Subscribe
Share
Share
Embed
Noen mennesker får oss til å lytte. I Godt sagt! møter kursleder og foredragsholder Christian Eek-Jensen folk som virkelig kan formidle. Folk som fanger et rom, flytter en mening eller setter ord på noe andre bare har kjent på. Du blir kjent med mennesket bak stemmen og grepene de bruker for å nå frem. For deg som selv vil bli bedre til å formidle, presentere og påvirke.
I dag så sitter jeg sammen med et av mine favorittmennesker: Nina Nakling.
Nina er pedagog, forfatter og en av landets mest etterspurte foredragsholdere.
Siden 2008 har hun jobbet for seg selv i sitt eget selskap med det beskrivende navnet:
Nakling Entusiasme AS.
Hun er utdannet førskolelærer, har en master i utdanningsledelse
og har jobbet med ledere og ledelse i 25 år.
Hun har skrevet boken "Tenk om det går", om initiativ, handlekraft og endringsmot,
og sammen med Bård Brende boken "Superkok".
Boken "Superkollega" om hvordan vi gjør hverandre gode på jobb.
Nå er hun aktuell med showet "Alt går til helvete",
som hadde urfremføring i et fullsatt Oseberg kulturhus i våres.
Og det blir, for de som får tak i billetter,
mulig å se showet i landets største byer i september.
Velkommen til Godt sagt, Nina Nakling. Tusen takk.
Jeg er veldig glad for å ha deg her. Vi har jo kjent hverandre.
Vi har jo kjent hverandre lenge, eller ...
Altså, det er mer riktig å si at vi har kjent til hverandre lenge
og har kjent hverandre en god stund.
Når jeg sier at vi har kjent til hverandre lenge, så er det fordi vi vokste opp på samme sted.
Og du er ... jeg tror du er tre år eldre enn meg.
Det kan stemme. Du er vel født i 75. Og jeg er født i 72. Så det er ganske nøkte.
Så det er ganske nøyaktig tre år for de som er gode i matte.
Vi skal ikke begynne med å spørre om en kvinnes alder, men ...
I den alderen vil jeg jo si at man er veldig klar over de som er eldre enn seg selv.
Men litt mindre oppmerksom kanskje på de som er yngre.
Men jeg husker deg godt fordi din mor var min lærer, og jeg gikk også i klasse med broren din.
Så da visste jeg godt hvem du var, men jeg vet jo ikke hva du holdt på med
på den tiden. Men hvis jeg hadde spurt deg da, på den tida:
Hva skal du bli når du blir stor?
Jeg tror nok at på den tiden var jeg ikke så veldig opptatt av
hva jeg skulle bli når jeg ble stor. Jeg var mye mer opptatt av hva jeg ikke skulle bli.
Hva skulle du ikke bli? Jeg skulle ikke bli lærer.
Og jeg skulle ikke engasjere meg i noe som helst som kunne ligne på politikk.
Men hvorfor det? Fordi mamma var lærer og politiker.
Det er to typer mennesker du aldri skal argumentere med, og det er lærere og politikere.
For begge deler er dødgode på å kommunisere, og de vrir på alt du sier.
Så da min mor var begge deler og faren min også var lærer, tenkte jeg:
Dette skal jeg ikke utsette meg for.
Så jeg sverget en hellig ed på at jeg ikke skulle bli noe som ligna på pedagog eller politiker.
Og jeg røyk brutalt på begge. For jeg ble pedagog.
Og jeg ble engasjert i det sekundet jeg gikk inn på videregående.
Bare noen uker etter ble jeg elevrådsleder, og så var jeg det i tre år.
Og samme greia skjedde på lærerskolen.
Tre dager etter at jeg starta i Tønsberg på lærerskolen, så ble jeg studentrådsleder.
Jeg visste ikke hvor Doni var i bygningen. Jeg aner ikke hvordan det skjedde.
Men jeg åpna vel munnen på et eller annet tidspunkt og sa noe.
Så jeg har røket på begge de to. Det er jo ...
Jeg ble aldri politiker, da. Det holdt jeg meg unna.
Det holdt med elevrådet? Og alle mulige slags.
Jeg satt til og med i parkeringsutvalget på lærerskolen.
Jeg var med å ansette den første rektoren på under...
Ja, jeg har en CV i hermetegn med mye forskjellig tillitsverv, men aldri politiker.
