Innføring av Rammeverket for sykepleie i en organisasjon

I denne episoden snakker vi om hvordan Rammeverket for sykepleie ble innført i sykepleietjenesten ved Stavanger Universitetssykehus. Gjestene er Kirsten Lode, forsker ved Stavanger Universitetssykehus og Professor emerita ved Universitetet i Stavanger, Bente Rossavik, sykepleier og fagsjef for sykepleiertjenesten og Else Ørstavik Hollund fra Stavanger Universitetssykehuset der begge er sykepleiere og fagsjefer for sykepleiertjenesten.

What is Å snakke sykepleie?

En podkastserie for studenter, sykepleiere, forskere og undervisere om hvordan Rammeverket i sykepleie (Fundamentals of Care) brukes i klinisk sykepleieutøvelse. Samtalene er med undervisere, forskere, studenter og sykepleiere, som ledes av Kirsten Røland Byermoen.

Hei og velkommen til denne podkastsamtalen om rammeverket for
sykepleie. Jeg heter Kirsten Røland Byermoen og er førsteamanuensis

ved Universitetet i Sørøst-Norge.

I dag har jeg dratt til Universitetssykehuset i Stavanger for å snakke
med fagfolka som har implementert rammeverket for sykepleie i klinisk

praksis der. Så i dag har vi med tre flotte damer. Jeg vet ikke om dere vil
introdusere dere selv? Jo, det vil vi. Dette er Kirsten Lode. Jeg er

sykepleierforsker på universitetssykehuset, og så har jeg en
professor emerita-stilling på universitetet. Hei, jeg heter Bente

Rossavik. Jeg er sykepleier og fagsjef for sykepleietjenesten ved
Stavanger Universitetssykehus. Og jeg har vært med i denne innførings

for sykepleietjenesten. Har erfaring som leder over mange år på
Universitetssykehuset i Stavanger.

Jeg kom inn i dette arbeidet i forhold til rammeverket litt uti etter at
det var starta. Men har vært med ganske lenge, jeg òg. Så flott. Tusen

takk for at dere er med meg i dag. Som dere sier, så var jo dere med og
implementerte rammeverket på sykehuset. Men Kirsten, kan ikke du

fortelle litt om opprinnelsen til hvorfor ble dette her et
rammeverk som dere ville ha inn i sykehuset? Ja.. Jeg kan

tenke meg rundt 2017, da satt jeg som fagsjef for helsefaglig forskning
i forskningsavdelingen. Og jeg hadde som oppgave å få flere

sykepleiere til å forske. Og det som jeg hadde så inderlig ønske om, det
var at sykepleieforskerne i større grad skulle forske på selve

sykepleierutøvelsen, det som foregikk ved sengen. Og det gjorde at jeg
var ute og søkte rundt omkring internasjonalt og så om det var noen som

kunne hjelpe meg og lære meg litt mer om dette. Og da kom jeg i kontakt med
International Learning Collaborative, som er den organisasjonen som

både har etablert og promoterer rammeverket for sykepleie. Jeg dro da
på en konferanse som de arrangerte, og jeg ble veldig imponert både over

rammeverket og over så mye klinisk forskning som ble presentert der,
som var utført av sykepleiere. Bente har vært min meningsfelle i alle

år. Vi har snakket mye sykepleie. Og jeg gikk da til Bente, som satt som
fagsjef, og sa at jeg har så lyst til at vi skal jobbe med dette

rammeverket og prøve å se om det kan være noe som kan svare på den
bekymringen vi har for at sykepleiefaget kanskje er på vei i en feil

retning. Og Bente var med med én gang. Så det som vi gjorde da, var at vi
diskuterte litt fram og tilbake, og det som Bente sa, det var ... Nå har

jeg og du, Kirsten, vært med på så mange prosjekter som når de som
initierer prosjektene, forsvinner, så forsvinner òg prosjektet. Så

det som vi skal gjøre denne gangen, vi skal etablere det ordentlig i
organisasjonen. Så vi gikk til administrerende direktør og fortalte

hva vi ville med dette rammeverket. Og hun ble veldig begeistra og sa at
dette vil jeg absolutt at dere skal jobbe med. Og jeg vil at sykehuset

