Subscribe
Share
Share
Embed
Trenerstudenten er en podcastserie for studenter om idretts- og treningsvitenskap, metode som brukes for praktisk treningsarbeid og forskning, og arbeidsrelevans for trenerrollen. På bachelor i idrett, trening og ledelse ved USN studiested Bø er målet å utdanne trenere og idrettspedagoger som kan utgjøre en forskjell for barn, ungdom, voksne og eldre enten man trener et juniorlag i fotball, mosjonister på treningssenter, eller personer med ulike helseutfordringer på et rehabiliteringssenter. For å få til det vil denne podcasten fungere som et verktøy for studentene. Hvordan lese vitenskapelige artikler, hvordan komme i akademisk god form, hvilke metodiske verktøy har vi både i treningsplanlegging og i forskning, og hvor kan du ha yrkespraksis i studiet? Lytt og lær! Podcasten ledes av professor i idrettsvitenskap og fysisk aktivitet og helse, Solfrid Bratland-Sanda, og i hver episode bidrar gjester av ansatte, nåværende og tidligere studenter fra studiet. Har du innspill til tema du ønsker at podcasten skal ta opp? Ta kontakt på solfrid.bratland-sanda@usn.no
Ballen ruller sakte mot høyre. Mann bak ballen stavrer seg fram og får ny kontakt med ballen. Han løfter beinet og er i et øyeblikk i ubalanse, mens han tupper ballen rundt kjælen og mot venstre. Det lyser i øynene hans, og han fortsetter etter ballen med et nytt, forsiktig spark for å gi ballen fart og retning mot det lille målet. Ballen ruller sakte videre og havner innenfor målstengene. Mannen snur seg mot den frivillige treneren som går ved siden av han, rekker armene i lufta og bryter ut i et stort smil. Så stort smil at øynene forsvinner. Den frivillige treneren jubler tilbake. Mannen snur seg mot tribuna. Der møter han blikket til datteren, som sitter med klumpen i halsen og tårer i øynene. For første gang på lang tid ser hun glimt av den faren hennes en gang hver.
6. april er FNs internasjonale dag for idrett for utvikling og fred og verdensdagen for fysisk aktivitet. I år er temaet «Leveling the playing field – sport for social inclusion». Og hva er vel bedre når vi skal snakke om idrett som en sosialt inkluderende aktivitet og snakke om gåfotball for personer med demens? Jeg heter Solfrid Bratland-Sanda. Jeg er professor i idrettsvitenskap og fysisk aktivitet og helse ved USN Studiested Bø. I denne episoden møter du gåfotballgeneral i Flint fotball, Kjell Einar Hamnes. Og du møter Grete Breievne, som er førstamanuensis ved USN. Velkommen Kjell Einar og Grete.
Takk.
Kjell Einar, fortell oss, hva er gåfotball? Ja, gåfotball er egentlig noe som startet i England i 2011 som et tilbud til oss godt voksne. Så kan jeg spørre hva godt voksne er, men det er for damer fra 40- 60- år og for karer fra 50- år.
Det er ikke noe tak på hvor gammel du kan bli. Det er et lavterskeltilbud som er ment å bringe folk sosialt sammen og treningsmessig. Men samtidig har det noen elementer av konkurranse i seg. Det er for alle. Du har ikke lov til å spille høye baller, du har ikke lov til å løpe, du har ikke lov til nærkontakt med taklinger. Alt dette går stort sett bra, inntil du ender i turneringer. Dette er en idrett som vokser ekstremt fort. I Norge er det noen klubber for øyeblikket som er registrert som driver med det, siden vi kom skikkelig i gang i 2021 her i Norge med gåfotball. Det akselerer. Internasjonalt er 60- 70 navn for gåfotball i gang, og det er i alle verdensdeler.
Det er en måte å opprettholde en kontakt og fortsatt drive med en fotball- lignende idrett eller en tilpasset fotballaktivitet, hvor det fortsatt er mulig å konkurrere for de som har vært fotballspillere fra unge dager. men du sier fotball- lignende sak. Jeg har begynt å google litt hva dette 2011 nå begynte med gåfotball. Da fant jeg en avisartikkel fra 1947 og før, hvor en trener i Norge hadde lagt inn gåfotball som et element av treningen for instruksjon. Det siste jeg leser om det er at siste trening Liverpool har før kamp er det lagt inn 15 minutter gåfotball, og så er det teori etterpå for å illustrere hvordan man ønsker bevegelsene. Så det har tatt et nytt nivå. Ja, og dette her betyr at noen har gjort dette før og tenkt på dette før.
Men Kjell Einar, du fortalte oss litt før vi startet opptaket her at dere har gjort noen erfaringer med hvordan gåfotball for eldre generelt. Hvilke effekter det har?
