Operativ yteevne

I denne episoden utforsker vi hvordan krig og væpnet konflikt påvirker mennesker på et moralsk og eksistensielt plan. Vi diskuterer hva moralsk stress er, hvilke moralske dilemmaer soldater og ledere kan møte i strid, og hvordan opplevelser i krig kan sette spor lenge etter at oppdraget er avsluttet. Samtalen tar utgangspunkt i erfaringer fra Afghanistan, FN-operasjoner og andre internasjonale operasjoner, og belyser hvordan ansvar, maktesløshet, bruk av dødelig makt, tap, svik og vanskelige valg kan påvirke både enkeltmennesker og avdelinger.
Vi ser også nærmere på begrepene moralsk belastning, moral injury og dydsetikk, og diskuterer hvordan Forsvaret kan forberede soldater og ledere bedre på de etiske utfordringene som følger med krig og militære operasjoner.  Videre utforsker vi betydningen av ledelse, krigskultur, refleksjon og erfaringslæring, og hvordan erfaringer fra krig kan bidra til økt innsikt, læring og utvikling – både for den enkelte og for organisasjonen. Med oss er Ida Helene Henriksen, felthumanist i Forsvaret og doktorgradsstipendiat med forskning på moralsk stress, moralske skader og veteraners erfaringer fra krig, Emil Johansen, stabssersjant i Forsvaret og forfatter av boken Brødre i blodet – i krig for Norge, og Christian Ytterbøl, kommandersersjant i Forsvaret og doktorgrad i prestasjonspsykologi. Samtlige har lang erfaring fra arbeid med soldater, ledelse og operativ virksomhet i Forsvaret. Podkastvert er Eirik Grindaker, prosjektleder for menneskelig yteevne ved Universitetet i Innlandet.

Operativ yteevne er et samarbeid mellom Universitetet i Innlandet og Forsvaret ved Hærens våpenskole. Her finner du mer informasjon om fagfeltet menneskelig yteevne: Universitetet i Innlandet – Menneskelig yteevne.

What is Operativ yteevne ?

Operativ yteevne er en podkastserie som belyser hvordan fysisk og mental kapasitet, ernæring, søvn, restitusjon og totalbelastning påvirker menneskelig yteevne i operative situasjoner. Podkasten er utviklet i samarbeid mellom Universitet i Innlandet, ved Institutt for folkehelse og idrettsvitenskap, og Forsvaret, ved Hæren våpenskole og Seksjon for menneskelig yteevne.

Dette er en episode som ikke egner seg som transkript. Derfor følger i stedet et sammendrag av episoden. Sammendraget er laget med hjelp av Autotekst og Sikt KI-chat.

