Messen – Kirkens store bønn | Skriften og tradisjonen 46

Messen er høydepunktet i Kirkens bønneliv. I episode 46 av «Skriften og tradisjonen» tar pater Arne Marco oss gjennom den katolske messen og forklarer hvordan hele feiringen er én sammenhengende bønn og takksigelse.

Med messeboken som utgangspunkt følger vi messens gang fra korstegnet og skriftlesningene til den eukaristiske bønnen og kommunionen. Vi får høre om Den Hellige Ånds virke, forvandlingen av brød og vin til Kristi legeme og blod og hva det betyr å motta Kristus selv.

Til slutt sendes vi tilbake til hverdagen for å leve som vitner om Kristi død og oppstandelse.

What is Skriften og Tradisjonen - Katolsk trosopplæring?

Skriften og Tradisjonen er Norges første digitale katolske trosopplæring og voksenkatekese med pater Arne Marco Kirsebom. Utforsk Kirkens Katekisme, sakramentene og troens liv på en enkel og tilgjengelig måte. Perfekt både for deg som vurderer konversjon, dåp, ønsker å fordype din katolske tro, eller bare vil forstå mer av Den katolske kirke. Ny episode hver uke!

Vi er nå kommet frem til episode 46. Vi arbeider for tiden med Kirkens bønneliv, og i dag vil vi se på høydepunktet i bønn, nemlig messen selv. Så bli med på dagens episode.

Når vi snakker om bønn, så skal vi huske på at vi har en veldig stor bønn i vår kirke, og det er nettopp messen. For messen i sin helhet er også en eneste stor bønn, en sammenhengende bønn. En bønn som takker Gud – det er det eukaristi er, takksigelse – over frelsesverket Gud har gjort, nettopp gjennom vår Herre Jesus Kristus. Så det å gå til messe er helt sentralt i vårt katolske liv.

Jeg skal ikke gå helt detaljert gjennom alt, men her sitter jeg med en liten versjon av den store messeboken vi har på alteret. Her finner vi alt vi prester trenger for å feire messen. Og Kirken ber om at vi kun bruker det som står her når vi feirer messen. Kirken ber oss ikke om å formulere noe eget, noe selvstendig. Denne boken har tilstrekkelig utvalg og muligheter for oss prester til å feire en verdig og korrekt messe hver eneste dag i hele kirkeåret.

Og disse messebøkene er strukturert på tilsvarende måte på alle språk. Så dersom jeg feirer messen på engelsk, eller messen på spansk, eller messen på tysk, som er de språkene jeg kan utover norsk, så er egentlig messeboken alltid likt bygget opp og gjør det veldig enkelt for meg som prest å slå opp og finne frem til det riktige innholdet.

Så denne boken er alltid strukturert slik at i hele den første delen befinner adventstiden seg, juletiden, fastetiden, påsketiden, samt alle søndager, samt Herrens spesielle fester, og av og til også valgfrie bønner, som også vi har i vår messebok. Selv om det i vår tid ikke er særlig i bruk lenger, så står det på side 337: «Valgfrie bønner» for hverdagsmessene, når det ikke er et eget motiv, som en helgen eller en fest eller høytid.

Og så har vi i midten selve messens gang, som jo begynner med korstegnet. Og det er en helt sentral del for oss katolikker, som i seg selv er en egen bønn, nemlig å si: «I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn», som vi gjør med åpen håndflate mot pannen, mot brystet, eller nedenfor brystet, mot venstre og så høyre skulder. Vi stiller oss under Guds nærvær, også når vi går inn i kirkerommet, eller når vi begynner våre bønner hjemme i vårt eget hus. Vi stiller oss alltid under Gud, i Guds navn.

Og så hilser presten menigheten med: «Vår Herres Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den Hellige Ånds samfunn være med dere alle.» En treenig hilsen. Det finnes selvfølgelig alternativformer, som dessverre i vår messebok er satt et annet sted i boken, som har ført til at vi ikke følger de alternative mulighetene vi har i vår kirke når vi åpner messen.

Og det er mye viktigere at presten hilser menigheten på denne måten enn at presten føler behov for å si «god morgen» eller et eller annet sånt. Og det er ikke prestens personlige hilsen det dreier seg om. Det er Kirkens offisielle hilsen, representert ved presten, som jo i messen representerer Kristus på en særskilt måte. Det er derfor vi også reiser oss og setter oss, alt ettersom hva presten gjør og hvordan presten beveger seg.