Ja, det er flere. Det ene er at de fleste av oss er blitt litt mer stabile i Det er en ting. Det var ekstremt mye knallavfall når vi startet, og den store utfordringen var hvordan vi skulle komme oss opp igjen etter å ramle. Det er det langt mindre, for det skjer av og til nå også, men da er det mer nærkontakt som gjør det at vi. eller takklærer oss selv da. det er det ene. Det andre er at fleste føler seg at de er kommet i bedre form. For det er faktisk hatt mulighet til å få høypuls og gå fort også. Så det er noe man jobber med å få bedre hastighet når man går da. Og så er det jo en annen ting at du må tenke litt kjappere over, for ofte så spiller man kanskje med 1, 2 og 3 touch. Så betyr det at da skulle du ha sett verden rundt deg litt. Altså verden hvor du har mer spillere og hele tiden beveger seg i posisjon. Og så er det ikke minst den sosiale delen. Det er, og det har kommet tydelig frem nå. Vi har snakket nå i helgen i en sånn 4- nasjoners- turnering som var den i Fredrikstad med en av de norske landslagskeeperne. Og han havnet i en sånn post- traumatisk stress- situasjon når han var på begynnelsen av 30- årene. Og har ikke hatt noen sosial kontakt, før han kom inn i god fotball for to år siden. Og nå danser livet for han også. Så det er vel sånne eksempler som viser hva godballen har betydd. Og vi har noen sånne opplevelser hos oss også. Den sosiale delen betyr veldig mye på toppen av konkurransebiten.
Og nettopp når temaet er sosial inkludering, så er det et veldig viktig poeng. At det er mange som kan kjenne på den type ensomhet. Og det gjelder alt fra ungdom og studenter til godt voksne. Og at idrett som en arena for sosiale inkludering og tilhørighet, det er en viktig arena. Det tror jeg er viktig å få fram. Grete, kan du fortelle litt om hva demens er?
Ja, demens er en fellesbetegnelse på alvorlige hjernesykdommer. De medfører svekkelse av hukommelse, ofte adferdsendringer og redusert mulighet for å gjennomføre dagliglivets aktiviteter. Og det er en sykdom som påvirker ikke bare den som har diagnosen, men hele familien. Og som du sier Solfrid, så er det en sykdom som ofte medfører sosial isolasjon og ensomhet. Fordi personen med demens ikke tilfredsstiller eller gir krav til kognitiv funksjon, som ofte er en forutsetning for samhandling med andre. Så det er veldig viktig å utvikle tilbud eller aktiviteter som inkluderer. Det har første prioritet, det gjensynes i mange politiske styringsdokumenter. Både i demensplan og sammen for aktive liv og i folkehelsemeldingen. Så dette er et område som det også er politisk stor enighet om at skal prioriteres. Og så vet vi mye om hvordan fysisk aktivitet og trening kan bremse utvikling av demens.
Og vi vet noe om mekanismer for akutte responser av fysisk aktivitet og trening Litt sånn på et molekylærbiologisk nivå. Så det skal vi ikke dykke inn i nå, men Kjell Einar nevnte jo noen effekter man har sett på vanlig gåfotball. Og Grete, du var jo prosjektleder for denne pilotstudien og evalueringen av tilbudet gåfotball for personer med demens. Kan du si litt om hvilke erfaringer vi gjorde oss i det prosjektet når det gjaldt effekter på fysisk form eller funksjon hos personer med demens?
Ja, det er jo som Kjell Einar sa, denne fysiske endringen av fysisk kapasitet. Rett og slett fra å falle som fluer i august til å komme småjoggende alene til trening i desember. Jeg tror nesten ikke jeg hadde trodd det hvis ikke jeg hadde fått lov å se det selv. Og denne bedringen av fysisk kapasitet, den fikk også ganske store konsekvenser utenfor banen. Og det synes jeg er veldig interessant, fordi at deltakerne klarte å gjøre mer. De klarte å delta mer hjemme i dagligdagse aktiviteter, de gikk tur, de delta i flere fysiske aktiviteter. Det forsterket jo den gode utviklingen som var skjedd. så var det akkurat det, Kjell Einar, med å delta i fotball som en aktivitet som har et så bredt nedslagsfelt både i Norge og ellers i verden. Det ga så mange tilknytningspunkter. Plutselig hadde personen med demens noe å fortelle som var interessant for andre. Og det var veldig nytt, for pårørende var det svært viktig. noen bygde jo små fotballbaner i haven sin, og du kunne gjøre aktiviteter sammen med barnebarna, og den kontakten hadde vært brutt tidligere.
Så vi så jo virkelig store potensialer for inkludering utover det som skjedde på banen. Ja, for det du nevner der, Grete, er jo kjempesentralt å få fram. Når vi snakker om idrett som en arena for sosial inkludering, så er det veldig lett å tenke det som skjer i selve treningen, eller i selve aktiviteten. Men det har jo ringvirkninger utover det som du sier. Det handler faktisk om sosial inkludering utenom selve treningen, som jo er kjempeviktig. Da har jeg også lyst til å si litt om det med, for jeg tror at når dette skjedde, det handler også litt om miljøet på banen, om fotballkulturens åpenhet og raushet, og det kan kanskje du si litt mer om, Kjell Einar, men sånn fra sidelinja, så var det et veldig stort rom for å prøve å feile, og som du sier, når du fikk mål som du, å faen, nå er ikke det gøy.
Dette konkurranseinstinktet, og det skaptes, både trenerne og Kjell Einar, et veldig trygt miljø for å utforske de mulighetene som lå der, og det tror jeg er kjempeviktig, det er et viktig poeng med henblikk på de resultatene vi så. Og Flint har jo stolthet og glede, i hvert fall som en av verdiene sine, og det gjenspelte seg veldig. Det tror jeg er en viktig faktor for å kunne lære å tørre å prøve å gå ut av komfortsonen, for det gjorde de virkelig, disse spillene.
Ja, og Grete, du satt jo på tribunen og observerte, men Kjell Einar, du var jo og er jo en av de frivillige trenerne som er med ut på banen. Fortell om det.