Men du hadde bestemt deg for ikke å bli lærer.
Og allikevel, da, så var det den veien det gikk. Når var det du skjønte at ...?
Det gikk på en smell. Etter at jeg var ferdig på videregående,
så jobbet jeg et år i en matbutikk, og så fant ...
Mamma ble litt sånn: "Nå må du finne på noe ordentlig. Nå må du begynne å studere."
Da var det sånn: "Hva skal jeg studere?" Hun bare: "Det er lurt å være lærer".
Jeg tenkte: "Ja, jeg kan vel alltid søke på lærerskolen". Og da gjorde jeg det.
Jeg søkte på flere forskjellige lærerskoler. Allmennlærer kom ikke inn på noen av de.
Jeg hadde jo kost meg veldig på videregående, og da var det vanskelig å komme inn.
Og sjette- eller syvendevalget mitt, som var Eik lærerskole, førskolelærer ...
Så da tenkte jeg: Kan vel alltids dra ned til Tønsberg og gjøre det ...
Det var sikkert helt fint, så jeg begynte der og tenkte at det her går fint.
Så gikk jeg første året, og da hadde vi praksis på slutten av året.
Og jeg bare tenkte: Det greiene her skal ikke jeg drive med.
Ungene gjorde ikke det som sto i boka, og det var slitsomt.
Jeg var helt sikker på at førskolelærer, det skal ikke jeg bli. Men det var veldig gøy på kro.
Og slutta før jeg har gjort det ferdig. Så jeg tenkte det var fryktelig dumt å begynne med slutting da.
Og det var jo bare to år igjen, så jeg tenkte: Kan jeg like godt fullføre?
Det var gøy på kro, og jeg trivdes i Tønsberg.
Andre året hadde vi ny runde med praksis. Det var en helt annen opplevelse. Kjempegøy.
Og tredje året var det bare: Fy søren, så klok du var, Nina, som valgte det her. Dødsmart!
Så endte jeg med det, og siden det har jeg aldri angra. Så det var litt sånn tilfeldig.
Og det viste seg å være et smart valg.
Hva gjorde du da? Da begynte jeg å jobbe som det som da het
avdelingsleder, som er tilsvarende pedagogisk leder i barnehage, i en barnehage i Oslo.
Hvor i Oslo? På Skullerud.
Der var det sånn at min da kjæreste, kommende mann nå eksmann, han bodde der.
Så så vi at de drev og bygde noe rett i området, og så ringte jeg til bydelen og spurte:
"Er det dere som bygger?" "Nei, det er Trygge barnehager."
"Bygger barnehage der. Det er det som nå heter FUS-barnehagene."
Så jeg fikk nummeret til Trygge barnehager, ringte dit og spurte:
"Har dere ansatt styrer?" Ja, det hadde de. "Kan jeg få nummeret hennes?"
Ja, det fikk jeg. Så jeg ringte til henne i februar, eller slutten av januar i 1996, og sa:
"Hei, jeg har i grunnen tenkt å jobbe i den barnehagen din, så jeg trenger å komme på intervju."
Da sa hun: "Da får du vel det." Så uka etter var jeg på intervju.
Og så 6. februar 1996 fikk jeg tilbud om jobb. Fire måneder før jeg var ferdig som førskolelærer.
Så da hadde jeg jobb klart 1. august. Jeg var ferdig.
For der bodde kjæresten min, så da var det smart å jobbe der.
Hvor lenge jobbet du som barnehagelærer da?
Det var jo min aller første jobb som barnehagelærer, eller førskolelærer som det het da.
Og så jobbet jeg der i halvannet år sikkert.
Og så ble vi gravide, og så flyttet vi fra Oslo og hjem til Nøtterøy, hvor han da var fra.
Og siden har jeg jobba i Vestfold.
Og nå sa jeg barnehagelærer, jeg burde vite at det heter førskole.
Det heter jo barnehagelærer nå. Det var den gang da det het førskolelærer.
Så du har helt rett. Der kan du se.
Så var det da i 2008, har jeg notert meg, at du valgte å gå fra barnehage
til å starte naklingentusiasme. Hva skjedde da?
Og så cocky, da, å kalle firmaet sitt for det.
I januar-februar 2008 var jeg ganske sliten, det var en barnehage.