skal bli ... Og den gangen kalte vi det for Fundamentals of care. Jeg vil
at sykehuset skal bli et fundamentals of care-sykehus. Det oppdraget

har Bente og jeg tatt. Det første vi gjorde, var å etablere en
arbeidsgruppe. Direktøren fraråda å kalle det for et prosjekt. For det

første er det så mye prosjekter. Og for det andre er prosjektet en
midlertidig ting, mens dette er noe som skal innføres for godt. Så da

etablerte vi en arbeidsgruppe. Og det vi gjorde som vi har tenkt var
genialt i ettertid, det var at vi satte sammen arbeidsgruppen med både

folk fra klinikken og fra utdanningen. Sånn at vi fikk en bredt
sammensatt gruppe. Som førte til at vi fikk snakket igjennom veldig

mange ting mellom utdanningen og klinikken. Samtidig som vi fikk legge
en plan for hvordan vi skulle innføre dette. Og de som har vært de veldig

viktige samarbeidspartnerne våre, det er Ålborg
universitetssykehus. Der hadde de jobba lenge med innføring av

rammeverket i klinikken. Og de har òg forska mye på det. Så de har vært
våre foregangspersoner.

Så det er vel kort om hvordan innføringen foregikk. Bente, har du noe
du ønsker å tilføre når Kirsten kom til deg og ville starte med dette?

Altså, vi hadde jo savna et rammeverk, en plattform, en tenkning i
forhold til sykepleiefaget på sykehuset hos oss. Vi var på

forskjellige ekskursjoner, både i Norge og da i Ålborg, hvor vi har vært
flere ganger. Og fikk presentert, sånn er sykepleie hos oss. Og når folk

kom tilbake til oss, så hadde vi liksom ingenting å komme med. Vi hadde
ikke noe sånn 'dette er sykepleie på SUS'. Noen tenkte sånn, noen

tenkte sånn, noen tenkte ut fra denne filosofen eller
sykepleietenkeren. Og vi hadde virkelig et savn for et felles ståsted.

Dette er sykepleie på SUS. Vi trengte ett språk for sykepleie. Vi
trengte ... Hva er sykepleie her? Hva er det vi vektlegger? Hva har vi

fokus på? Hvordan tenker vi sykepleie? Vi har jo mange nyansatte. Vi har
mange studenter. Vi må jo hele tiden argumentere for sykepleiefaget i

organisasjonen òg. I samhandling med mange forskjellige
yrkesgrupper. Og ikke minst i forhold til økonomi, og kvalitet. Å se dette i

sammenheng. Og det er det du trekker fram. Vi har jo noen føringer her
nasjonalt. Vi har økonomi, vi har styringsmodeller. Vi må forholde oss

til teknologi. Vi har noen kvalitetsindikatorer, vi har lovverk.
Else, har du noen tanker rundt disse føringene? Hvordan er det dette

påvirker den sykepleien som utøves nå? Min erfaring som
leder er at når vi innførte helseforetaksmodellen, der en får en

tydelig bestiller-utfører-modell,

og også dette med innsatsstyrt finansiering ... Gjør at fokuset går
vekk fra kvaliteten i sykepleien. Og at det blir mer instrumentell

sykepleie. Dette opplevde jeg veldig selv som leder, at du blir målt og
vekt på det. Og ikke på kvaliteten på sykepleien som min avdeling kunne

ha det og ikke ha. Jeg tror at de nasjonale føringene påvirker
sykepleien i stor grad. Og kanskje i mye større grad enn vi tror. Og dette

blir jo gjennomstrømmet ned til oppdragsdokumentet vi får nasjonalt.
Så vi får nytt annethvert år. Og i det oppdragsdokumentet er det veldig

sjelden vi snakker om sykepleie. Det er veldig mye snakk om antall ting
som skal gjøres. Så jeg tenker jo at disse markedsmekanismene som

helseforetaksmodellen har med seg, og dette med New Public
Management, har ikke vært bra for sykepleie som fag. Og så er jeg veldig

enig med det som Bente sier, at vi ... Ved å innføre et sånt rammeverk fikk
vi et felles stammespråk omkring sykepleie. At jeg som leder ikke

klarte å si i mine møter med ledelsen over meg hva sykepleie faktisk var
eller er ... Jeg savna det. Jeg hadde ikke et språk for det. Og det tror jeg

rammeverket kan være med meg, eller leder i dag, til å gi dem et språk
omkring sykepleie.