I denne episoden av podkasten Operativ yteevne diskuteres hvordan krig og militære operasjoner påvirker mennesker på et moralsk og eksistensielt plan. Samtalen tar utgangspunkt i doktorgradsprosjektet til Ida Helene Henriksen, felthumanist i Forsvaret, som undersøker hvordan norske stridsveteraner opplever krig under og etter tjeneste, og hvordan denne kunnskapen kan brukes til å styrke utdanning og ledelsesutvikling i Forsvaret. Sammen med kampveteranene Emil Johansen og Christian Ytterbøl utforskes temaer som moralsk stress, moralske tragedier, moralske skader, ledelse, krigskultur og hvordan erfaringer fra krig preger mennesker gjennom resten av livet. Et sentralt tema i samtalen er begrepet moralsk stress. Henriksen beskriver moralsk stress som situasjoner hvor noe grunnleggende moralsk står på spill. Det kan oppstå når verdier kolliderer, når alle handlingsalternativer fremstår som dårlige, eller når virkeligheten tvinger mennesker til å handle på måter som utfordrer egne idealer og verdier. Moralske stressorer kan være beslutninger om å bruke dødelig makt, ansvar for andres liv, opplevelsen av å ikke kunne hjelpe mennesker i nød eller erfaringer med svik fra ledere og systemer. Selve stressreaksjonen er individuell og knyttet til hvordan den enkelte opplever og fortolker situasjonen. Henriksen introduserer også begrepet moralske tragedier, inspirert av filosofen Martha Nussbaum og den aristoteliske tradisjonen. Moralske tragedier handler om situasjoner hvor gode mennesker med gode intensjoner tvinges til å ta valg som får alvorlige konsekvenser uansett hva de gjør. Selv når man gjør det eneste riktige, kan valget etterlate sorg, skyldfølelse eller tvil. Krig er et område hvor slike tragedier oppstår ofte, fordi mennesker må handle under ekstrem usikkerhet, tidspress og risiko. Dette perspektivet utfordrer forestillingen om at moralske spørsmål alltid har klare eller riktige svar. Christian Ytterbøl understreker at soldatyrket skiller seg fra de fleste andre yrker fordi det innebærer å kunne ta liv. Han argumenterer for at Forsvaret trenger et mer nyansert språk for å snakke om dette. Erfaringene til mange veteraner viser at det å ta liv ikke nødvendigvis bare oppleves som traumatisk eller ødeleggende. Det kan samtidig være forbundet med følelsen av å løse oppdraget, beskytte egne styrker og gjøre det som kreves i situasjonen. Denne dobbeltheten – både sorg og tilfredsstillelse – er viktig å forstå dersom man skal forberede soldater på realitetene i krig.
Gjennom samtalen beskrives en rekke typiske moralske stressorer som går igjen blant veteraner. Disse inkluderer usikkerhet rundt bruk av dødelig makt, frykten for å skade uskyldige, ansvar for egne soldater, vitneerfaringer knyttet til lidelse og død, samt opplevelsen av ikke å kunne hjelpe mennesker som trenger det. Mange opplever også moralsk stress knyttet til forholdet mellom militære regler og egne verdier. I tillegg kommer utfordringer som oppstår etter tjenesten, blant annet overgangen til det sivile livet og følelsen av å stå alene med erfaringer som få andre forstår. Emil Johansen illustrerer disse dilemmaene gjennom egne erfaringer fra Afghanistan. Han forteller om situasjoner der soldater hadde myndighet til å bruke dødelig makt mot personer som kunne utgjøre en trussel, men hvor den moralske vurderingen tilsa tilbakeholdenhet. Han beskriver hvordan norske soldater ofte valgte å ta risiko for å unngå å skade sivile, selv når regelverket ga dem større handlingsrom. Samtidig forteller han om episoder der norske styrker ikke hadde anledning til å hjelpe barn med alvorlige skader eller sykdommer fordi oppdraget og ressursene var prioritert andre steder. Slike erfaringer skaper spørsmål som kan følge mennesker i mange år etterpå.
Et annet sentralt tema er maktløshet. Flere veteraner beskriver at de mest belastende erfaringene ofte ikke handler om kamp, men om situasjoner hvor de ønsket å hjelpe uten å kunne gjøre det. Johansen forteller blant annet om en episode i Afrika der han og kolleger forsøkte å hjelpe hjelpearbeidere som ble truet av en mobb. Til tross for innsatsen måtte de trekke seg ut uten å vite hvordan situasjonen endte. Opplevelsen av å ha evnen til å gripe inn, men likevel ikke kunne gjøre det, beskrives som dypt belastende. Dette er erfaringer som mange FN-veteraner kjenner seg igjen i.

Samtalen går videre inn på dydsetikk og praktisk klokskap som grunnlag for militær ledelse. Henriksen argumenterer for at moral ikke først og fremst handler om regler, men om karakter og dømmekraft. Inspirert av Aristoteles beskrives moralsk kompetanse som noe som må trenes og utvikles gjennom erfaring, refleksjon og praksis. På samme måte som soldater trener på tekniske ferdigheter, må de også trene på moralske vurderinger. Målet er å utvikle ledere og soldater som er i stand til å handle klokt i situasjoner der regler alene ikke gir svaret. Johansen og Ytterbøl fremhever betydningen av den norske tradisjonen med oppdragsbasert ledelse, hvor ansvar og beslutningsmyndighet delegeres langt ned i organisasjonen. Dette krever høy grad av tillit, kompetanse og moralsk dømmekraft. Samtidig understrekes det at oppdragsbasert ledelse bare fungerer dersom soldatene har et solid etisk fundament og god trening. Uten dette kan maktmisbruk, dårlig disiplin og uønsket vold oppstå. Begge peker på at god krigskultur krever både tillit og kontrollmekanismer.

