Finnes det liv der ute i verdensrommet?

Show Notes

Det finnes flere planeter enn sandkorn på alle jordens strender. Er det virkelig bare oss? Vi ser på hvor forskerne leter, hva de har funnet så langt – og hvorfor svaret kan komme i din levetid.

What is Alt Forklart for Barn?

Alt forklart for barn er en podkast for nysgjerrige barn mellom 7 og 14. Hver episode tar for seg én ting i verden — en innsjø som har vært innestengt under isen i 15 millioner år, et dyr som ikke kan drepes, hvordan sand blir til datamaskiner — og bruker ti minutter på å finne ut hvorfor den er så merkelig. Ingen barnestemme, ingen quiz. Bare gode historier om ekte ting.

Et lite ord om hvordan podkasten blir til: Alt forklart for barn lages av en podkast-interessert pappa og datter, som et sideprosjekt. Vi bruker kunstig intelligens til research, manus og stemmen til Hedda, og kvalitetssjekker alt før publisering — men som sideprosjekt kan vi ikke garantere at alt er hundre prosent riktig til enhver tid. Vær derfor alltid kildekritisk, akkurat som vi oppfordrer barna til å være i episodene selv.

Tenk deg at du står på en strand og plukker opp én neve sand. Prøv å telle sandkornene. Det tar timevis, bare for én neve. Så tenk på hele stranden. Så alle strender i Norge. Så alle strender og ørkener på hele jorda. Forskere har regnet på det, og de tror det finnes flere planeter i universet enn det finnes sandkorn på alle strendene og i alle ørkenene på planeten vår. Flere planeter enn sandkorn. Og likevel har vi ikke funnet liv på en eneste av dem. Ennå. Hei, jeg heter Hedda, og du hører på Alt forklart for barn. I dag skal vi ut i verdensrommet og stille et av de aller største spørsmålene som finnes: Er vi helt alene der ute? Og du, dette er faktisk et spørsmål du kan få svaret på. Kanskje mens du fortsatt lever. Men vi tar det fra begynnelsen. For over sytti år siden satt en berømt fysiker som het Enrico Fermi og spiste lunsj med noen kolleger. De snakket om romvesener, litt på tull. Og plutselig sa Fermi: "Men hvor er alle sammen?" Det høres ut som en spøk, men det er faktisk et kjempegodt spørsmål. Universet er ufattelig stort og ufattelig gammelt. Hvis liv oppstår lett, burde det jo krible av det der ute. Så hvorfor har vi aldri sett noe? Ikke ett signal. Ikke ett romskip. Ingenting. Enten er liv utrolig sjeldent. Eller så finnes det, men vi har ikke lett godt nok ennå. Så hvor leter man etter liv, egentlig? Forskerne begynner med én ting: vann. Alt liv vi kjenner til, absolutt alt, trenger flytende vann. Bakterier, blåhval, du og jeg. Kroppen din er faktisk over halvparten vann. Vann er som en slags suppe der livets byggeklosser kan flyte rundt og møte hverandre. Uten det stopper alt opp. Så når forskere leter etter liv, leter de egentlig etter vann. Og da er det naturlig å starte i nabolaget vårt. Mars, for eksempel. I dag er Mars en iskald, rød ørken. Men roverne, altså de små robotbilene som kjører rundt der oppe, har funnet noe rart. Uttørkede elveleier. Gamle innsjøbunner. Steiner formet av rennende vann. For milliarder av år siden var Mars våt, med elver og innsjøer, kanskje til og med hav. Så spørsmålet er ikke om det finnes liv på Mars nå. Spørsmålet er om det fantes liv der da. Bittesmå bakterier, kanskje. Roveren Perseverance samler akkurat nå steinprøver fra en gammel elvedelta, og planen er å frakte dem tilbake til jorda så forskere kan lete etter spor av gammelt liv i dem. Men det aller mest spennende stedet i solsystemet vårt er kanskje ikke Mars. Det er en måne. Jupiter har en måne som heter Europa. Den er dekket av et tykt skall av is. Men under isen, mange kilometer ned, skvulper det et hav av flytende saltvann. Et ekte hav, i mørket, under isen. Og forskerne tror det havet inneholder mer vann enn alle hav på jorda til sammen. Jeg måtte lese det to ganger, altså. Mer vann enn hele jordas hav, gjemt inni en måne. Saturn har en lignende måne, Enceladus. Og den gjør noe helt vilt: den spruter. Gjennom sprekker i isen skyter det ut enorme fontener av vann fra havet under, rett ut i verdensrommet. En romsonde som het Cassini fløy faktisk tvers gjennom en sånn fontene og smakte på vannet, på en måte. Instrumentene fant salt og karbonstoffer, altså den typen byggeklosser som liv er laget av. Det beviser ikke at det svømmer noe der nede. Men det betyr at