Dere startet jo med å skulle implementere og innføre dette
rammeverket. Åssen er det dere egentlig gikk til verks for å få dette ut i

avdelingene? Ja, og da brukte vi jo mye av den erfaringen som Aalborg
hadde med innføringen der. Pluss i det internasjonale

læringsnettverket var det òg noen eksempler på hvordan du kunne jobbe
med dette. Jeg har nok en litt sånn grunnleggende skepsis til sånne

innføringsprosesser. Så jeg var veldig opptatt av at det skulle være
deltakelse. At det skulle være en dialog mellom de som skulle begynne å

jobbe med dette, og oss som ønsket at dette skulle innføres. Det vi
gjorde først av alt, var å plukke noen sengeposter som vi visste

allerede var opptatt av å utføre god og kvalitativ sykepleie, pluss at
de hadde engasjerte ledere. Der tok vi kontakt med de postene og spurte

om de var interessert i å innføre dette rammeverket, og det var de. Og da
arrangerte vi på den ene avdeling ... Nei, på begge avdelingene hadde vi

faktisk workshop. Det viktigste vi gjorde der, var å presentere
rammeverket, og så sette de i gang med gruppearbeid. Hva betyr dette i

din avdeling? Hvordan kan du jobbe med sykepleie med utgangspunkt i
dette rammeverket? Og vi fikk en veldig god diskusjon på f.eks. hvor

mange situasjoner de var oppi hvor de ikke utnytta det relasjonelle
godt nok. Og hvor de kunne bli mye mer bevisste på å snakke ordentlig med

pasientene istedenfor kanskje bare å snakke om såkalt vær og vind. Og
det var kanskje den største oppdagelsen. Og der fikk vi òg mye

tilbakemeldinger på dette språket som de plutselig så ble enklere å ta i
bruk. Ja. Så hadde vi òg på noen avdelinger ... Møtte vi opp på fagdager.

Noen avdelinger møtte vi opp på personalmøter. Men dette har egentlig
Bente og Else bedre greie på. Jeg var med på de første workshopene, men

etterpå er det de som har organisert innføringsarbeidet. Da kaster jeg
ballen litt over til dere. Kanskje du vil starte, Bente? Når Kirsten

sier at vi starta litt sånn ... Hvordan skulle vi gjøre dette? Og så litt
til Ålborg. Så jeg fant vi jo ut at det var ikke så mange ... Sykehus som

hadde starta med dette. Det hang i akademia. Og det var der det ble jobba
med, der forska de på det. Men vi var litt aleine og måtte gå veien litt

sjøl når det gjaldt å få dette ut i praksis. Og det var veldig spennende.
Og når jeg tenker tilbake, så ble det møtt med ... En del skepsis, men mest

ble det omfavna. At dette har vi lyst til, dette trenger vi. Og det henger
nok litt sammen med det som Kirsten sier. At vi valgte jo ut de som vi

tenkte vi hadde på lag, og starta der. Og starta i det små. Vi begynte
liksom med én sengepost på medisin og én på kirurgen, og prøvde oss litt

fram. Det var veldig konkret når vi innførte det. Det var litt sånn ... Nå
snakker vi om relasjon, og vi brukte gule lapper. De fikk skrive på

Post-It at de kan få god relasjon hos min pasient u morgenstillet, i morgensmøtet, ved å
presentere meg, så brukte vi litt sånn gule lapper. På en avdeling

summerte vi opp og lagde noen plakater. Så hengte vi opp disse plakatene
på vaktrommet. Hos oss får vi god relasjon hos pasienten i disse

situasjonene. Så det ble veldig konkret når vi involverte de ansatte i
disse workshopene. Og så tror jeg det ga dem litt sånn a-ha-opplevelse,

om alle disse mulighetene som vi faktisk har for å få en god relasjon. Vi utnytter

ikke relasjon eller møte. Vi snakker om at det var regn i går, men vi spurte ikke om de hadde sovet godt. Vi brukte
ikke møte med pasienten til å etablere relasjon. Vi pakte det litt inn i

vær og vind-spørsmål. Jeg tror de ble veldig mer bevisste på ... Gjennom
disse workshopene. Ja, den situasjonen. Da kan jeg få til en relasjon.

