Subscribe
Share
Share
Embed
Operativ yteevne er en podkastserie som belyser hvordan fysisk og mental kapasitet, ernæring, søvn, restitusjon og totalbelastning påvirker menneskelig yteevne i operative situasjoner. Podkasten er utviklet i samarbeid mellom Universitet i Innlandet, ved Institutt for folkehelse og idrettsvitenskap, og Forsvaret, ved Hæren våpenskole og Seksjon for menneskelig yteevne.
Dette er en episode som ikke egner seg som transkript. Derfor følger i stedet et sammendrag av episoden. Sammendraget er laget med hjelp av Autotekst og Sikt KI-chat.
I denne episoden av podkasten Operativ yteevne møter vi Emil Johansen, stabssersjant i Forsvaret med omfattende operativ erfaring fra blant annet Afghanistan, Midtøsten og Afrika, og Christian Yttebøl, kommandersersjant i Forsvaret og doktor i prestasjonspsykologi. Begge har lang erfaring fra internasjonale operasjoner og har gjennom store deler av sine karrierer arbeidet med utvikling av soldater, ledelse og prestasjon under krevende forhold. Samtalen ledes av podkastvert Eirik Grindaker og tar for seg hvordan mennesker utvikles til profesjonelle soldater, hvilken betydning oppvekst, mestring og fysisk aktivitet har for denne utviklingen, og hvordan krigserfaringer utfordrer både enkeltmennesker, organisasjoner og samfunnets forståelse av hva militær tjeneste egentlig innebærer.
Et sentralt tema i episoden er hvordan både Emil og Christian opplever at grunnlaget for deres militære karriere ble lagt lenge før de møtte til førstegangstjeneste. Begge beskriver en oppvekst preget av fysisk aktivitet, lek, selvstendighet og utfordringer. De vokste opp i en tid hvor barn i stor grad organiserte aktivitetene sine selv, hvor mye av fritiden foregikk utendørs, og hvor fysisk aktivitet var en naturlig del av hverdagen. Gjennom lek, idrett, friluftsliv og sosiale fellesskap utviklet de gradvis ferdigheter som utholdenhet, selvstendighet, robusthet og evnen til å håndtere motgang. Disse erfaringene ble senere viktige byggesteiner i deres utvikling som soldater. Begge peker på at dagens samfunn på mange måter er annerledes. Barn og unge er mindre fysisk aktive enn tidligere, og mange har færre arenaer hvor de opplever motstand, konkurranse og mestring. Christian argumenterer for at fysisk aktivitet ikke bare handler om helse, men også om utvikling av mentale ferdigheter. Gjennom utfordringer lærer man at innsats gir resultater, at man kan bli bedre gjennom trening, og at motgang kan overvinnes. Dette bygger mestringstro – troen på egen evne til å håndtere utfordringer. Når slike erfaringer blir færre, risikerer man også å svekke utviklingen av robusthet og selvstendighet. Samtalen knytter denne utviklingen til Forsvarets rekrutteringsgrunnlag. De beskriver hvordan dagens unge i gjennomsnitt møter til førstegangstjeneste med lavere fysisk kapasitet enn tidligere generasjoner. Dette får konsekvenser både for Forsvarets evne til å utdanne soldater og for samfunnets samlede beredskap. Moderne krigføring er riktignok preget av avansert teknologi, men erfaringene fra Ukraina viser at fysisk kapasitet fortsatt er avgjørende. Soldater må fortsatt kunne bære tung utrustning, bevege seg over lange avstander, tåle søvnmangel og prestere under ekstreme belastninger. Teknologien har ikke erstattet menneskets fysiske kapasitet – den har snarere gjort kravene enda større.
Et annet sentralt tema er betydningen av uorganisert aktivitet og fri lek. Emil beskriver hvordan fotballen i oppveksten var langt mer enn organiserte treninger. Mesteparten av aktiviteten foregikk uten voksne til stede. Barna organiserte kampene selv, løste konflikter selv og etablerte sine egne sosiale hierarkier. Gjennom slike arenaer lærte de både samarbeid, konkurranse, ledelse og ansvar. Han argumenterer for at slike erfaringer gir viktig trening i å håndtere både motgang og sosial dynamikk. Christian kobler dette til psykologisk teori og peker på at slike erfaringer bidrar til å utvikle robusthet og mestringstro. Når barn lærer at innsats fører til utvikling, etableres et tankesett som senere blir avgjørende når de møter større utfordringer i livet.