Så er det vanlig å ha en allmenn syndsbekjennelse, som egentlig har tre ulike former, uten at vi skal gå inn i detaljene. Så kommer det elementer som bare gjelder høytider, fester og søndagsmesser, nemlig et Gloria, som vi ber eller synger. På vanlige hverdager brukes ikke Gloria, eller på vanlige minnedager.

Så kommer tekstlesningene. På hverdager er det én lesning, enten fra Det gamle testamentet eller de andre tekstene i Det nye testamentet, et såkalt mellomvers, som som regel er en av Davidssalmene, et alleluja og evangeliet. Og legfolk kan lese det andre. Bare prester eller diakoner eller biskoper kan lese evangeliet. Og på søndager og høytidsdager kan man selvfølgelig ha en preken.

Etter det følger gjerne alltid forbønnene, som ideelt sett egentlig bør være formulert til den aktuelle søndagen av menigheten. Det finnes bøker man kan bruke som en hjelp, men det er også fullt mulig å formulere bønner som er aktuelle der og da for menigheten, eller for klosteret, eller hvor det måtte være man feirer messe.

Og så er messens første del avsluttet, nemlig Ordets gudstjeneste, som er den innledende delen av messen. Så kommer den sentrale delen som vi kaller nattverdens liturgi.

Og i vår kirke er da regelen at forbønnene er det siste du kan komme til og fortsatt gå til kommunion. Kommer du etter forbønnene, så skal du ikke gå til kommunion, for du har da ikke vært tilstrekkelig til stede under messen. For det er ikke bare snakk om å motta Kristi legeme og blod; det er også snakk om å feire hele messen.

Og det er også bare innenfor hele messen at brød og vin faktisk blir forvandlet til Kristi legeme og blod. Det skjer ikke utenfor messens ramme, for eksempel. Ting som var diskutert i tidligere tider i Kirkens historie.

Og så forberedes alteret på den måten man vanligvis gjør det, hvor man velsigner Gud, takker Gud for brød og vin, som vi kommer til å bruke i messens gang. Det følger også alltid, selvfølgelig, noen faste dialogelementer mellom presten og menigheten. Det følger også der en egen bønn. Og så kommer man over i den store bønnen, den eukaristiske bønnen, hvor forvandlingen av brød og vin til Kristi legeme og blod faktisk skjer.

Og det innledes med det vi kaller en prefasjon. Og hvis man ønsker for eksempel en fordypelse i hele Kirkens tro og lære, så kan man sette seg ned og lese gjennom prefasjonene i messen. Da får man et veldig godt overblikk over hva vi faktisk tror, dybden i vår tro. De er veldig rike, selv om de også som oftest er veldig korte.

Og så bruker man en av fire mulige eukaristiske bønner fra messeboken, slik vi har messeboken i dag. Jeg kan bare tilføye kort her at det for tiden i en større kommisjon forberedes en oversettelse av den tredje utgaven av messeboken fra latin. Vår nåværende messebok er egentlig den andre utgaven, fra rundt 1980, hvis jeg ikke husker feil. Men den nye versjonen er fra tidlig 2000-tall, som nå blir norsk etter hvert. Så det kommer til å komme noen forandringer om en del år når vi får den nye versjonen. Og blant annet får vi da flere eukaristiske bønner i tillegg til disse fire, som også er anerkjent av Kirken.

Alle disse bønnene har ulike strukturer, men har som sentrum at brød og vin blir til Kristi legeme og blod når presten gjentar de viktigste ordene fra vår Herre over brødet, hvor man først ber Den Hellige Ånd komme. Det er det vi kaller epiklese. Vi ber Den Hellige Ånd om å komme og helliggjøre og forvandle gavene.

Og så er det sentrale ordet: «Ta og ét alle derav: For dette er mitt legeme, som skal gis for dere.» Da forvandles brødet til Kristi legeme i substansen, det vi kaller transsubstansiasjon. Vi skal ikke gå videre inn på teologiske temaer her, men bare for å nevne det.

Og det tilsvarende med kalken, hvor vinen er: «Ta og drikk alle derav: For dette er mitt blods kalk, den nye og evige pakts blod, som skal utgydes for dere og for de mange til syndenes forlatelse. Gjør dette til minne om meg.» Og da er vinen blitt til Kristi blod.