Jeg må nesten gå tilbake litt sånn før vi startet, vi hadde kurs, vi lærte at personer med demens, du må snakke forsiktig til dem og alt sånt. Jeg føler vi har brutt det meste av det vi lærte på de kursene. Det utviklet seg rimelig fort. Treningsmiljøet vårt er jo en del av det totale treningsmiljøet i Flint. På sommeren har vi jo unger rundt oss og trener på banen ved siden av oss, så vi ikke skal gjemmes for befolkningen. I halvtre har vi tre håndballbaner hvor vi trenes på parallell. Da er det jo sånn at mange setter seg ned og heier litt mens de venter på sin time, og det synes jo disse gutta og damene er gøy. Jeg føler at mye av de formaningene vi fikk i starten er borte. Det er kanskje noe av det som har gitt meg mest glede, bortsett fra egne unger og kone og sånne ting. Langt mer glede enn å starte firmaer og jobbe. Det tror jeg er viktig at man sitter igjen med en sånn opplevelse. Det tror jeg alle de frivillige sitter igjen med. Dette er ikke noe bare vi gir til de personene som deltar, men vi får faktisk alt like mye igjen. Godt å være det kanskje, som det vi gir.
Dette er jo veldig gjenkjennelig for andre som jobber med fysisk aktivitet og trening, eller idrett for andre sårbare grupper. Det er ofte en del frykt. Å, vi må ikke gjøre det, og vi må ikke gjøre det, og vi må ikke gjøre det. Når vi setter i gang, så viser det seg at det er veldig mye vi faktisk kan gjøre.
Det å ha fokus på hva vi kan gjøre, og at de personene selv også kan kjenne at de har noen ressurser. Jeg er jo ikke avskilt som menneske, men her kan jeg være med mine følelser, og det er greit. Jeg blir møtt og inkludert i det. Det du sier der, Kjell Einar, tror jeg også er veldig gjenkjennbart og viktig.
Vi hadde jo faktisk hatt noen frivillige som egentlig ikke startet opp fordi de følte at disse reglene som var satt i forkant, de klarer ikke å etterleve. De klarer ikke å la være å være seg selv. Det har jeg sett etter hvert som jeg har kommet tilbake til. Det ble jo ikke sånn, det ble noe helt annet. Og da er dette med gleden, og Grete var inne på det med knyttet neve, og jubel og alt. Det var noe vi prøvde å lære dem fra starten også. Og det sier nok også noen ting om, og jeg tenker noe av dette med prosjektet har utvidet forståelsen av det, hva det vil si å samhandle og snakke med personer med demens. At det er veldig avhengig av den situasjonen du faktisk er i. Og generelle retningstider og regler, de er generelle, og de kan ikke uten videre overføres til ulike kontekster. Men jeg tror også at tryggheten her, det er kanskje det viktigste for personer med demens. De er avhengige av trygghet. Og en ramme der du føler at andre vil deg vel, og at du har det bra. Og fra sidelinjen, og fra responsen, både hos spillerne og pårørende, så tror jeg det var det som skaptes, og da er det veldig mye du kan få til hvis du har denne tryggheten rundt det som skjer. Ja, det ene er jo at vi ser at de kommer på trening, de fleiper med oss, kanskje ikke så mye med hverandre da prater man litt med dem, men i forhold til oss frivillige så er det veldig mye fleiping og spøk når de kommer på trening. Vi hadde jo en setting sist, hvor en av guttene tok helt av, så det var et kjempesmil fra han kom til han gikk, så det ble mye tid borte i latter den dagen, kan man si, på treninga.
Men en god latter forlenger livet, Kjell Einar. Det er sant. Så det er viktig. Men kan du si litt om, eller du sa jo litt om denne opplæringen, dere fikk litt opplæring, og noe av det måtte dere rett og slett få kaste litt, men kan du fortelle litt om hvordan dere gikk frem ute på banen?
Ja, for det første så begynte vi ikke med så veldig mange, og vi oppdaget jo allerede at vi hadde syv stykker i starten, det var to som falt der ganske fort, de følte seg ikke rette. Men av de andre som kom, så var det holdninger når de kom her, at vi kom der og så kunne se hva dette er, og det ene hadde vært roer som poppa, det var liksom ikke noe for han. Men det som var utslagsgivende for han, var det at vi kunne få den andre hans når han kom. Så da var det nok fortalt noen at jeg blir, de visste jo hvem jeg var, og så videre. Så da følte man allerede på det tidspunktet at det var mennesker i runden som brydde seg om henne og kjente til henne, og kanskje han hadde kjent henne før, på en eller annen måte.
Så det var ikke mange spark på banen før vi fant ut at det var humør i den gjengen her, det er helt klart, og da skjønte vi at her kan vi bare lempe på noe av det. Hadde blitt lært at vi ikke skulle lempe på. Og så ballet det seg på, og så var det vel det første eller andre trening vi begynte å få henne til å prøve å løfte armen i veien og skåre, eller slå knyttneven i hånden hvis en bommer, litt sånn, for å få ut de tingene. Og det ser vi fremdeles den dag i dag, det er noen som nesten hopper av hjulene når de skårer, og vi lager mye vanskelige øvelser.