Det var en del sykefravær, og jeg begynte å kjenne på
at energien min var nedpå 90 %, og da skal man ikke jobbe i barnehage.
Så jeg fant ut at nå må jeg gjøre noe. Og så hadde jeg en samtale med lederen min.
Jeg fikk ikke helt det svaret jeg var ute etter der, men så tenkte jeg:
Ok, da skjer jeg i egen hånd. Prøvde å tenke: Hva er det som gir meg energi?
Det å stå på scenen, det å formidle og prate om faget mitt, det har jeg alltid syntes har vært
veldig stas. Så jeg tenkte: Ok, da kan jeg gjøre det.
Og dette er litt morsomt: Det var en onsdag ettermiddag.
Det var litt seint, alle hadde dratt hjem. Jeg sitter på kontoret, er sliten,
og så går jeg inn på det som den gang het Bro kompetanse,
og får midla kurs til skole og barnehage.
På førstiden dem sto det: Er du en av de beste foredragsholderne
innenfor ditt felt? Ta kontakt. Så jeg bare fant mailen til han og skrev ordrett:
Hei, mitt navn er Nina Nakling. Jeg er veldig god.
Og så bare sendte jeg den. Jeg var jo kjempetrøtt, så jeg tenkte ikke mer på det.
Dette var onsdag ettermiddag. Dagen etterpå får jeg en telefon fra Per Kristian Øyestad,
som da eide Bro. Lurte på om jeg ville komme til Oslo på en samtale.
Så sa jeg: Det kan jeg vel! Så tirsdag dro jeg inn til Oslo, og så satt vi der og prata en god stund.
Så sier han: Når vil du begynne? Jeg bare: Når vil du ha meg?
Og da blei vi enige om at jeg skulle begynne å holde litt kurs for Bro kompetanse.
Og så starta jeg da, for da måtte jeg ha et enk. Og da var det sånn den gangen, så var det sånn at ...
Jeg trodde at du måtte ha med deg ditt navn. Så derfor "Nakling".
Og så tenkte jeg: Hva er det som kjennetegner meg? Eller det jeg har lyst til å prate om?
Og da er det veldig mange som sier at ... Og du har så masse entusiasme.
Så tenkte jeg: Jeg kan vel faktisk kalle det det: Nakling entusiasme.
Så dette var da i type april 2008. Og så holdt jeg mitt aller første kurs for de i juni.
Og så - lang historie kort: Jeg sa opp jobben min, og så var det en deal vi gjorde.
Fordi ... ja, ulike årsaker.
Så var det sånn at de kjøpte ut oppsigelsestiden min og en ekstra måned.
Så jeg hadde lønn ut 2008 og begynte å jobbe som foredragsholder da i juni 2008.
Og siden så har jeg aldri sett meg tilbake.
Du kommer da fra en ganske annen verden. Du har jobbet mye med formidling
og et krevende publikum i den rollen du hadde i barnehage.
Men det å se seg selv som en fantastisk formidler
uten å ha jobbet som profesjonell foredragsholder før ...
Hva var det du hadde ...? Eller ...
Hva var det som gjorde at du opplevde deg selv så trygg på egne ferdigheter på akkurat det området?
Jeg tror ikke at jeg aldri egentlig har tenkt over ...
Ikke da, men kanskje mye mer nå, men den gang så tenkte jeg ikke over at jeg var en trygg formidler.
Men jeg var trygg på faget mitt. Jeg har alltid vært stolt av faget mitt,
jeg er god i faget mitt, og jeg er brukerfaget mitt.
Det var utgangspunktet og grunnmuren den gangen også.
Da jeg jobbet som styrer og ped-leder, så var det jo mye formidling.
Mye formidling av fag. Og det elsket jeg.
Det å kunne få lov å brenne ordentlig for faget sitt, og formidle det.
Det gjør man jo én til én med kollegaene sine, med foreldrene og ikke minst med ungene.
Den har ligget der hele tida. Det har vært faget jeg har vært trygg på.
Etter hvert som jeg begynte å gjøre dette på heltid,
så fikk jeg veldig masse tilbakemeldinger på formidlingen.
Faget kom de jo for, men jeg fikk tilbakemelding på formidlingen.
Da ble jeg litt sånn: Hæ? Merkelig.
Fordi jeg visste ikke helt hva det var de syns jeg gjorde, som gjorde at de syns det var bra.