Diskusjonen berører også risikoen for dehumanisering i krig. Langvarig eksponering for vold, tap og stress kan gradvis svekke menneskers moralske sensitivitet. Henriksen viser til forskning og erfaringer fra blant annet Ukraina, hvor soldater over tid kan bli følelsesmessig utmattet og miste deler av sitt moralske kompass dersom de ikke får støtte og veiledning. Samtidig understreker deltakerne at de fleste soldater ikke mister sin menneskelighet, men at risikoen øker dersom ledelse, kultur og disiplin svikter.
Ytterbøl peker på at mennesker har både gode og destruktive sider, og at militær utdanning må ta dette på alvor. Han viser til historiske eksempler som Vietnamkrigen og andre konflikter hvor mangelfull ledelse og dårlig kultur har ført til alvorlige overgrep. Det er derfor nødvendig å erkjenne at også vestlige soldater kan begå handlinger som bryter med egne verdier dersom de rette beskyttelsesmekanismene ikke er på plass.
Et viktig tema er hvordan mennesker forandres gjennom krig. Johansen beskriver hvordan terskelen for vold kan flyttes gjennom erfaring, uten at det nødvendigvis oppleves som et brudd med egne verdier. Samtidig forteller han at møtet med fienden som menneske ofte motvirker dehumanisering. Når man ser frykten, usikkerheten og sårbarheten hos motparten, blir det vanskeligere å redusere dem til fiendebilder. Krigserfaringene skaper derfor både avstand og nærhet til andre mennesker på samme tid.
Overgangen tilbake til det sivile samfunnet vies stor oppmerksomhet. Veteranene beskriver hvordan det ofte ikke er selve kampopplevelsene som er vanskeligst, men tapet av fellesskapet og identiteten som fulgte med tjenesten. Mange opplever at få utenfor Forsvaret virkelig forstår hva de har vært gjennom. Dette kan føre til ensomhet og en følelse av å måtte skjule eller forenkle egne erfaringer. Samtidig avviser både Johansen og Ytterbøl stereotypien om veteranen som nødvendigvis er traumatisert eller ute av stand til å fungere i samfunnet. De fleste veteraner lever gode og meningsfulle liv, men bærer med seg erfaringer som fortsatt påvirker dem. Et interessant poeng er hvordan erfaringene kan endre betydning gjennom livet. Situasjoner som ikke oppleves som spesielt belastende i ung alder, kan få ny mening når veteranene selv blir foreldre eller møter lignende livssituasjoner senere. Minnene forsvinner ikke, men de tolkes på nytt i lys av nye erfaringer. Dette gjør at moralske belastninger kan komme til uttrykk mange år etter at hendelsene fant sted.

Samtalen utfordrer også forestillingen om at alle belastende erfaringer nødvendigvis fører til psykisk sykdom. Flere av deltakerne argumenterer for at det finnes en mellomkategori mellom full helse og alvorlig lidelse. Mange veteraner fungerer godt i hverdagen, men bærer med seg moralske sår eller spørsmål som fortsatt krever bearbeiding. Dette krever et språk og en forståelse som går utover tradisjonelle diagnoser.
Et annet viktig tema er posttraumatisk vekst. Ytterbøl beskriver hvordan krevende erfaringer også kan føre til personlig utvikling, sterkere relasjoner, større takknemlighet og tydeligere verdier. Forutsetningen er at erfaringene bearbeides og settes inn i en meningsfull sammenheng. Han understreker at dette ikke handler om å romantisere lidelse, men om å erkjenne at mennesker kan vokse gjennom utfordringer dersom de får støtte og mulighet til refleksjon. Når det gjelder veteranoppfølging, argumenterer Ytterbøl for at dagens systemer ikke er tilstrekkelige. Han trekker fram Danmark som et eksempel på et land som tilbyr livslang oppfølging av veteraner. Mange av utfordringene veteraner opplever oppstår først mange år etter tjenesten, og derfor bør også støttesystemene ha et langsiktig perspektiv. Følelsen av svik fra systemet kan forsterke belastningene dersom veteranene opplever at samfunnet ikke anerkjenner eller forstår deres erfaringer.
Mot slutten av episoden rettes blikket mot fremtiden og hvordan Forsvaret kan forberede personell bedre på de moralske utfordringene de vil møte. Ytterbøl fremhever betydningen av selvinnsikt, refleksjon og trening på moralske dilemmaer. Han viser til verktøy som Joharis vindu og andre metoder for å øke forståelsen av egne reaksjoner, verdier og handlingsmønstre. Målet er å utvikle ledere som kjenner seg selv godt nok til å håndtere komplekse situasjoner under press. Henriksen understreker at etikk ikke må behandles som et tilleggstema eller en formalitet i utdanningen. Moral og etikk må integreres som en del av den operative kjernekompetansen på linje med taktikk, våpenbruk og ledelse. Gjennom systematisk refleksjon, erfaringslæring og dialog med veteraner kan Forsvaret utvikle personell som både er effektive i strid og i stand til å leve gode liv etterpå.

Samlet sett viser episoden at krig ikke bare handler om fysisk yteevne, taktikk og teknologi. Krig handler også om mennesker som må leve med konsekvensene av vanskelige valg. Moralsk stress, moralske skader og eksistensielle spørsmål er en del av den operative virkeligheten. Derfor må utviklingen av soldater og ledere også omfatte utviklingen av moralsk robusthet, refleksjonsevne og praktisk klokskap. Dette er avgjørende både for å løse oppdraget og for å ivareta menneskene som skal leve med erfaringene etterpå.