Men det vi hadde et veldig fokus på, det var at vi prøvde å snakke forbi, sånn at vi hadde noen tilfeller hvor vi hadde to-til-en frivillig trener i forhold til deltakerne. Da var det viktig at vi ikke snakket seg imellom heller, uten å ha med deltakerne på banen. For vi hadde et par tilfeller som vi måtte korrigere litt underveis, for det ble kanskje litt mye prat trenerne imellom. Men det har gått bra etterpå, vi har fokusert på de tingene. Og så er det jo viktig, vi bruker jo disse oppvarmingssøvelsene til å se dagsformene på de forskjellige også. Hvordan kan vi sette det sammen, for vi prøver jo å la en del av disse øvelsene være teamarbeider. Da blir det jo deltaker og deltaker og to frivillige, eller kanskje tre deltaker og tre frivillige som er sammen. Da får vi jo også den gruppetilhørigheten som Grete har vært inne på. En ting er at du har den store gruppen, men så har du mindre grupper i gruppene. Vi kan jo variere litt fra gang til gang etter dagsformen på de enkelte på treningen. Da hadde vi et nydelig eksempel her. En av deltakerne som plutselig fikk lov til å spille litt sammen med eneste dame vi har igjen. Hun er passert 80 kvoter hver, og underveis i treningen så går den bort, og så tar den rundt hodet henne og kysser henne på panna. Han synes hun var så flink. Det varmer jo hjertet vårt. Så her er det begeistring, og så deltakerne imellom, eller spillerne imellom.
Kan jeg få lov til å kommentere litt på opplegget på banen? Jeg tror at noen av suksessfaktorene her er de øvelsene dere gjør. Det er jo terping på koordinering og balanse som gjør det. Det er jo noe av de funksjonene som er virkelig svekket hos personer med demens, og som gjør at de faktisk ikke er i stand til, eller som hemmer de fysisk. Det at det også er et treningsopplegg som styrker de funksjonene, det tror jeg faktisk også har vært kjempeviktig. Ja, det kan jeg sikkert glede meg til. Vi hadde jo en del av disse som hadde kommet ny etter hvert, da de skilte ikke helt mellom kjegler og ball. Så det hente at de sparket kjeglene i stedet for ball, men det har gått seg til. Og så prøver vi jo hele tiden å se på potensielt nye øvelser.
En ting er at de kjenner igjen en del øvelser, det gjør de faktisk alltid. Det var den vi hadde når vi startet opp, det merket vi også. Og det synes jeg er et positivt trekk. Og så har vi nå lagt inn nye øvelser som krever litt mer av dem, men det er faktisk alltid en veldig konkurransestilling. Du skal løse de oppgavene. Bare en sånn enkel sak, at vi har disse små målene som vi har vært og reflektert til, de har vi jo satt opp, og så har vi lagt en av disse sittebenkene, sånn at du skal treffe benkene, og da må du treffe med en viss vinkel på å få ballen i mål. Og da må de konsentrere seg ganske mye for å klare å få ballen til det punktet på banken som gjelder for å få den i mål. Og der er det ekstremt jubel når du scorer, det er helt klart. Så det er ikke farlig å gi dem utfordringer.
Nei, og det er jeg veldig glad du sier, Kjell Einar, for en viktig del av treningslære handler jo om progresjon, og vi snakker om ferdighetsutvikling, og ferdighetsutvikling kan skje på mange nivåer. Og så har det, dette har jeg snakket om i tidligere episoder også, den her misforståelsen om at hvis du gjør noe for gøy, så er det på en måte i kontrast til at det skal skje en ferdighetsutvikling, og det er jo en kjempestor misforståelse, for det er jo ikke gøy for disse som deltar på trening med fotball for demens, eller for personer med demens hvis de heller ikke får utfordring, sånn at når de har holdt på en stund, så trenger de faktisk litt nye utfordringer, eller litt mer avanserte øvelser enn det de har hatt tidligere. De prinsippene gjelder også for personer med demens, ikke bare i talentutviklings- og prestasjonsorienteringsmiljøet.
I høyeste grad, det må jeg si. Og nettopp det som dette prosjektet har vist, eller satt søkelyset på igjen, det er faktisk at personer med demens kan lære noe nytt. Og det har også vært for pårørende og for de frivillige å være med på noe som viser mulighetene, og ikke bare begrensningen ved sykdommen. Og for pårørende var jo det også en påminnelse som du sa, Solfrid, innledningsvis. Glimt en gjenkjennelse av den det var, at spillerne på banen på en måte fikk gjøre identiteten sin. Ikke si den, men gjøre den. Ja, vi har jo et sånt eksempel hos oss nå på at det er ganske stor sprik i den gruppa vi har, fra 68 til 93. Og det betyr jo også det at det er en del nivåforskjeller mellom spillerne her, og den sprekeste, han følte kanskje at han ikke utfordret seg nok etter hvert. Og problemet er at vi skal gjerne dra med oss alle parallelt, så han har vel tatt noen andre utfordringer nå i form av videre trening da, gjennom turgrupper for demens, som er startet opp i Tønsberg nå, så vi får se om han kommer tilbake. Men det vi har prøvd å gjøre er jo underveis også å sette opp de som er best på trening sammen i grupper underveis, sånn at ikke de som er dårlige skal skape problemer for dem, som også har alle en følelse av at de har mestret den ting. Og jeg holder jo over det som at vi skal klare å legge opp langt flere utfordrende øvelser til en gruppe her som de synes er gøy. Det er klart når du får en, til å begynne med, så vet ikke om du husker, men det var 5- 6 meter fra skuddlinja til mål, og vi har jo da laget en øvelse hvor vi øker avstand etter hvert som du treffer, så får du lov til å flytte opp et nivå. Vi har altså de som er klare til å treffe dette videre målet på nesten 30 meters avstand. Vi har også opplevd gjennom trening økning i skuddhastighet ved at vi har målt med radar. Om det er bedre teknikk, bedre kondisjon eller koordinasjon, det vet vi ikke. Eller fokusering. Men tre av de fire vi hadde målet resultatet på har forbedret seg nesten 8- 20% på skuddhastigheten. Og det er jo noe som griper å være inne på det fysiske. Så vi prøver å gi dem og motivere dem. Jeg tror det er veldig viktig at øvelsene er litt morsomme også. Og så terper vi på disse grunnleggende øvelsene. Så vi starter med et tips fra dere forskere om at disse er viktige. Vi går igjennom alt det og prøver å justere litt fra gang til gang, men holder en del øvelser så vi kjenner igjen ting. Så det er jo gleden på banen da. Som jeg mener er alfa og omega for å bringe dem videre. Du må kunne fleipe litt med dem mens du går. Det er kjempeviktig.