Da begynte jeg å lese litt mer om retorikk og formidling, og det var litt sånn: Ja!
Sånn gjør jeg ja! Er det derfor det virker? Å!
Så jeg tror nok at utgangspunktet mitt var trygghet i faget.
Og så tror jeg at det er ... Det er kanskje litt spesielt å si,
men jeg tror det handler litt om personligheten også. Jeg slapper av på scenen.
Når jeg går på scenen, er det som å gå inn i min egen stue.
Det er ingen plass i verden jeg er tryggere enn oppå den scenen.
For der kan ingen ta meg, og så er det som å invitere deler inn til meg,
og så har vi en sånn prat om dette faget eller det temaet. Så ja ... Ja.
Det er jo en litt annen beskrivelse enn det de fleste gjør
når man snakker om det å stå foran en forsamling, men tilbake...
Altså, det å formidle fag og oppdage at andre forstår og ...
Hva var det du tok med deg fra disse én-til-én-samtalene
og den arenaen du hadde vært på, og inn i kursverdenen, for det der ...?
Ja, uten å ha noe fasissvar på det ...
Hvis jeg skal reflektere litt over det,
så tenker jeg at bakgrunnen som barnehagelærer ikke er så dum.
Fordi at når du ... Det er et sånt uttrykk som sier det,
"Forklar det til meg", som om du ville forklart det til en femåring.
Og så er det litt sånn ... Av og til blir det sagt litt sånn stygt,
men det er et veldig smart uttrykk. For du må forklare det sånn
at den som ikke kan det fra før, forstår det. For du kan ikke lære noe nytt
hvis det du blir forklart, ikke er forståelig for deg.
Så når du skal lære en ny ting, hvis jeg skal lære meg tekniske ting,
sånn som vi holder på her nå, så hjelper det ikke at GPT eller du
bruker disse tekniske ordene, for det forstår jeg ikke.
Men hvis det er "trykk på den andre knappen til høyre", så kan jeg gjøre det.
Og sånn er det litt. I all formidling til barn må du snakke så tydelig at ungen forstår.
Eller så får du bare oppfølgingsspørsmål helt til det er forklart.
Det tror jeg nok at jeg har tatt med meg inn. At jeg prater enkelt.
Å stå og prate et tungt, faglig språk ... Jeg kaller det jo fagonani.
Og det er som all annen onani: Det er godt bare for deg sjøl.
Hvis du formidler i et språk som bare du forstår,
så spiller det ingen rolle hvor god du er i det du formidler.
Så jeg tror kanskje at bakgrunnen min som barnehagelærer, og det å få barn til å forstå
kompliserte, relasjonelle, sosiale ting ...
Den evnen er god å ha når du skal snakke om ting som gjelder for voksne.
Jeg tror det er veldig mange som ...
I de kursene jeg holder også, og i presentasjonsteknikk,
så er jo folk opptatt av å bli oppfattet som kompetente.
Og nettopp i det så blir det ofte ganske komplisert, da. Så, men ...
Men er det sånn at du blir oppfatta som kompetent hvis du snakker veldig faglig?
Det er tungt. Du blir det av de innepears.
Altså de som snakker akkurat det samme språket som det. Helt klart.
Men ofte så har jo jeg, når jeg er ute i barnehager, og der er det jo folk
som prater akkurat det samme språket som meg, de aller fleste, men ikke alle.
For i barnehagen er det jo et sett med ulike typer yrkesgrupper og utdanningsgrad osv.
Og alle skal forstå. Og det betyr ikke at jeg fordummer ting. På ingen måte.
Og jeg er helt sikker på at uansett hva slags fag du kan,
Så skal du, og bør du, ha en evne til å forklare det faget,
sånn at de som ikke kan det, kan forstå det.
Og så må du gjerne drive fremmedordkonkurranser, men det er ikke formidling.
Jeg er fascinert over det du sier, fordi det å gjøre ting enkelt nok,
det er jo en utfordring, og spesielt når man kan ting veldig godt.
Jeg snakket med Ole Petter Gjelle for litt siden, og vi snakker mye sammen.
Et av temaene vi kommer inn på, er kunnskapens forbannelse.
Når du kan noe veldig godt, så er det vanskelig å gjøre det enkelt for andre også.
Fordi det er komplisert. Så når du setter deg inn i nye fagområder,
hvordan jobber du da for å få tak i essensen og kunne formidle det på et enkeltvis?
