BluPodden

I denne jubileumsepisoden av BluPodden møter vi barnehagelærar og pedagogisk utviklar i do:be, Silje Fjøsne, og dramapedagog Kirsti Aksnes. Dei fortel om korleis do:be-kuben kan gi nye inngangar til leik, samspel og digital utforsking i barnehagen – utan skjerm, men med lyd, lys og bevegelse. Samtalen løftar fram korleis teknologi kan vere ein naturleg del av barnehagekvardagen, ikkje som erstatning for leiken, men som ein ressurs som kan støtte barnas kreativitet, fantasi og deltaking.
Medverkande: Eivind Rogne, lektor i pedagogikk, HVL, i samtale med Silje Fjøsne, barnehagelærar og pedagogisk utviklar i do:be, og Kirsti Aksnes, høgskulelektor i dramapedagogikk, HVL

What is BluPodden?

Kvardagsliv i barnehagen. Produsert av Høgskulen på Vestlandet

I denne jubileumsepisoden av BluPodden, som er en del av serien «Kva er ein god barndom?», undersøker programleiar Eivind Rogne korleis digital teknologi kan støtte barns lek i barnehagen utan at det handlar om skjermbruk. Episoden er laga av barnehagelærarutdanninga ved Høgskulen på Vestlandet.
Gjestene er Kirsti Aksnes, høgskulelektor i dramapedagogikk ved Høgskulen på Vestlandet, og Silje Fjøsne, barnehagelærar og pedagogisk utviklar i selskapet do:be. Samtalen dreier seg om do:be-kuben – eit norskutvikla, digitalt og skjermfritt verktøy for barnehagar, som kombinerer bevegelse, lys, lyd og samarbeid.
Silje fortel om bakgrunnen for kuben. Faren hennar er kunstnar og designer, mora førskulelærar, og ideen oppstod gjennom eit kunstprosjekt ved KODE-museet i Bergen. Der laga faren store interaktive kuber, og dei såg korleis barn spontant tok i bruk fantasi og skaperkraft i møte med desse. Erfaringane leia vidare til eit lengre utviklingsarbeid for å lage eit digitalt verktøy spesielt for barnehagen.
Kuben er full av sensorar som kjenner igjen ulike rørsler: å bli rista, vippa, trilla eller halde i ro. Ho svarer med lys og lyd, men har ingen skjerm. Aktivitetane i kuben er bygde inn i ein digital plattform med seks tema: språk, logikk, regelleik, leikelyst, musikk og sanserom. Desse skal kunne brukast både med dei yngste barna og med dei eldste som snart skal over i skulen, og dei gir ulike inngangar for personalet alt etter interesse og fagbakgrunn.
Kirsti koplar dette til erfaringar frå forskingsprosjektet Digisus, der dei jobba med verktøy som micro:bit, Makey Makey og Scratch. Desse verktøya kunne skape gode fellesprosjekt, men kravde ofte mykje teknisk kompetanse frå den vaksne. Ho peikar på at do:be-kuben gjer noko av det same – men på ein meir tilgjengeleg måte, fordi kodingen alt ligg inne. Barnehagelæraren treng ikkje programmere, men kan fokusere på innhald, leik og fellesskap.
For å starte opp i barnehagen brukar ein såkalla «nøkkelkort» – fysiske kort med NFC-brikke. Når kortet blir halde mot kuben, aktiverer det ei bestemt aktivitet. På kortet står det kort om alder, gruppestorleik, kor mange kuber som trengst, og ei enkel forklaring. Dette skal gjere terskelen låg og plantid lite krevjande. Silje understrekar at målet har vore å lage eit hverdagsverktøy, ikkje noko som krev kurs og mykje teknisk førebuing.
Samtalen tek òg opp skepsis til digitale verktøy i barnehagen, særleg skjerm. Mange barnehagar har uttrykt at dei vil gi barna andre erfaringar enn det dei får heime. Do:be-kuben er utvikla som eit alternativ på barnas premissar: skjermfri, fysisk, kroppsnær og leikeorientert. Utviklinga har gått føre seg over seks år, med omfattande testing saman med barn og pedagogar i barnehagar.
Eivind spør korleis kuben kan knytast til rammeplanen. Silje forklarer at plattformen er laga for å kunne støtte arbeid med fleire fagområde og arbeidsmåtar, slik at kuben kan brukast i vanleg barnehagekvardag – til språk, leik, undring, musikk, drama, sanseopplevingar og problemløysing. Kirsti meiner kuben svarar godt på rammeplanens krav om digitale praksisar som underbyggjer leik, fantasi og utforsking.
Koding blir omtalt som ei form for iscenesetting: Aktivitetane og rammene ligg inne i kuben, medan barna og dei vaksne fyller dei med innhald – stemmer, historier, roller, idear og kroppslig leik. Kuben blir ein igangsetjar og forsterkar for fantasiunivers, ikkje ein ferdig «fasit».
Episoden tek også opp økonomi og praktiske spørsmål. Kubene blir leigd ut i sett på tre eller seks, med fast månadspris, og innhaldet blir oppdatert jamleg. Dei er bygde for å tole barnehagebruk, men bør ikkje brukast i sandkasse. Nokre barnehagar nyttar dei til dømes i grillhytte eller mørklagde rom for å skape stemningsfulle lydbilete.
Mot slutten diskuterer dei om denne typen teknologi faktisk bringer dei vaksne nærare barns leik, eller om leiken blir meir styrt. Silje understrekar at ambisjonen er å gi impulsar som opnar og inspirerer, ikkje lukkar. Lyd, lys og rørsle skal gi eit felles utgangspunkt, men barna skal eigne innhaldet og retninga.
Avslutningsvis uttrykkjer både Silje og Kirsti eit håp om at kubane kan bidra til å styrke fellesskapet i barnegruppa, relasjonar mellom barn og vaksne, og ikkje minst dei vaksne sin eigen leikelyst. Eivind rundar av med å peike på at do:be-kuben både er ei leike, eit verktøy og eit frampek mot framtidas barnehage, der digital kompetanse handlar om meir enn skjerm, og der teknologi kan vere ein ressurs for god leik og utforsking.