noe bedre gjennom hele økta.
Så poenget er at hvis du klarer å fange oppmerksomheten fra starten,
er det stor sannsynlighet for at du klarer å holde på den ganske lenge.
Misser du den muligheten og hjernene går i dvale innledningsvis,
er det vanskelig å hente seg igjen.
Og hjernen til publikum bruker bare noen få sekunder på å bestemme seg for
om det du snakker om, er verdt å høre på eller ikke.
Så på mandagen bestemte alle hundre seg for at historien om Petter, den ...
Tirsdag litt sånn knoting med HDMI-kabel og small talk. Nei.
Ingenting. Nei, da går hjernen i dvale.
Det er fascinerende. Vi har jo alltid visst at historie funker, og vi vet jo at vi liker å høre på det.
Det er en grunn til at vi sitter og ser på Netflix til langt på natt også,
men at vi kan se det sånn ordentlig, tydelig, på folk når det skjer.
Så hva kan vi gjøre for å senke terskelen? Jeg tror det er mange som kvier seg fortsatt.
Hvis du skulle gitt folk ett råd når vi nærmer oss en slags avslutning her,
for å utvikle seg som historieforteller ... Hvordan blir man bedre på dette?
Bruke det i sine egne presentasjoner?
Det er jo det litt kjedelige svaret. Med alt mulig annet du skal bli god på. Du må øve.
Men fordelen her er jo at vi øver egentlig ganske mye. For vi er veldig gode på det privat.
Bare prøv å tenke deg litt om når du kommer hjem etter jobb, og på jobben for den saks skyld,
og med venner og bekjente ... Vi driver stort sett og forteller historier.
Så det hadde litt med å tørre å bruke det i en profesjonell setting også.
Og så handler det om å øve, rett og slett.
Og jeg tror også man skal senke terskelen litt.
Historiene behøver ikke å være spektakulære.
"A story shouldn't be incredible but credible," var det en kollega av oss som sa en gang.
Så alle historier som involverer mennesker, som er relevante for det du skal snakke om, de funker.
Så det gjelder å tørre å gjøre det, og øve. Og du kan jo starte litt forsiktig. Øv hjemme.
Og vi skal ikke bare drive med historiefortelling.
Mye av det vi skal formidle, er jo tall, datastatistikk og rasjonelle greier.
Så fortsett med det, men kanskje kan du starte med en liten historie?
Kanskje avslutte med noe som gjør at du fanger oppmerksomheten og klarer å holde på den?
Mye snakk om storytelling, men jeg syns det er spesielt spennende å ta tak i det temaet med deg,
som kan så mye om du også kan fortelle oss litt om hva som faktisk skjer med oss.
Men vi kjenner hverandre ganske godt, gjort gjennom mange år,
så jeg er så heldig at vi ikke bare har fått jobbet sammen,
men vi får jo tilbrakt tid også på privaten.
Og en ting som litt behind the scenes, som kanskje ikke alle andre ser da ...
Håper det er greit at jeg avslører noen av dine hemmeligheter.
Jeg har ikke sagt dette direkte til deg før heller.
Ikke? Nei, det skal jeg ikke si. Men det er at du ...
Mange av de historiene du forteller, har jo jeg hørt flere ganger.
Men du forteller det til forskjellige mennesker. Så du er jo en som ...
Det var en, og det er ikke så lenge siden, hvor jeg hørte deg fortelle den samme ...
En kort historie med en punchline som var veldig morsom.
Jeg tror jeg hørte den fem ganger i løpet av at dette var et selskap.
Men du tok den på forskjellig vis hver gang også.
Så det er jo en sånn måte ... Jeg vet ikke om du gjør det bevisst eller ikke.
For ja, det er morsomt å fortelle gode historier, men det jeg ser at mange som er
på det nivået som du er når det kommer til formidling,
de bruker jo fryktelig mye tid på å teste ut materialet sitt.
Veldig mange som holder presentasjoner på jobben, de tenker:
"OK, nå skal jeg ta den historien om ..." Det skjedde jo noe.
Han Petter hørte jeg om. Og så holder de en presentasjon hvor de da for første gang kanskje,
tar tak i en historie, og så opplever de at det ikke fungerer.
Ikke fordi historien er dårlig, men kanskje fordi de har øvd litt for lite.
Så det er en observasjon, hvordan du gjør det.
Og det syns jeg er et kjempetips for folk også, å bruke verden som et slags ...
Jeg gjør nok det litt ubevisst også, men også bevisst at jeg tester litt historier.
Jeg liker å fortelle historier privat mye fordi det er jo ...
Det er gøy, og det skaper god stemning.
Men også fordi jeg kan bruke det profesjonelt.
Og så, hvis du fortsatt er veldig usikker på dette med historiefortelling,
men føler kanskje ikke at du er god nok, eller at historiene dine ikke er gode nok,
så går det jo an å ta et kurs, da, vet du. Det finnes jo kurs i historiefortelling og formidling.
Jeg har vært på kurs med deg. Ja, men absolutt. Det er jo et håndverk.
Formidling er et håndverk, og det fins mange muligheter for å øve
og lære nye ting, så det er en mulighet.
Og så, ja, jeg merker det selv også. Jeg har vært på noen kurs
med amerikanske historiefortellere også, som har en litt annen stil.