Så det var stort engasjement, og jeg opplevde vel tidvis litt sånn
vekkelsestilstand. At folk ... Ja, Gud, dette var bra. Men så var det òg

som var litt sånn ... Er dette Keiserens nye klær? Hva er nytt i dette
rammeverket? Og det tror jeg kanskje vi så mest hos de som hadde vært

sykepleiere i mange år. Som faktisk utøver sykepleien, på den
måten som rammeverket beskriver det. Men hos de nyutdannede så ga det en

sånn veldig sånn ... De fikk en sånn veldig klar tanke om hvordan de kunne
utøve sykepleie.

Det som vi òg opplevde som veldig positivt, var jo at når det kom opp dette
med keiserens nye klær, så kunne vi bekrefte. Det er faktisk ikke noe

nytt, dette her. Det er akkurat det du gjør. Og når du kjenner dette
igjen, så sier det litt om at du gir god sykepleie til pasientene som du

har ansvaret for. Så vi trengte liksom ikke gå i forsvar eller si at ja,
dette er jo noe nytt og noe annerledes. Det er jo det vi holder på med, og

skal holde på med. Jeg syns også at en av de virkelig geniale tingene vi
fikk til, var jo at vi tok inn utdanningen i denne arbeidsgruppen. Det

førte til at samtidig som vi starta opp med innføringen i klinikken, så
tok òg praksislærerne på de to postene å starte opp med å drive

veiledning av sykepleierstudentene med utgangspunkt i rammeverket.
Det gjorde at vi fikk en mye større helhet. Studentene påvirker jo òg

klinikken når de er ute i klinikken. Og de kunne snakke sammen med
utgangspunkt i et felles språk. Og så sikra vi jo at de sykepleierne som i

neste omgang ble ansatt, kjente til rammeverket allerede. Det er noe
med å koble akademia og praksis sammen her. Du sier at studentene kommer

inn med noe, men hva er det de kommer inn med som gjør at de utfyller
hverandre? Vi hadde tidligere snakket mye om at vi bruker forskjellige

ord på det samme. Og det var ikke så lett å møtes, for vi hadde ikke noen
arenaer for å diskutere akkurat dette med ordbruk. Og vi hadde vært med

og lagd fagplaner i forskjellige sammenhenger i årenes løp med
universitetet. Men vi hadde liksom ikke noe fellesspråk. Og det at vi

begynte å jobbe med ordene i rammeverket ... Var egentlig en sånn
forløsende ting. At vi begynte å nærme oss hverandre. Sånn at når

studentene kom på sykehuset i praksis, så brukte vi de samme ordene som
de brukte når de hadde veiledning på skolen eller hadde undervisning.

Og det tenker jeg var en sånn forløsende faktor i dette arbeidet. Jeg får
litt sånne tanker tilbake til rammeverket for sykepleie. Hvor en av

dimensjonene handler jo om den konteksten vi er. Og den konteksten
handler også om hvordan vi klarer å ivareta dette rammeverket og bruke

det ute i klinikken. Og et av de elementene som er i rammeverket, handler
jo om ledelse. Og det handler om kultur. Når man ser på det å kunne

implementere og bruke rammeverket, hva er det som kjennetegner de
avdelinger eller ledere, de arbeidsgruppene som klarer å forankre

dette rammeverket? Jeg tror det er ledere som er tydelige og stiller
forventninger. Jeg tror det er ledere som er til stede. De er ikke på et

kontor langt vekke. De er i avdelingen.

Og du etterspør på en måte ... Du leder gjennom faget, for å si det litt
sånn. Og du etterspør sykepleie i egen avdeling. Det tror jeg er

kjennetegn for en avdeling der dette blir implementert på en god
måte.