Husker du da vi gikk på et type barneskole, nå er det sikkert de bøkene, samfunnsfag og alt dette her,
så leser du et kapittel, og så kom det et avsnitt som het:
Hva leste du nå?, hvor du skulle gjenfortelle det du nå har lest.
Det er litt den samme teknikken jeg bruker når jeg lærer meg nye fag,
og gjennom alle årene jeg har studert også.
Hva var det som sto her nå? Og så prøve å forklare det for meg selv en gang til,
uten å ha pugga ordene. Hva handla det her om?
Og det er jo egentlig å sette teorien og faget ut i praksis.
Hvordan skal du bruke det her når du lærer nye teknikker?
Lærer nye teknikker rundt ledelse, eller nye teorier eller strategier.
"Ok, dette er fint, dette står på papiret, men hvordan ser det ut når jeg skal bruke det?"
"Hva må jeg gjøre, hva skal jeg si?" Så du løfter faget opp til et slags praksisfelt.
Og der igjen er jo pedagog- og skole- og barnehageverdenen helt geniale.
For det hjelper ikke at du er god pedagog med å skrive oppgaver, det er ut på gulvet og ut med folka.
Du skal gjøre det. Så du må løfte det ut av bøkene og inn i egen praksis.
Men nysgjerrighet når du sitter med nytt fagområde: Sitter du og snakker høyt for deg selv, eller hvordan gjør du det?
Ja ja, jeg gjenforteller til meg selv. For jeg kan godt tenke det inni hodet, men de tankene jeg sier høyt …
Én er at jeg husker det mye bedre etterpå, og jeg bor alene, så det er bare katta som lurer på hva jeg driver med.
Så det går helt greit. Og så har du lest det, du har tenkt det, og du har sagt det høyt.
Så du får det via mye flere læringskanaler enn å bare tenke det.
Hvis det er et område som vi behersker veldig godt,
et fagområde som vi er dypt inne i selv og skal forklare til noen som ikke kan like mye,
hvordan kunne man tenkt da? For det merker jeg for egen del,
at det er utfordrende når man har jobbet med noe i lang tid,
og så har man et oversiktsbilde som er ganske komplett,
og så skal man forklare en del hvor tilhøreren mangler mye av den tilleggsinformasjonen.
Hvordan ville du tenkt da?
Det er vanskelig å komme på en pedagogisk plan for akkurat det.
Men det er noe med ... Sokrates skal ha sagt at du må lede din neste frem
til sin egen visdomsport. Og det er lett å glemme at du har gått den ruta sjøl.
Men det å prøve å tenke tilbake igjen ... Nå skal jeg forklare denne biten.
Det betyr at det er denne biten jeg skal forklare. Ikke det den biten fører til eller det som kommer....
At den neste biten kommer til å føre til, eller hva som påvirker deg bare denne biten.
Og så være veldig tydelig på at: Stopp meg med en gang jeg sier noe som ...
"Don't make sense." Hvis jeg vandrer av gårde, stopp meg med en gang.
Sånn at vi er enige rundt det.
Og hvis du skal holde foredrag eller et kurs, er det viktig å vite hva kunden kan fortelle deg
om hva de kan fra før. Og hvis gruppa er veldig spredt, vil det være noen som tenker:
"Det her kunne jeg fra før av", mens andre bare: "O, det her er helt nytt".
Men så er jo aldri det å få gjentakelse så dumt. Det ... ja.
Jeg trenger i hvert fall ting gjentatt mange ganger selv.
Men der må jeg si noe som er vrient når man snakker med ...
Man kan risikere å få samme folk på samme kurs,
eller man har hatt noen på et kurs, og så ser man en på et foredrag,
og så vet man at her kommer vi til å bruke noe av det samme.
Hva skal jeg fortelle de samme greiene til disse folka en gang til?
Det er en tanke jeg ikke klarer helt å fri meg fra.
Hvordan har du det når du ...? For du møter de samme folka om igjen og om igjen, det vet jeg.
Jeg kjenner noen som har vært på kurs med deg flere ganger.
Vi sier: "Jeg elsker Nina Nakling." Og det er alltid så gøy.
Jeg mistenker at du også kan komme i skade for å ta noen av de samme historiene selv.
I hvert fall hvis de kommer på akkurat det samme foredraget.
