BluPodden

Er barndommen først og fremst en forberedelse til voksenlivet – eller har den verdi i seg selv? Har barnehagen blitt en institusjonalisert ramme som truer barns frihet, eller en arena som sikrer omsorg, trygghet og læring for alle?
I år fyller barnehagelærerutdanningen ved HVL, campus Sogndal, 50 år. Det markerer vi med en egen jubileumsserie i BluPodden: «Hva er den gode barndommen?» Først ut møter du Svein Ole Sataøen, en sentral stemme i norsk pedagogisk miljø, til en samtale om barnehagens verdigrunnlag, profesjonsetikk og profesjonell dømmekraft.
Medvirkende: dosent i pedagogikk Svein Ole Sataøen i samtale med Eivind Rogne, begge HVL.

What is BluPodden?

Kvardagsliv i barnehagen. Produsert av Høgskulen på Vestlandet

Episoden åpner serien «Hva er den gode barndommen?» med dosent Svein Ole Sataøen fra Høgskulen på Vestlandet. Han er forsker, lærebokforfatter og en kjent foreleser for BluPodden-lyttere. Samtalen dreier seg om barnehagens verdigrunnlag og profesjonsetikk, og om hvordan profesjonell dømmekraft og refleksjon kan bidra til å skape en god barndom for alle barn.
På spørsmålet «Hva legger du i den gode barndommen?» advarer Sataøen mot nostalgien. Han beskriver hvordan synet på barn og barndom har endret seg kraftig de siste tiårene: «Det finnes egentlig ikke evige sannheter om barn og barndom». Samtidig peker han på to behov som ikke går av moten: trygg base og tilknytning. Barn trenger voksne som ser dem, legger dem, tar dem opp om morgenen, gir mat og trøst – «noen de kan stole på og som er der, hele tida». Han minner om at omsorg står på linje med lek og læring i rammeplanen, men lett drukner i praksis hvis ikke personalet verner om den.
Samtalen berører den stille «revolusjonen» i barndommens rammer: fra 3 prosent barnehagedeltakelse i 1975 til nær universell deltakelse i dag. Sataøen løfter en nøktern uro for de yngste barna i store institusjoner: «Det er vanskelig å snakke generelt om barnehagen er en god plass eller ikke», men han etterlyser rom for nærvær, veiledning og blikk for de barna som strever med å finne fotfeste. Samtidig understreker han at barndommen i vår tid også rommer mange positive utviklingstrekk; det er ikke fruktbart å «svartmale alt».
Sataøen beskriver hvordan barndom i dag ofte forstås gjennom bilder av «kompetansebarnet» og «det aktive forskerbarnet»; det er «et vakkert bilde», men kan gjøre oss blinde for sårbarhet. Han fremhever behovet for alderstilpasset stimulering som gir mestringsopplevelser, og samtidig tydelige, omsorgsfulle rammer: «At det blir satt grenser… at livet deres rammes inn av noen voksne som kan si at hit, men ikke lenger». Struktur og grenser er ikke et motstykke til varme – de er en del av den.
Et viktig spor i episoden er den nordiske barnehagetradisjonen: helhetlig tenkning der omsorg, lek og læring henger sammen; vekt på natur og utemiljø; og medvirkning som reell påvirkning, ikke bare retorikk. Sataøen viser til pedagoger som Berit Bae og understreker relasjonenes betydning: «Det er i relasjonene utvikling skjer». Dette forutsetter kompetente, verdibevisste ansatte og rammevilkår som faktisk gjør det mulig å være nær barna.
Kvalitet, sier Sataøen, «sitter i personalet». Man merker raskt om «her svinger det», når voksne følger barnas initiativ, møter dem i øyehøyde og snakker med – ikke til – barna. Det motsatte kjennetegnes av at voksne først og fremst organiserer for egne behov, at kommunikasjonen reduseres til korte beskjeder, og at distanse til foreldre og barn sniker seg inn i kulturen. Verdiene må derfor inn i kroppen, ikke bare hodet: engasjement, blikkontakt, nærvær og fellesskap.
Når samtalen dreies mot profesjonell dømmekraft, etterlyser Sataøen mer øving i utdanningen. «Vi forteller studentene hvordan de skal gjøre ting, uten at de får lov til å øve.» Han savner trening på autentiske situasjoner: foreldremøter, vanskelige samtaler, personalmøter og dilemmaer der etiske og faglige hensyn må veies. Dømmekraften er nettopp det som skiller barnehagelæreren fra assistenten – evnen til å gjøre begrunnede valg i krysspresset mellom barn, foreldre, kolleger, eiere og politiske føringer.
Avslutningsvis peker Sataøen på hva barnehagen kan bidra med for en god barndom: holde fast ved helheten, verne om leken uten å gjøre den til et evig middel for noe annet, gi omsorg i praksis, og dyrke relasjoner mellom barn, mellom voksne og barn, og mellom barnehage og foreldre. Han minner også om tradisjonens styrke: «Livet er best ute» – natur, bevegelse og fellesskap er ikke pynt, men bærende elementer. «La dem få leke… om de har lekt et år ekstra, det kan umulig bety noe verken for bærekraften eller nasjonalbudsjettet.»
Slik lander episoden i et «både-og»: Barnehagen må forberede for framtiden, men aldri på bekostning av barndommens verdi her og nå. Verdigrunnlaget virkeliggjøres ikke i planer og slagord, men i måten voksne er til stede på, dag etter dag.