Videre går samtalen inn på seleksjon og utdanning i Forsvaret. Emil beskriver hvordan opptaket til spesialiserte avdelinger var en livsendrende opplevelse. Gjennom lange og krevende seleksjonsprosesser ble kandidatene utsatt for fysisk og mental belastning over tid. Målet var ikke bare å teste ferdigheter, men også å forme mennesker. Fra over 200 kandidater var det bare et fåtall som fullførte. Han beskriver hvordan denne perioden gradvis fjernet gamle vaner og identiteter, og erstattet dem med nye holdninger, ferdigheter og verdier. Gjennom kontinuerlige krav, konsekvenser og utfordringer utviklet kandidatene en ny forståelse av seg selv og sin egen kapasitet. Christian understreker at seleksjon ikke bare handler om å identifisere de beste kandidatene, men også om læring og utvikling. De som lykkes er ikke nødvendigvis de sterkeste eller raskeste, men ofte de som har størst evne til å lære, tilpasse seg og håndtere motgang. Han beskriver hvordan seleksjonsprosesser fungerer som en arena hvor kandidater lærer å møte usikkerhet, feil og nederlag uten å gi opp. Denne evnen blir senere avgjørende både i militær tjeneste og i andre krevende yrker. Et viktig poeng i diskusjonen er forskjellen mellom fysisk kapasitet og utholdenhet i møte med belastning. Emil forteller om kandidater som presterte svært godt på fysiske tester, men som falt fra når belastningen ble langvarig og kombinasjonen av søvnmangel, kulde, sult og stress ble stor. Samtidig kunne personer med mer moderate fysiske forutsetninger lykkes fordi de hadde større viljestyrke og utholdenhet. Dette illustrerer at prestasjon under ekstreme forhold handler om langt mer enn fysisk kapasitet alene.
Etter hvert beveger samtalen seg over på temaet krig og utviklingen av profesjonelle krigere. Emil beskriver hvordan forståelsen av vold og kamp gradvis ble internalisert gjennom utdanning og tjeneste. I starten handlet skyting om å treffe blink. Etter hvert ble det tydelig at hensikten med våpenbruk i krig er å bekjempe og om nødvendig drepe fienden. I operative avdelinger ble dette en integrert del av identiteten. Soldatene skulle være profesjonelle, disiplinerte og offensive. Samtidig understrekes det at all maktbruk skulle skje innenfor folkerettens rammer og gjeldende regler for maktanvendelse.
Christian forklarer hvordan denne typen forberedelse er nødvendig for at soldater skal kunne fungere i kamp. Når unge soldater skal møte dødelig fare, må de utvikle mentale mekanismer som gjør dem i stand til å handle effektivt. Han mener at mange utenfor Forsvaret har hatt begrenset forståelse for hva dette innebærer. Særlig trekker han frem debatten rundt Afghanistan-veteranene, hvor soldater ble kritisert for språkbruk og holdninger som oppstod i møte med krigens realiteter. Han argumenterer for at mange av disse reaksjonene skyldtes manglende forståelse for hvordan mennesker faktisk fungerer under ekstreme forhold.
Et gjennomgående tema er forskjellen mellom samfunnets forestillinger om krig og soldatenes faktiske erfaringer. Emil beskriver hvordan hans avdeling var opptatt av profesjonalitet, disiplin og å minimere risikoen for sivile tap. De tok ofte større risiko for egen del for å unngå å skade sivile. Likevel opplevde mange soldater at innsatsen deres senere ble møtt med kritikk og manglende forståelse. Dette skapte en følelse av avstand mellom dem som faktisk hadde stått i kamp, og samfunnet de representerte.
Samtalen berører også ledelse i krig. Både Emil og Christian beskriver hvordan lederrollen i kamp skiller seg fra nesten all annen ledelse. Lederen må ta beslutninger som kan koste liv. Noen ganger må man sende egne soldater inn i situasjoner med høy risiko for å løse oppdraget. Dette skaper et moralsk ansvar som er vanskelig å forstå uten egne erfaringer fra krig. Begge understreker at det som ofte er mest belastende ikke er å ta fiendens liv, men å risikere eller miste egne soldater. Dette ansvaret følger mange ledere resten av livet.
Videre diskuterer de hvordan erfaringene fra Afghanistan i stor grad har blitt marginalisert i Forsvaret etter at oppdraget ble avsluttet. Mange veteraner opplever at viktige erfaringer ikke er blitt tilstrekkelig dokumentert eller videreført. Christian mener dette er problematisk fordi erfaringer fra reell krig er avgjørende for å forberede fremtidige soldater og ledere. Dersom slike erfaringer forsvinner, risikerer man å måtte lære de samme leksjonene på nytt i en fremtidig konflikt.
Mot slutten av samtalen kobles disse erfaringene til dagens sikkerhetspolitiske situasjon. Krigen i Ukraina trekkes frem som et eksempel på at konvensjonell krigføring fortsatt er høyst relevant. Erfaringene derfra viser at fysisk kapasitet, utholdenhet, lederskap og evnen til å tåle store belastninger fortsatt er avgjørende faktorer. Krig handler fortsatt om mennesker som må bevege seg, kjempe, lede og ta vanskelige beslutninger under ekstreme forhold.
Episoden fremstår derfor som en refleksjon over sammenhengen mellom oppvekst, fysisk aktivitet, robusthet, militær utdanning og samfunnets beredskap. Hovedbudskapet er at utviklingen av profesjonelle soldater starter lenge før førstegangstjenesten. Den begynner gjennom lek, aktivitet, motgang, ansvar og mestring i oppveksten. Disse erfaringene danner grunnlaget for senere utvikling av både fysisk kapasitet, mental robusthet og lederskap. Samtidig argumenterer deltakerne for at samfunnet må forstå krigens realiteter bedre dersom man skal kunne bygge et forsvar som er i stand til å møte fremtidige utfordringer. Erfaringene fra Afghanistan og Ukraina viser at mennesket fortsatt er den viktigste faktoren på slagmarken, og at utviklingen av robuste mennesker derfor også er en viktig del av nasjonal beredskap