Lærte bl.a. at en god presentasjon er Eric Edmids, het han.
Eller en god presentasjon - veldig enkelt: Fortell en historie og kom med et poeng.
Ja. Altså fortelle en historie og kom med et poeng, det er en presentasjon.
Og det å lære litt metoder for hvordan man kan gjøre det også, det er jo Internett,
som kan google seg frem til enkle strukturer også.
Jeg vil bare si én ting når det gjelder å øve.
Og dette er en av de tyngdene du alltid sier når du holder kurs, og som jeg liker veldig godt,
og som resonnerer veldig godt med meg, det er jo: Selvfølgelig må vi øve, og det vet alle.
Skal du bli god på noe, uansett hva det er for noe, om det er løping, piano,
løping, pianospilling, formidling, tennis, golf, whatever ... Du må øve.
Og du må øve mye. Men hva er å øve?
Og jeg liker så godt når du sier det at du spør folk som er på kurs: "Har du øvd?"
Og så sier de: "Ja ja, selvfølgelig har jeg øvd." "Men hva har du gjort når du har øvd?"
Nei, jeg har tenkt på hva jeg skal si, og så har jeg kanskje laget noen lysbilder.
Hvis det er øvelsen du har gjort for en presentasjon du skal holde for 100 kollegaer eller kunder,
så er det ingen som blir mer overrasket over hva som kommer ut av munnen din, enn deg selv.
Det vet jeg du har sagt mange ganger. Og jeg har sikkert hørt noen smartere enn meg
si det første gang, men det er jo helt sant også, den der følelsen av at man har forberedt noe viktig,
man har tenkt nøye gjennom hva man skal si, og så blir man litt nervøs.
Og så tenker man da: "Er det mulig? Sa jeg nettopp de greiene der?"
Ja, ja. Men øve må være så autentisk som mulig. Det må ligne så mye som mulig på den settingen du skal være i.
Og skal du gjøre det foran 100 stykker som du ikke kjenner, og du er nervøs,
øv med noen andre som hører på deg. Altså ha noe publikum.
Gjerne noen som er litt tryggere, men det kan være familien din eller venner.
Test materialet ditt. Jeg bruker ekstremt mye tid på å øve. Når jeg kjører bil, f.eks.,
er jeg alene i bilen. Jeg holder foredrag, og jeg øver på punchline. Det er helt fantastisk.
Du sitter alene. Noen ganger er det kø. Det er kjedelig. Helt nydelig.
Så tarmer jeg og ser hvor lang tid jeg bruker på foredragene mine.
Men den der verbale biten ... Jo flere ganger du holder det, jo tryggere blir du.
Så gjør jeg det mye når jeg er ute og sykler.
Så hvis du plutselig i Hamar-området ser en fyr som er ute og sykler og ljomer
og snakker og gestikulerer og alt mulig sånt, så kan det være meg.
Da trenger man ikke ringe 113. da vet man at her er det en utøver.
Målet er å gjøre det så lite som mulig som det du skal gjøre.
Ja, det er ikke noen snarveier her, altså. Men Ole, tusen takk for at du tok deg tid til å gjøre dette.
Jeg syns jo dette er kjempespennende. Det er jo det med spenning å gjøre noe.
Det å invitere en som har så mye erfaring med podkaster som det du har.
Dette er et nytt domene for meg. Å skulle intervjue andre, også så sprøtt når det er folk man kjenner selvfølgelig ...
Jeg skulle høre noe på slutten. For vi snakket jo det om tilbakemelding.
Hvis du skulle gitt sånne som meg,
som har lyst til å bli bedre på å formidle i dette formatet, et tips, hva ville du sagt da?
Nå spør jeg ... Du mener hvordan dette kan bli bedre? En podkast?
Ja. Hvordan kan man bli bedre på ... For jeg merker jo det med forberedelser.
Jeg har hatt mange spørsmål til deg sånn.
Jeg har sikkert stilt noen av dem.
Igjen, det er ikke noe hokus pokus. Det handler jo om å øve.
Jo mer du gjør det, jo bedre blir du. Så tror jeg hvis du skal holde på med dette en stund,
så må man kanskje senke ambisjonsnivået noe hvis du skal få gjennomført det.
Veldig mange blir veldig opptatt av at det må være perfekte spørsmål og ha en plan.
Erfarer i min iallfall, spesielt fra denne podkastsjangeren.
Det er at det å ha veldig tydelig manus funker dårlig for min del.
For da blir det unaturlig og litt stakkato.
Så for min del handler det om å vite hva jeg skal snakke om.
Men jeg har ingen idé om hvilke spørsmål jeg skal stille.
For da blir det litt mer naturlig. Det er ikke alle som liker det.
Men jeg er veldig sånn ...
Vite hva hovedtematikken er, men ellers ikke så mye. Så blir det en organisk samtale.
Jeg er i hvert fall veldig glad for at du tok deg tid nå, da. Vi skal løpe videre.
Men for de som har lyst til å høre mer av det du gjør, så er podkasten hjernesterk.
Og så er det treningslegen på alle sosiale medier, så du skal være lett å finne.
Og er det noen som ønsker å ha deg på foredrag, så er det Atenas de må ta kontakt med.
Helt riktig. Tusen, tusen takk. Takk for meg.
Vi snakkes. Og til deg som har hørt på: Vi høres.