Og den samhandlingen der mellom deg som frivillig trener og den spilleren da. Fortell litt om erfaringene du har med det, Kjell Einar.
Jeg er i den situasjonen at jeg skal lede både de som er deltaker og de som er deres øre for å forstå øvelsene. Da er det sånn at vi går igjennom øvelsene. De vet egentlig ikke hvilke øvelser som kommer på trening. De andre frivillige heller, bortsett fra at de vet de fire først hvis vi kjører fast. Så legger vi en plan, og så ser vi det. Men da er det sånn at disse går og snakker med hverandre, og så har jeg en liten runde under de forskjellige øvelsene hvor jeg går og prater og fleiper litt med den som er assistent. Det synes jo de deltakerne er veldig ok at det blir spurt med dem både om hvordan de går på hastigheten, og at alle glider seg godt. Sånn at jeg føler det er et lagspill hele veien, og at man må legge inn et spørsmål, og så går man selvfølgelig rundt og klapper på skuldra og klapper for alle positive fremstillinger. Ikke bare det, men når de også gjør det på en tung dag, så er det veldig mye lykke. Så det blir noe av en rolle. Når jeg går hjem fra treningen, så ser det godt ut. Jeg føler at her har det vært mye glede. Det er vel det samme jeg får tilbake fra alle. I dag hadde du vært flink, i dag gikk det litt tyngre, men da er det sånn at disse andre trenerne kan bryte ut av øvelsene. Hvis de ser at en deltaker sliter, eller blir kjedelig, så kan de trekke til siden et annet sted på banen og gjøre andre øvelser. Som den personen fikser den dagen. Det er veldig viktig at vi får dem til å fikse de øvelsene de gjør. Hvis vi ser at det går helt i ball, så står vi fritt og kan gjøre enkelte av de andre øvelsene vi har.
Så det er at du som en frivillig trener har det blikket, og den fleksibiliteten til å navigere i ulike øvelser, er viktig. Noen synes kanskje det blir kjedelig, da må vi et steg opp. For andre så ble det kanskje litt vanskelig i da må vi et steg ned. Den tilpasningen til utøveren er noe vi kjenner igjen fra annen treningslære. Det samme gjelder jo, jeg har lyst til å understreke det du nevnte tidligere, med viktigheten av å kunne høre navn. det noe vi vet fra barneidretten for eksempel, at det er viktig at barna skjønner at treneren kan navnet ditt. Det er veldig lite, eller nesten ingenting, som skaper så mye tilhørighet til en gruppe, som at folk kan navnet ditt, og at folk kan uttale navnet ditt riktig. Så det poenget ditt der, Kjell Einar, det synes jeg vi bare skal understreke enda mer.
Jeg vil tilføye en ting til her, det er jo at vi holdt faktisk talt på å miste en spiller, og vi visste at dette med draktnummer, var litt viktig fra å ha sett videoer i England. Også glatte det selvfølgelig litt, fordi når alle deltakerne startet hos så fikk vi klubbdrakter, og da fikk vi jo gjerne fjorårets draktsett, som ikke hadde vært brukt, fordi at man hadde byttet sponsor og så videre, så fikk vi sponsor på det her, så draktsettene, men så holdt vi på å miste han på 93, han var jo 91 den gangen, og årsaken til det var etter tre treninger, så han snakket med en demenskoordinator, at han var ikke god nok. Jaha, sier demenskoordinatoren, hvordan kan det henge sammen? Jo, han hadde fått draktnummer 17, og den tiden han spilte fotball, så var jo 1- 11 på banen, og resten var på benken, så han følte han var på benken. Så da, når vi da fikk nye drakter, så var det om å velge et nummer som passet han, og da fant vi ut at han hadde spilt ting i gamle dager, med nummer 11, så han fikk den. Men så var det en som ikke hadde spilt fotball, og han ville gjerne ha draktnummer 17, for han var så glad i 17. mai. Så det er en del sånne ting også, som er litt viktig når du skal ha disse med, når du skal spille ut den ting.
Og det du snakker om der, er jo det velkjente medbestemmelse, og hva er mine behov i dette, og de kan være litt annerledes fra en av mine medspilleres behov, så dere som trenere er oppmerksomme på det. Greta nevnte jo flere suksesskriterier i og du, Kjell Einar, har jo også nevnt suksesskriteriet.