Da sier jeg: "Da får du akkurat det samme som sist."
Lilla? Ja, da får du ikke grønn. Det er det lilla du får.
Men det er klart, hvis de kommer, har vært på et kurs om lek hos null- til treåringen,
og så kommer de på ledelsesstrategi etterpå, da skal de få noe helt annet.
For det er to helt forskjellige ting. Så jeg passer på det.
Og så er det jo noe med dette Tenk om det går-foredraget, f.eks.
Det også ... Det har noen elementer som alltid er med,
og så sjonglerer jeg litt ut og inn alt ettersom hva kunden vil ha. Sånn vil det være. Så noen kommer jo på det.
De får det samme foredraget, og så får de litt nytt.
Men det er fortsatt det samme foredraget, og jeg sier det også.
Er det noen av dere som har vært med meg før, og da sier noen sånn og sånn,
så sier jeg: "Ja, da blir det hyggelig med en gjentakelse." Og er ærlig på det.
Så hender det at det er litt med energien i rommet. Plutselig kommer jeg på andre historier,
og så er det selvfølgelig noen historier som hører til det foredraget.
Men kommer de på det samme, så får de det samme. Men ja, jeg tenker det.
En som kom til meg sa: "Ja, jeg har vært på 15 av dine kurs, og da har du vært på alle."
"Og hvorfor kommer du igjen?" Men så tenker jeg at det er deres valg, da.
Ja, og dette er jo et av disse paradoksene, hvor jeg selv har noen foredragsholdere
jeg syns er gøy å høre på, og har hørt de samme historiene, i noen tilfeller ordrett.
Og koser meg hver gang, og gleder meg til: Vi skal le sammen. Så som tilhører kan jeg kose meg.
Og jeg vet det, rasjonelt sett, men allikevel, den tanken om at:
"Jeg vil jo gjerne gi disse folka noe nytt", den er ...
Men sånn er jeg òg. Jeg er akkurat det samme.
Jeg tenker: "Å, skal de det?" Og så koser jeg meg på akkurat samme måte som deg.
Folk går jo på samme showet òg, om igjen og om igjen. De får ordrett det samme showet.
De går jo og ser "Plutti Plutti Plott" hvert eneste år. Det er jo det samme.
Ja, men som foredragsholder sjøl, så tenker jeg at:
"Skal du virkelig høre på meg en gang til? Du kan jo alle, men ja."
Men så er det noe med å bevege seg ut fra det å tenke at ...
"Men så hyggelig at du vil det, da. Det er jo fryktelig bra."
Men fra å da ha kommet fra barnehageverdenen inn i kursverden, som jo er en annen virkelighet ...
Hva var de største overraskelsene med å jobbe bare med voksne mennesker?
Det er feil å si at det er en overraskelse, men det er en veldig sånn erkjennelse
om at voksne og barn - det er to forskjeller på de. Det er kjøtt og ansiennitet.
Voksne har lagt på seg litt, og de har levd litt lenger. Og det er forskjellen.
Ellers så er de altså bemerkelsesverdig like.
Når vi snakker om arbeidskultur, ja men det er det vi har jobbet med, med barnegruppekultur.
Det er akkurat det samme. Når vi snakker om kommunikasjon,
jobber vi med barna også. Barna er brutalt ærlige i sin kommunikasjon.
Som tilhørere også, så er de brutalt ærlige. Det er ingen av barna.
Hvis du setter i gang med et eller annet, og de bruker ca. ti sekunder,
og nå, de barna i dag, bruker sikkert bare tre, på å finne ut om de syns du er god eller ikke.
Hvis de syns du er dårlig, da går de. De reiser seg opp og bare forlater området. Det gjør de ikke på foredrag.
Der sitter de til jeg sier det er slutt.
Det å ha gjort alle disse tingene med barn, gjør at voksne ikke er skumle i det hele tatt.
Men hvor oppmerksom er du på de signalene du får fra salen også?
For det jeg mener, et barn gir en tydelig tilbakemelding på at dette holder ikke mål.
Mens voksne smiler og nikker og ser ut til å være ganske pålogga.
Og så kan de være et helt annet sted underveis. Hvordan leser du ...?
Rommet? Altså er det noe du har plukka med deg
fra barnehagen inn i den settingen?
Jeg opplever at jeg leser rommet ganske godt.
Eller jeg sørger for å være litt på og sjekke litt rundt.