ingrediensene finnes. Nå er romsonden Europa Clipper på vei til Europa, og rundt to tusen og tretti begynner den å undersøke isen skikkelig. Men solsystemet vårt er bare én bitteliten flekk. Hva med alle de andre stjernene? Helt frem til nitten nitti fem visste vi faktisk ikke om andre stjerner hadde planeter i det hele tatt. Så oppdaget to sveitsiske forskere den aller første planeten rundt en annen sollignende stjerne. Sånne planeter kalles eksoplaneter, altså planeter utenfor solsystemet vårt. Siden da har det gått fort. I dag har vi funnet over seks tusen eksoplaneter. Og vi finner nye nesten hver uke. Men vent litt. Hvordan finner man en planet man ikke kan se? Planeter lyser jo ikke selv, og de er ufattelig langt unna. Tenk deg at du ser på en lyskaster på andre siden av en fotballbane. Hvis en flue flyr foran lyskasteren, blir lyset bittelitt svakere. Så lite at du nesten ikke merker det. Men med veldig følsomme instrumenter kan du måle det. Sånn gjør teleskopene det: de stirrer på en stjerne, og hvis lyset dupper regelmessig, litt svakere, så tilbake, så vet vi at en planet passerer foran. Og noen av planetene vi har funnet, er skikkelig lovende. Rundt en liten stjerne som heter Trappist-1, bare førti lysår unna, går det sju planeter omtrent på størrelse med jorda. Flere av dem ligger i det forskerne kaller Gullhår-sonen. Du husker Gullhår, hun med de tre bjørnene? Grøten måtte ikke være for varm og ikke for kald, men akkurat passe. Gullhår-sonen er avstanden fra en stjerne der det ikke er for varmt og ikke for kaldt, men akkurat passe til at vann kan være flytende. Men her kommer problemet. Førti lysår høres kanskje ikke så ille ut. Det er det. Selv med de raskeste romskipene vi noensinne har bygget, ville turen dit tatt hundretusenvis av år. Vi kan altså ikke reise dit og sjekke. Så hvordan skal vi noen gang få vite om det er liv der? Jo, vi kan snuse på lufta deres. Helt seriøst. Når en planet passerer foran stjernen sin, siler bittelitt av stjernelyset gjennom planetens atmosfære, altså luftlaget rundt den. Og forskjellige gasser setter forskjellige spor i lyset, nesten som fingeravtrykk. James Webb-teleskopet, det kraftigste romteleskopet som noen gang er bygget, kan lese de fingeravtrykkene. Og noen gasser er spesielle. Oksygen, for eksempel. Nesten alt oksygenet i jordas atmosfære er laget av levende ting, av planter og alger. Hvis vi finner en fjern planet med masse oksygen i lufta, kanskje sammen med metan, da begynner det å lukte liv. Sånne gasser kalles biosignaturer, altså tegn på at noe lever. Ingen har funnet et sikkert tegn ennå. Det har vært noen spennende hint her og der, men ingenting bevist. Jakten pågår for fullt akkurat nå, mens du hører på dette. Og her må jeg si én ting. Når vi tenker på romvesener, tenker vi ofte på grønne skapninger med store øyne. Men det første livet vi finner, hvis vi finner noe, blir nesten helt sikkert noe mye enklere. Bakterier i en Mars-stein. Mikrober i havet under isen på Europa. Bittesmå ting. Men tenk på hva det ville bety. Hvis liv har oppstått to ganger bare i vårt lille solsystem, da oppstår liv sannsynligvis overalt hvor forholdene stemmer. Da er universet fullt av det. Og hvis vi leter og leter i hundre år og aldri finner noe? Da er kanskje alt levende, hver maur, hvert tre, hver eneste person du kjenner, det eneste livet i hele det enorme universet. Det er nesten enda mer svimlende å tenke på. Uansett hvilket svar det blir, forandrer det alt. Og sjansen for at svaret kommer i din levetid er faktisk god. Europa Clipper er framme rundt to tusen og tretti. Mars-prøvene skal hjem. Nye gigantteleskoper bygges akkurat nå, med speil store som håndballbaner, laget nettopp for å snuse på fjerne planeters atmosfærer. Forskerne som leder jakten sier selv at de neste tiårene blir avgjørende. Det er dine tiår. Så her er noe du kan gjøre. Neste gang det er klarvær og mørkt ute, gå ut og se opp. Velg deg én stjerne. Rundt akkurat den stjernen går det sannsynligvis minst én planet. Kanskje regner det der. Kanskje skvulper det et hav. Kanskje er det noen der som ser opp på sin himmel og lurer på akkurat det samme som deg. Vi vet ikke. Og det synes jeg er det fineste med hele spørsmålet, for det betyr at svaret fortsatt venter på å bli funnet. Kanskje av deg. Takk for at du hørte på Alt forklart for barn.