Men den lydhørheten er jo også et suksesskriterium, Kjell Einar. Ja, det er vel kanskje noe man har hatt med seg opp gjennom arbeidslivet også. Som leder her, så har jeg vært opptatt av å ansette folk som er dyktigere enn meg, på de områdene jeg ikke kan, og det er veldig mange. Og så har jeg også vært opptatt av at hvis det er noen som har lyst til å kalle meg en tosk, så skal jeg få lov til det. Så lenge det går på sak. Da har ikke det noen konsekvenser for vedkommende etterpå. Det har vel tatt med oss her at vi aksepterer å kunne korrigere oss som frivillig litt hvis vi ser ting. Det er utrolig å snakke med vedkommende som har ansvar for den sosiale delen hos oss. Vi har ikke hatt dette eneste tilfellet nå på halvannet år. Det har vært antydning til noen konflikter eller noe. Det sier noe om hva dette betyr for de frivillige også. De brenner for saken. Dette blikket for den andre, det er jo alltid viktig. Men det er ekstra viktig for denne gruppen som faktisk ikke blir sett. Eller som blir marginalisert. Det som kan betegnes som småting eller selvfølgeligheter er virkelig ikke dette. Det tenker jeg også når jeg har vært på banen. Det skjedde fra du kom inn, fra måten du ble tatt imot før du skulle på banen. Så var trenerne der på plass med navn. Velkommen både til spillerne og pårørende. Det at spillene blir så godt ivaretatt, det er også ekstremt viktig for pårørende. Nettopp på grunn av den opplevelsen av at deres kjære blir satt utenfor. Her ble det ikke det. Nei, det er så mange episoder man kan fortelle. Vi hadde en øvelse som kanskje ble litt kjedelig. Så disse små målene for å skjerpe konsentrasjonen enda mer, så tok vi på et enkelt grep at vi puttet en kjegle inni mål. Og hvis de traff den, så var det et ekstra vaffelhjerte på kaffen etterpå. Og da telte de hvor mange ganger de traff kjeglene for å være sikre på den vaffelen de ville ha i stedet for snittene. Og det hele toppet seg sist uke hvor det ikke ble snitter. Hvor jeg fortalte en av de største vaffelelskerne at i dag blir det ikke snitter, det blir bare vafler. Da reisen seg fra benken og kom bort og tok meg i handen og takket at det var mulig å sanke vafler. Og da setter du gjennom sånne små ting et grep for resten av dagen utenpå banen. Så det er for å skape stemning hele veien.
Og det bringer oss over til du har blitt kontaktet av mange klubber som er interessert i å starte opp og er veldig nysgjerrig på hva dere i flint fotball i Tønsberg gjør. Og så lurer jeg litt på råd har du hvis det nå er noen som hører på dette og tenker at hadde jo vært interessant for vår klubb å sjekke ut. Hva sier du til de klubbene?
Nummer en er at det er ikke noen quick-fix. Og da kan jeg jo si at alle første klubber som tok kontakt med oss, det var en klubb som tok kontakt uten å ha hatt noen dialog med lokal demensforening eller kommune. For det er trekantsamarbeid og det er nødvendig. Og de kom ned i desember 2023 og skulle starte å bygge etterpå som jeg tror jeg kan drømme om, og de har enda ikke startet opp. Fordi de hadde ikke det nettet med seg, de hadde ikke alliansene. Vi inviterer dem ofte til å komme til oss for å se første gang. at vi tar et teamsmøte hvor vi går igjennom ting med dem. Og alle klubber som har vært nede hos oss, vi har hatt folk fra Tromsø, Lindesnes har vi hatt på Teams, vi har hatt Kongsvinger og Gressvik, vi har hatt de første klubbene og de er i gang. Og da har vi en ganske lang liste med 20 punkter som vi går igjennom med disse. Og da vi må tenke igjennom hvordan de skal klare å kunne ha dette som et helårstilbud. Det er ikke noe visst at vi skal starte i august og så avbryte i september for at vi ikke har noe halv å komme inn i. Det er dødfødt. Og jeg har snakket med klubber som har tenkt, skal vi ha påmeldinger, skal vi være åpne sånn at folk kan komme og gå? Jeg har sagt at hvis vi får inn 12 stykker som kanskje er maks av det man bør ha med, så er den gjengen der inntil de selv faller fra eller velger å gå ut. Du kan liksom ikke drive og regulere på dem for da blir det ikke noe kontinuerlig tilbud. Jeg tipper det blir en fiasko. Det blir som et fotballag. Du bytter ikke ut hele laget fra uke til uke. Du vet hvem som kommer og sånn må du være her også. Og så er det jo å sørge for å ha frivillig med som du som kanskje er hovedansvarlig også har stole på og vet hva det står for. Og som du vet har et glimt i øyet. Vi har jo fort skal vi ha vært inne, kanskje ikke hatt det glimt i øyet for å se på som vi kjapt har finnet ut at dette er noe for dem. Så det er viktig at de som drar i gang med dette har like mye dialog med de frivillige som med deltakerne. For å finne ut. Så vi har en smørbrødliste på 20 punkter som vi gjerne sender ut til dem. Og så er det å tenke ambisjonsnivå på det du gjør. Vi hadde jo en ambisjon om å klare å spille noen kamper, og det klarte vi før i året. Men bare med noen få av deltakerne. Og vi har gjentatt det i år også. Å spille noen kamper der deltaker frivillige og da kan man jo si i Danmark så har man jo da gåfotball for personer med demens, men det er de som er helt i starten. Sånn at de har bare to assistenttrener og så går de gjennom med de de har på banen. Men de har ikke noe oppfølging når de kommer til deltaker som er der våre er. Og det synes jeg er