Jeg trenger alltid at det er lys i salen, for jeg vil se ansiktene til folk.
Nettopp av den grunn, da. Så jeg vil se om de er på.
Ok, nå sovner 30 %. Nå skal det sies at det ikke har skjedd, sånn sett.
Men så er det ikke feil på de. Det er jeg som ikke leverer.
Så da må jeg justere meg, sånn at jeg leverer noe som treffer bedre.
Og sånn er jo det jeg gjorde med barn òg. Hele tiden justere det jeg leverer,
sånn at det treffer de som hører på. Ikke innholdet, men måten det leveres på.
Skal energien opp, skal energien ned? Er jeg litt for energisk nå? Ja, så må du roe deg ned litt.
Sånne ting. Men akkurat hvordan jeg gjør det,
er jeg litt mindre sikker på. Men at jeg gjør det, det gjør jeg.
Og noen ganger så sitter jo folk og jeg tenker: Dette er et svart hull.
Her går all min energi, og vedkommende ser ut som det er den dummeste plassen
hen kunne tenke seg å være. Og så kommer vedkommende opp etterpå og sier:
Det er det beste jeg har vært med på. Og jeg tenker: Kunne du ha fortalt det til kroppen din?!
Så det er ikke alltid jeg har rett.
Nei, det er vanskelig å lese tanker.
Så jeg var bare nysgjerrig på om det er noe man kan hente opp fra lærdom
fra det å ha jobbet med barn også.
Nå jobber jo du med et publikum som ser annerledes ut,
og du har jobbet med ledelse innenfor barnehage og førskole.
Og så snakker du nå om et toppledere i næringslivet. Hva er det en toppleder?
Hva er det en toppleder i næringslivet kan lære av
hvordan man kommuniserer med en femåring?
Og igjen så tror jeg at antakelser er en kjempeskummel greie.
Og jeg tror at vi voksne antar veldig mye mer enn vi kanskje er bevisst på.
Jeg antar at de ansatte ... Jeg regner med at de ansatte.
Jeg regner med at kollegaene mine eller kunden min ... Barn gjør ikke det.
De spør til de veit. Så jeg tenker: Spør mer.
Spør mer, og anta mindre. Det er ... Ja, det er det første jeg kommer på nå.
Og jeg gjør det selv også. "Ja ja, men han tenker jo sikkert."
Hvordan i all vide verden kan jeg påstå at jeg vet det, hvis ikke jeg har spurt?
Den enkleste øvelsen er for dere som har barn: Spør ungene deres.
"Hva gjør mamma når?" Eller "når pappa er", hvordan ser du det?
Jeg er helt sikker på at de har noe helt andre svar enn det du tenker.
Så antakelser, det er enhver leders fiende, mener jeg da.
Jeg tror du har helt rett i det, og jeg ser det for min egen del også.
Jeg har en tendens til å få litt andre svar enn det jeg hadde antatt på forhånd,
når man først begynner å snakke med folk.
Så vær nysgjerrig. For vi er så redde for å fremstå dumme eller uvitende eller inkompetente.
Vi glemmer å spørre, og så glemmer vi at nysgjerrigheten er
verdens største inngangsport til ny kunnskap.
Og så glemmer vi å være nysgjerrige på hverandre. Jeg tror nysgjerrig er en superpower.
Hvordan kan man utvikle nysgjerrighet?
Være til stede bevisst, fysisk og psykisk, med øynene - og spørre.
Gjøre oppfølgingsspørsmål istedenfor å tenke: "Å ja, da mente han sikkert ..."
"Hva mente du nå? Nå ble jeg nysgjerrig." Og så blir det sånn: Ja, men skal vi spørre hele tiden, og vi kan ikke bli som barn heller?
"Og vi kan ikke bli som barn heller, og hvorfor det?"
Nei, men du er jo ikke et barn heller. Så du vil jo aldri bli en sånn: "Hvorfor det?"
Du vil jo aldri gjort sånn. Men når det er noe i deg som trigges
ved at du enten ikke helt forstår, eller du vil vite mer,
så tenker jeg det er helt fair å vise den nysgjerrigheten.
Jeg leste en gang at ... Og jeg vet ikke om dette er tuftet på solid vitenskap,
men det var en artikkel som viste at et barn på en ...
en tre-fire år stiller 300-400 spørsmål i løpet av dagen.