Og her kan vi bare ta med oss at Jesus – og det refereres også slik av Paulus i Det nye testamentet – snakker om en ny pakt. Og når Jesus bruker ordet «pakt», så betyr det at Jesus tenker at dette skal vare over tid. Det er en misforståelse i moderne bibeltolkning at de trodde at Herren ville komme snart tilbake. At de håpet at Herren ville komme snart tilbake, det er noe annet. Men når Jesus selv velger å bruke ordet «pakt», så legger han nok opp til et større tidsrom.

Og så responderer menigheten på dette med det vi kaller «Troens mysterium», som også har ulike former. Og så fortsetter den eukaristiske bønnen med ulike elementer, hvor vi ber om at vi for all del skal være i enhet med paven og biskopen, som er forutsetningen for å gå til kommunion i virkeligheten. Og vi ber for våre avdøde, og vi minnes de hellige, og så videre. Men de fire bønnene har forskjellige strukturer, og jeg har ikke tenkt å gå inn i detalj her, men bare kort oppsummere hvordan vi bruker disse bønnene.

Og så kommer det vi kaller kommunionsriten, den siste delen av messen, som da nettopp begynner med Fader vår, som vi utla i den forrige episoden og gikk gjennom i detalj, og hvor denne embolismen kommer før: «For riket er ditt, og makten og æren i evighet.»

Og så følger det med flere bønner, hvor det er helt sentralt at jeg som prest ber for hele menigheten: «Se ikke på våre synder, men på din Kirkes tro, og gi den etter din vilje fred og enhet.» Gud er større enn våre synder, og det er Gud som gjennom messens gang forbereder oss til å motta Kristi legeme.

Og det sterke er jo at når presten viser frem: «Se Guds lam, se ham som tar bort verdens synder», og herved gjentar Johannes døperens ord, og så sier: «Salige er de som er kalt til Lammets bord», som da understreker nettopp hvem Kristus i sannhet er, så svarer alle: «Herre, jeg er ikke verdig at du går inn under mitt tak.» Det som offiseren sa til Jesus da han kalte Jesus for å helbrede tjeneren sin. «Men si bare ett ord, så blir min sjel helbredet.»

Ordet helbreder, slik vi leser mange ganger i Det nye testamentet. Herrens ord er så sterkt, og Kristi legeme er jo Ordet som er blitt kjød. Så det vi mottar når vi går frem til kommunionen, er virkelig Kristus selv, som vi næres av, som inkorporeres i oss gjennom kommuniongangen og i grunnen forvandler oss innenfra. For Kristus kommer dypere inn i oss enn all annen næring. Han tar bolig i vårt innerste inne, hvor også Den Hellige Ånd har sin bolig.

Og så avsluttes messen etter at alt er blitt renset og gjort klart, og vi sendes tilbake til verden for å leve som vitner på Kristi død og oppstandelse i verden, ved å leve i samsvar med Guds vilje.

Og så har boken en siste, lang del, hvor vi har alle de ulike helgenminnedager, fester eller høytider som er knyttet til datoer gjennom kalenderen. Og så har vi en gruppe ulike typer messer bak for forskjellige, spesielle anledninger, slik som kirkevigselsfest, sakramentsmessene, votivmessene til forskjellige anledninger, og så helt til slutt også messer for avdøde i forskjellige ting.

Så alt dette er samlet i denne messeboken, eller missale, som vi kaller det på latin, som er oversatt til rette fra det latinske originalet, slik alle andre er det også, for at vi, uansett hvor vi er, feirer messen gyldig og korrekt og er alle delaktige.

Så vi er alle med som troende, samlet rundt Herrens alter, ledet av presten, for å tas inn i de hellige mysterier som Gud har gitt oss på vår vei til den evige frelse. Derfor er det på ingen måte likegyldig om vi går til messe eller ikke.

Det finnes ikke et mer hellig rom i vår verden enn den hellige messe og kirkerommet, hvor Kristi legeme oppbevares etter messen. Det er det som gjør at kirken, kirkerommet, er et levende tempel. Kristus er det levende tempelet. Kristi legeme er det nye tempelet, er Guds nye nærvær.

Og det gjelder fra det aller enkleste, fattige kapell, som jeg for eksempel har opplevd i Sør-Amerika, til de ypperste katedraler hos oss i Europa. Uansett hvor liten, uansett hvor stor kirken er, det er bare arkitektur, det er bare rommets omfang. Kjernen er alltid Kristi legeme, er det hellige punktet.

Å gå inn i messen og være med og delaktig i messen, og selvfølgelig helst fra begynnelse til slutt, er å gå inn i Kirkens store takksigelse, store lovprisning, store bønn om frelsen til vår Gud gjennom Jesus Kristus i Den Hellige Ånd.