veldig trist at plutselig hvis det blir dårligere så faller det ut. Jeg fikk en henvendelse fra en av de andre klubbene i Tønsberg som er litt i gang [med gåfotball], som har en deltaker som er med på banen. Så da ringte de til oss og så lurte de på hva vi gjør når det begynner å bli litt somlete, men henger med enda. Så alternativet var at vi får dere i gang med samme tilbud som vi har eller så får dere sende til oss. Men derfor når det gjelder utvelging av deltakere det er jo det demenskoordinator gjør, så må man ha blitt enige om hvilke deltakere skal vi ha med hvor skal vi legge liste på det vi skal gjennomføre så er det lov til å ha litt høyere ambisjoner om å trene på beina av deltakerne enn det som kalt seg gjennomførbart. Jeg lærte vel en gang i tiden at skal du hoppe 2,40 så kan du ikke trene på 2 meter. Det var vel en av disse svenske høydehoppere som en gang i tiden sa du må trene på det du skal strekke deg etter. Og så lærer vi litt med eksempelvis det jeg nevnte om å utvide skuddlengden jeg er jo gæren med å si at bare de her deltakerne som var blant de beste det går ikke. Så vi prøvde og så så vi at det gikk. Du var bare litt mer i konsentrasjon på hvert nivå du kom til og så gikk det. Så det er veldig viktig at man ser deltakerne som likeverdige. Det er ekstremt viktig. Skal vi gå igjennom hele lista så det mye nøkkelting i forhold til samarbeidet med lokal og kommune. Dette er ikke noe man kan gjøre alene. Man må ha tilgang til et helårstilbud med kafeteria. Det er nummer to. Du må ha tilgang på mange deltaker og frivillige, men du bør kanskje ikke starte med tolv deltaker hvis det er det som er målet. Det er kanskje en fordel å starte med fem-seks men prøv å bygge gruppa opp jevnt og trutt for da får du også litt frivillig erfaring. Og så bør den som er hovedansvarlig i treninga gjennomføre to treninger med frivillige før de går ut og begynner med deltakerne. Da får du litt innblikk i hvordan kjemien i denne gruppa er og du får hatt noen øvelser og innser hvordan de fungerer. Hvis du har et tak på tolv deltakere så bør du ha 16 frivillige trenere utenom de frivillige som er på den sosiale delen Det er en fordel hvis du kan ha to hovedtrenere det var tanken vår, men det sprakk allerede første gangen fordi at en av disse som var opptatt av navn han hadde en referanse fra oppvekst på samme sted som andre som skulle være hovedtrenere og derfor har de fulgt hverandre hele veien. Så der har det vært et 1- 1 men en gruppe er også sånn at de aksepterer at en annen er den som er assistent den dagen.
Ja, og så kan vi jo de punktene du nevner den lista, hvis ikke den er veldig hemmelig så kan vi jo legge den til i beskrivelsen av denne episoden
Kan jeg forlegge til et poeng?
Ja, det kan du Grethe.
Fordi det er jo kamp om frivillige altså, det er det jo og det intervjuene med de frivillige sa det var også at den fleksibiliteten i frivillighet som er lagt opp til i flint den var veldig motiverende det var en av de faktorene som var veldig motiverende for å delta det at det ikke var noen fast tur du hadde bestemt deg et halvt år på forhånd til hva du skulle gjøre men at man tok kontakt etter hvert at det skjedde litt sånn dynamisk men det betød jo ikke at folk var mindre ansvarlige, snarere tvert imot så økte den fleksibiliteten opplevelsen av egen ansvarlighet og det at de faktisk også det du sier det med likeverdighet det sa jo også disse frivillige at de opplevde det sterkere og sterkere etter hvert som de deltok at her var det likhetspunkter her tenkte de ikke etter hvert på personer med demens som andres og det utvidet deres forståelse for denne diagnosen eller det å leve med denne diagnosen og det tenker jeg også er kjempeviktig fordi at de frivillige tar jo med seg dette ut i sine sammenhenger og på den måten er de med på å bidra til en større åpenhet og inkludering
Et mer demensvennlig samfunn?
Ja, et mer demensvennlig samfunn.
Bare lyst til å tilføye det du sier i forhold til fleksibiliteten. Vi gjør jo sånn at hver onsdag morgen før trening så sender vi ut et SMS- varsel til alle deltakere. Altså sender vi til alle deltakere opp på Rønne og til de frivillige. Og så det å få en avsjekk hvem er det som er forhindret til å delta. Og på deltakersiden så er det det om at vi varsler en del i forfallet. Vi har sagt senest ti minutter før trening, men jo før jo heller. Siste uke så endte vi opp i den situasjonen at vi hadde noe sykdom. Også var det noen som hadde vært av gårde, så vi var halve gruppa som stilte. Og da satte jeg igjen med alt for mange trenere. Og så hadde jeg plukket ut de jeg ville ha med. Litt med tanke på transport og litt med tette relasjoner. Og da gikk det et varsel til de andre at i dag er vi så og så mange for mye. Men fint hvis du kan si om du vil komme for å bære deg hvis det er behov. Og om du vil komme for eventuelt å sitte på tribunen. Det som skjedde, var at det hadde vært veldig mange svar til det at jeg kommer. Og hvis det ikke er behov så sitter man på tribunen. Så det var ikke mange som ikke meldte seg den dagen. Og så fikk vi behov etter hvert for et par av de som da var kommet. Men det bare viser en glede de har av at det var ikke sånn å være førstemann til mølla som trekker seg. Det ville de gjerne vært med hvis det var mulighet.