Og det at lederen kjenner ansvar for implementeringen. For vi var jo
noen stykker som implementerte dette. Noen ildsjeler. Og der vi fikk

lederne virkelig sånn med på lag og skjønte at dette er det jo min
avdeling som skal sette i gang med. Jeg ønsker å gi god sykepleie til ...

Eller ha god sykepleie i min avdeling. Og der hadde de et veldig
fortrinn, tenker jeg. De tok ansvar sjøl. Hvis vi ikke kunne komme på de

møtene hvor vi skulle snakke om dette, så tok de ansvaret og snakket og
samla gruppen sin. Vi har sett en dreining de siste 5-7 åra i forhold til

avviksmeldinger som blir meldt. Tidligere har avviksmeldinger vært
preget av manglende behandling. Medisinsk rettet. Mens de siste åra

opplever vi at de som jobber nær pasienten, har meldt avvik på manglende
sykepleie. Og det har økt på en måte. Ca. fem-seks siste åra, kanskje. Så

sykepleierne og helsefagarbeiderne ute er opptatt av at de ikke får
gjort jobben sin. Og før så var det litt ... Ja ja, putt-pytt. Men nå er de

den nye generasjonen. Som er opptatt av det. 'Jeg må melde ifra at jeg
ikke får gjøre det jeg skal.' Så det merker vi jo i større grad nå, syns

jeg, når vi sitter i disse lederstillingene. Og vi har jo kvalitetsråd i
alle klinikkene som tar opp ... Altså, vi kikker på alle synergiene. Og

det er jo blitt mye mer fokus på ... Altså, det er jo mye fokus på økonomi.
Men at økonomi henger sammen med god eller dårlig sykepleie, er jo blitt

et tema som vi ikke hadde oppe i det hele tatt for bare noen år siden. Nei.
Ja, det er interessant. Ja, jeg vil litt tilbake til det som Bente sa. At

vi er jo veldig stolte av at vi har greid å få til såpass mye i klinikken.
For som Bente sa, så er det jo utdanningen som vi opplever

internasjonalt har jobba mest med rammeverket. Og det som jo er ... ikke
enkelt. Det er å tro at du som en sykehusorganisasjon kan fortelle

utdanningen. Om hvilken teori eller rammeverk de skal bruke for å
snakke om sykepleie. Og det har vært det samme hos oss. Vi har vært

heldige og hatt et par veldig entusiastiske praksislærere som har
trodd på dette, og som har hjulpet oss å holde det levende i klinikken.

Men det er klart at det som ... På en måte løsna det litt hos oss da vi sa at
dette er noe som er bestemt på sykehuset. Sykehuset har vedtatt at vi

skal ha dette som vår sykepleietenkning og vårt grunnlag for
sykepleieutøvelse. Og da tok det vekk litt av motstanden i

utdanningsinstitusjonen. Men samtidig så sa jo vi òg at vi hadde en
forventning om at de ble informert, eller introduserte til dette, sånn at

de kunne kjenne det igjen når de kom til klinikken.

Dere forteller om mye gode erfaringer i å implementere dette. Og
synergieffekter.

Og som du nevnte, du er opptatt av at det ikke skal bli et prosjekt. At det
bare er noe som gjennomføres, og så er det ferdig. Og det betyr jo at det er

jeg kan bare si at det viktige har vært å ha denne arbeidsgruppen hele
tiden som fast har møte hver tredje uke. Det har holdt fast i

implementeringen som fra sykehus ståsted. Men så kan jo Bente og Else si
litt om hvordan de klarer å opprettholde det ute i avdelingene. I de

postene som er implementert, så har vi faste møtepunkter. Vi har
lunsjmøter hos oss, hvor de vet at jeg eller fagsykepleier kommer opp og

spiser lunsj med dem. Og snakker sykepleie. Og da har vi rammeverket
foran oss på bordet. Tilbake til det med ledelse og forankring. Så ser vi

jo at der som lederen har samla flokken sin, og nå har vi felles lunsj ...
Vi skal snakke sykepleie. Der fungerer det veldig godt. Og det er

spennende. Vi begynte med å spørre hva du har gitt av god sykepleie i dag.
Og så var det litt stille. Men nå vet de hva det handler om. Så det er veldig

kjekt å være ute og rundt. I begynnelsen hadde vi lagd noen spørsmål når
vi skulle i gang med dette. Det var veldig godt i starten, men etter hvert

når folk forsto hva vi skulle gjøre.

