Det doble spillet i musikkpedagogikken

I denne episoden snakker Catharina Christophersen med Live Weider Ellefsen, Siw Graabræk Nielsen og Petter Dyndahl om hvordan musikk ikke bare er en menings- og fellesskapende aktivitet, men også et sosialt spill som rommer motsetninger og konflikter, og som kan bidra til sosial ulikhet og ekskludering.

What is MusikkPed Podden?

En podkast om musikkpedagogisk forskning.

Sammendrag av episode 14: Det doble spillet i musikkpedagogikk
Episoden tar utgangspunkt i boka The Double Game of Music: Paradoxes of Power, Status and Class in Music Education, som er resultat av to større forskningsprosjekter: Musical Gentrification and Social Cultural Diversities og DYNAMUS: The Social Dynamics of Musical Upbringing and Schooling in a Norwegian Welfare State. Forskerne bak boka - Live Weider Ellefsen, Siw Graabræk Nielsen og Petter Dyndahl - diskuterer hvordan musikkpedagogikk både kan være inkluderende og ekskluderende, og hvordan musikk fungerer som et sosialt spill.
Begrepet "spill" brukes som en metafor for å forstå hvordan aktører i musikkpedagogiske sammenhenger - elever, lærere, foreldre - deltar i ulike sosiale praksiser med egne regler, roller og gevinster. Inspirert av sosiologen Pierre Bourdieu og kulturteoretikeren Johan Huizinga, introduseres begrepet illucio - en kroppslig overbevisning om at spillet man deltar i er meningsfullt og viktig. Dette gjør at man ofte ikke stiller spørsmål ved verdiene og strukturene i spillet.
Et sentralt poeng i boka og samtalen er at musikkpedagogikk alltid rommer en dobbelthet: På den ene siden handler det om glede, fellesskap og estetisk opplevelse, men på den andre siden er det også et felt preget av makt, status og sosial ulikhet. For eksempel viser forskningen at kulturskolen, som i utgangspunktet skal være for alle, i praksis ofte favoriserer barn fra ressurssterke familier. Foreldre med kulturell kapital vet hvordan de skal navigere systemet, investerer tid og penger, og fungerer som aktive medspillere i barnas musikalske utvikling.
I grunnskolen fremstår musikkfaget som en demokratisk arena, men også her finnes det skjulte mekanismer som kan virke ekskluderende. Musikk brukes ofte til å fremme fellesskap og trivsel, men dette kan også legge lokk på reelle konflikter og ulikheter. Det er en fare for at musikkens potensial til kritisk refleksjon og sosial endring blir oversett til fordel for harmoni og konsensus.
I høyere utdanning og forskning ser man en lignende dobbelthet. På overflaten fremstår feltet som inkluderende og mangfoldig, men det eksisterer fortsatt hierarkier og maktstrukturer. Forskerne erkjenner også at de selv deltar i et spill om akademisk posisjonering og innflytelse.
Boka og samtalen argumenterer for at musikkens betydning ikke reduseres ved å anerkjenne dens sosiale og politiske dimensjoner å tvert imot. Ved å forstå musikk som både estetisk og sosialt meningsfull, kan man utvikle en mer nyansert og rettferdig musikkpedagogikk. Målet er ikke å fjerne gleden ved musikk, men å utvide forståelsen av hva musikk betyr i ulike sammenhenger.
Dette sammendraget er generert ved hjelp av KI.