Det er jo et godt tegn på at de trives i gruppa og ønsker å bidra Kjell Einar. Et sånn siste spørsmål når det gjelder de frivillige trenerne. Hvilken kompetanse tenker du er fint, eller hvilken forhåndskunnskap tenker du er fint at de kommer inn med? Eller trenger de noen forhåndskunnskaper?
Vi har vært med på et sted hvor det var noen av de som var tiltenkt å være på banen som kanskje burde vært der som deltakere. Vi må kunne forstå det som blir sagt om øvelser. Men vi har folk som ikke har spilt fotball. har folk som har vært i håndballmiljø. Vi har folk som bare har sett fotball på TV. Men som plukker opp det vi gjør veldig Og vi har noen som har vært engasjert i andre idretter som har lett på å fange disse tingene. jeg tror viktigste kompetansen for uten at du har interesse for idrett er sund fornuft og godt humør. Og livet skole. Det er kanskje det viktigste ved siden av at du har litt interesse for idrett.
Sånn at de som sitter og tenker at dette hadde vært veldig gøy, men jeg har jo aldri spilt fotball. Så tenker du at her er det øvelser man kan kjapt lære seg som trener. Og så fungerer det godt som en frivillig trener i denne gruppa.
Ja, vi har flere som både i bane og i fotball som kommer fra et håndballmiljø som ikke har noen tilbud når de blir gamle. Eller godt voksne og andre idretter som da har funnet ut at gåfotball kan være et alternativ. Og sånn er det jo også her. Vi har de som er mer på treningssida som har vært i håndballmiljø og så videre. Så det blir sånn i samme måte som deltakerne. Det er ikke alle der som har drevet med idrett. Jeg har holdt på å si at noen har kanskje drevet med kabal. Det har jo vært de største bevegelsene du har hatt. Jeg har bare satt litt på spissen da, men sånn er det.
Men det gjør jo også gåfotball til en veldig anvendelig sosial inkluderende arena. Fordi du kan faktisk komme uten noe som helst forkunnskaper. Og du kan lære deg, og det er en del av det å være i gruppa. Og så tar jeg med meg noen andre ting du sa, Kjell Einar, for å oppsummere litt. At de som tenker å starte med gåfotball og synes at det virker spennende. Det poenget med å starte med hele få deltakere og bygge det gradvis opp. Det at man har humøret på plass, det er et viktig fundament. Det at du også har mulighet til å dele opp sånn at du har grupper i gruppa. Og det med å bruke oppvarmingsøvelser for å sjekke ut hvordan er dagsformen til den enkelte deltakeren er i dag. Og så sier de jo begge, og det tror jeg kanskje er den viktigste «take-home-message» som det heter på godt nynorsk. Personen med demens kan faktisk lære noe nytt! De kan lære noe nytt. Det tror jeg nesten er den viktigste tingen å ta med seg. Og man kan gjøre det aller meste, de aller fleste kan gjøre det aller meste. Heller tenke muligheter.
Og muligheter, og at de bruker den erfaringen de har fra før av. Det var noe av det som fascinerte meg aller mest blant deltakerne. At den som hadde spilt golf, la ballen rett pent foran målet og dyttet den inn som det var i putten. Den som hadde danset, jeg har aldri sett så flott fotarbeid noen gang i driblinga. De mennene som hadde spilt fotball, ballen foran målet med tilbake og «bæng» inn. De mulighetene som faktisk ikke betyr så mye hva du har gjort før. Det at du faktisk klarer å hente frem disse kroppslige ferdighetene dine selv når hukommelsen svekker. Det er utrolig fascinerende ved denne typen idretter i det hele tatt fysisk aktivitet. Og når det gjelder personer med demens, så må det kunne gjelde for de som skal være trenere også, tenker jeg. Kan de, så kan andre.
Vi har jo faktisk hatt trenere som har sluttet fordi de var i såpass dårlig form i hoftedrukken at de ikke klarte en viss øvelse. Da har jeg sagt at dette burde Jørgen vært mer med på. Det burde ikke gå igjen. Jeg har jo hatt et visdomsord siden 1980- tallet at din reise er som dine tanker. Da fikk jeg noen bilder av en buss som kjørte på en sånn fjellhylle nærmest. Noen velger å sitte og se inn i fjellveggen og ikke oppleve en skitt på den turen. Mens andre velger å sitte og se utover stupet og se alt landskapet og det vakre som er rundt dem. Du vet jo ikke hva slags tanker disse deltakerne har heller. Men du merker jo at noe idrettshistorikk eller gamle minner kommer tilbake. For vi kan prate litt mer enn når vi går på banen om gamle dager og sånne ting. Så derfor er det som jeg sier at ingenting er mulig. Alt er mulig. Det tar bare litt lenger tid. Enten så går det eller så går det ikke. Det er mulig svar på alt. Da avgjør jeg at du bruker dette din reise her som din tanker. Så se positivt på livet og det tror jeg er viktig med å jobbe med folk her. Så blir det positivt.
Det synes jeg var en god avsluttende kommentar Kjell Einar. Tusen takk til både deg Kjell Einar Hamnes fra Flint fotball og Grete Breievne fra USN for at dere bidro og delte med de erfaringene som vi har gjort i pilotstudien i Flint fotball med gåfotball for personer med demens. Så regner jeg med at jeg kan legge ut kontaktinfo eller e- postadresser til dere slik at hvis noen som hører på denne podcasten er interessert i å kontakte dere for mer informasjon eller hvis de sitter med spørsmål som de ikke fikk besvart så kan de ta kontakt med dere. Tusen takk for praten begge to!