Men det å ha rammeverket foran seg fysisk, å kunne peke det på. Nå er jeg
her, eller nå er jeg her, i rammeverket, har også vært til hjelp. Det er

lettere å bruke ordene på hva jeg har gjort av sykepleie i dag.

Ja, og vi har vært veldig bevisste på å undervise om rammeverket. Der
hvor vi overhodet kan presse oss inn. Og det har vært for nyansatte, det

har vært for folk som er i en sånn vikarpool. Det har vært for studentene
som kommer og skal ut i klinisk praksis på sykehuset. Vi

sier ja til all internundervisning. Og vi er etter hvert en ganske stor
gruppe som kan påta oss dette. Og vi stiller opp på fagdager og på hva det

måtte være. Vi er en fin gjeng som står veldig på på alle mulige slags
arenaer hvor vi får slippe til. Else, du nevnte dette med at man

kanskje har fått økt fokus på fellesspråk. Man har begynt å sende
avviksmeldinger på sykepleie man ikke får utført. Men er det andre

erfaringer, gode, dårlige, som dere ser gjennom dette arbeidet? Ikke
gjennom arbeid, men litt av årsaken. Dette at vi f.eks. nå ikke har

muntlig rapport lenger. Der vi mangler denne arenaen til å overbringe
kunnskap til neste skift. Vi gjør ting skriftlig, og vi har ikke

overlapp på vaktene og sånn. Den kulturen er kommet for å bli i
vårt sykehus. Så vi så nødvendigheten at vi lager noen

arenaer der vi kan snakke sykepleie, har vært helt avgjørende. Jeg

opplever jo òg at det er nok å gjøre i spesialisthelsetjenesten på et
sykehus. Det er liksom alltid travelt. Og det jeg opplever at vi har fått

satt fokus på, er jo alt det gode arbeidet som blir gjort. At de kan liksom
se seg sjøl og klappe seg på skulderen når de går hjem. For det har ofte

vært fokus på alt det de ikke har fått gjort. Det er veldig mange som går
hjem med vond samvittighet. For de vet hva de skulle ha gjort. Og det er

ikke blitt gjort. Men jeg tenker vi har vært obs på og sette fokus på
det du har gjort. Og heie på det som er bra. Gjøre mer av det gode. Så fra

fokus på at jeg glemte å henge opp antibiotikaen, eller rakk det ikke,
jeg rakk ikke mobilisering, så har man fokus på at jeg faktisk hadde en

relasjonsbygging med medpasienten. Og jeg har fått til mye på grunn av
det. Ja, ikke minst. Jeg husker det var en sykepleier som fortalte at hun

hadde oppdaget at istedenfor å gå inn til pasienten og stå ved
pasientens seng så var hun blitt så bevisst på hvor mye det betydde å

sette seg ned og ta pasienten i hånden. Og så begynne å snakke med
pasienten. Som gjorde at det allerede ble etablert et tillitsforhold

helt tidlig i relasjonen. Og det tenker jeg jeg har brukt veldig mye som
et eksempel på hvor enkelt det kan være å starte arbeidet ditt med en god

relasjon. Eller benytte disse korte møtene hvor du er inne hos
pasienten i bare et minutt eller to. Men at du gjør maksimalt ut av det når

du først er der. Kan nevne det nye sykehuset vi har flytta inn i. Nå har
vi bare enerom. På alle rommene henger det vi kaller en pasienttavle.

Der du bl.a. skal skrive på pasientens plan for dagen og hvilken
sykepleier som er min i dag. Det å fylle ut denne tavla om morgenen når du

kommer sammen med pasienten, er en veldig fin måte å skape relasjon til
pasienten på. Være bevisst på ikke bare å gå inn og gjøre dette mens

pasienten er på toalettet. Pasienten

blir informert og blir òg deltakende i sin egen behandling, ikke minst.
Og det vi har opplevd òg, som jeg tenker sier noe om god sykepleie ... Er at

pasientene skriver selv når de reiser. En liten hilsen. Og det har vært
veldig hyggelig. Og jeg tenker det sier noe om hva behandling de har

fått. Og det er sykepleierne sine hos dem 24-7. Men

Men det er jo klart perioder som er tøffere enn andre når det gjelder
innføring av sånne fagutviklingsoppdrag.

Og vi har flytta inn i et nytt sykehus. Og det har gjort at
innføringsprosessen og fokuset på rammeverket har fått en god pause.

Nå er vi i full gang igjen med å få opp fokuset igjen. Men det er viktig å ha
en fleksibel holdning til dette, som går på at kanskje er det avdelinger

som mangler mye sykepleiere, det kan være avdelinger som skal ha endra
drift, som skal flytte, eller hele sykehus, som hos oss. Og da er det det å

akseptere at rammeverket blir skjøvet litt til side i en periode, men og
samtidig være veldig observante på at du må starte opp igjen. Når ting er

falt på plass, og ting begynner å fungere innenfor normal funksjon
igjen. Så det med kontinuitet og vedvarende fokus er viktig, er det. En

må bruke forbedringsmetodikken på at vi gjør ting. Og så må vi korrigere
underveis. Noen plasser kjørte vi i gang hver uke, skulle vi ha dette.

Det gikk ikke, vi måtte redusere til hver 14. dag. Men gjør
korrigeringer så det tilpasses den avdelingen der en er på. Det er ikke

sånn at ett opplegg fungerer på alle postene. Det må tilpasses den
posten der du er. Og så må det òg være stor akseptasjon for at disse

samlingene er urolige. Det er alltid pasienter som trenger deg
underveis i denne sitte-ned-og-snakke-om-sykepleie. Så du må vite at

her foregår det mye i områdene rundt selve snakkingen. Og det må det òg
være stor akseptasjon for, for ellers blir det en stressfaktor

istedenfor oppbyggelig.

rammeverket. Men hvis dere vil gi ett råd til de som vurderer å inkludere
rammeverket i sin organisasjon, hva ville det ha vært? Jeg husker ikke

Jeg tenker dette med å forankre dette i ledelsen hos
avdelingssykepleiere og klinisk fagsykepleiere, at de ser

viktigheten av det, og at de holder i dette på egen avdeling. De må ta
rammeverket og gjøre det til sitt eget. Det tror jeg er viktig for å holde

eller kjenne at det er viktig å gjøre det. Begynn i det små. Ta én ting om
gangen. Én sengepost. Et område om gangen. Og få det til å fungere. Ja. Og

plukk de gode folka. Plukk de som er entusiastiske, som har et solid og
godt syn på sykepleie. Og som er entusiastiske. Sånn at du har en gruppe

som det er driv i. Det vil jeg si er avgjørende. Og så vil jeg si at det å
forankre det i ledelsen, i den organisasjonen du skal jobbe, det har vi

brukt for alt det verd. For det ... Mange tror jo ... Og bare det å få
utdanningen med på lag, så sa jeg den setningen hver eneste gang. At

dette er vedtatt av administrerende direktør. Det gjør ganske sterkt
inntrykk på de utenforstående. Da forstår de egentlig alvoret i

implementeringen på sykehuset. Så tenker jeg til slutt - tett på. Som
Kirsten har snakket om. Så er vi i gruppa som jobber og brenner for

rammeverket. Og jeg tenker det er ikke bare å levere det ut og tenke at ja,
bare fortsett med dette. Du må være tett på, du må heie, du må vise deg, du

må være med og dra lassewt. Da tror jeg vi lar det være et siste ord i denne
samtalen her. Jeg vil takke du som har vært lytter til samtalen vår. Og

jeg vil takke både Kirsten, Else og Bente som har vært med sammen med meg
her. Vi har jo da oppsummert snakket litt om hvordan man kan tenke

implementering av rammeverket for sykepleie i klinisk praksis, og vi
håper at dette også har vært en samtale til inspirasjon for deg som har

vært lytter. Så tusen takk.