Og etter hvert som vi kommer ut av videregående,
så er det nede på en tre-fire spørsmål om dagen.
Og ut fra det kan man jo lese at i det utdanningsløpet vi er igjennom,
så blir vi ikke oppdratt til å stille spørsmål, men kanskje i større grad å svare på spørsmål.
Så når man da går ut som voksen i arbeidslivet ...
Så er det jo skummelt, da, å skulle drive og stille altfor mange spørsmål.
Så spørsmålet er hvordan man kan utvikle, eller hva kan vi lære av ...
Det er lett å si "se på barn" og være litt mer som et barn,
men hvordan kan vi jobbe med det som voksen?
Nå jobbes det mer i skolen nå også rundt det om å stille spørsmål.
For det er mange ting vi skal lære. Vi skal lære at to pluss to er fire.
Og det kommer det til å være bestandig.
Men mye av det vi vet om kunnskap også nå, er at jo mer fasitorientert du blir,
jo mindre bruk for den kunnskapen får du etter hvert.
For utviklingen går så ekstremt fort nå.
Så det vi trenger nå, er jo nettopp evnen til å stille spørsmål.
Tenke utafor den fasiten du blir presentert.
For den fasiten gjelder mest sannsynlig ikke i morgen.
Det kommer en generasjon nå som er mer opptatt av å stille spørsmål enn det.
Det er kanskje vi var. Men jeg tror den frykten for å fremstå
inkompetent eller dum eller uviten, den hemmer oss veldig.
Så jeg tror du må øve. Jeg tror du må øve.
Er du ikke ute etter å finne ut av hvordan ting fungerer da?
Vil du ikke at arbeidsmiljøet ditt skal fungere?
Eller leveransen av det produktet du har? Du vil jo det!
Og da er det jo ... Tenker jeg, helt naturlig å finne ut av: Hvordan gjør vi dette sammen?
Hvordan gjør vi dette?
Og en leder i dag er jo ikke sånn at det er lederen som skal ha eller har alle fasitsvarene.
Lederen skal jo være mer en drivkraft for å finne svarene.
Kan hende at det er de ansatte som har størst evne til å finne svaret til slutt.
Du, jeg er jo fascinert som kursleder selv. Det å jobbe som kursleder ...
Du begynte der, så vi hopper litt tilbake til den delen.
Og så har det utviklet seg til ikke bare å holde kurs, men også foredrag.
Hvordan var den overgangen fra å gå som en som da underviser,
til å levere noe som er mer i grenselandet underholdning,
men levere kompakt kunnskap på en time og 45 minutter?
Nei, det var ... Jeg holdt jo bare hel- og halvdagskurs i mange av de første årene.
Så det å holde et foredrag på én time ... Jeg kalte det lenge for dessertoppdrag.
For det var jo litt sånn å levere highlights, nesten.
Jeg elsker disse tretimers hvor jeg kan gå litt i dybden,
bruke litt mer tid, dvele litt mer.
Men for meg så er et foredrag først og fremst en opplevelse.
Det er en opplevelse som man deler, gjerne med kollegaene sine,
og så er det en opplevelse som skal vekke noe hos deg.
Enten en sånn: "Aha, jeg er på rett kurs. Gjenoppdager din egen intelligens."
Sånn at du skjønner at du er på rett kurs. Eller noe sånn: "Det der har jeg glemt at jeg kunne."
At du finner ut av noe du bare har lagt på hylla.
Eller at du er så heldig at du lærer kanskje noe helt nytt.
Så det er de tre stadiene, da. Og da ... Jeg elsker jo å holde disse foredragene.
Jeg gjør virkelig det. Og så er det allikevel en sånn ...
Jeg har lyst til å levere dybde, og så er det vanskelig å gjøre på en time.
Spesielt når du skal snakke om arbeidsglede og motivasjon.
Og da er det litt den derre: boom! Sprøyta med vitaminer, smack in,
gå ut og derfra med vindet i håret.
Kjenne at du har litt mer lyst til å gå på jobben i morgen enn du hadde i går.
Det er helt nydelig. Og det går fint an å få inn både om endringsglede
og endringsmotvilje og kommunikasjon og samhandling på den timen. Det går fint.
Men det er klart det blir å scratche i overflaten av store, store fag.
Ja, men hva er det folk sier når du møter dem tre måneders tid etter et foredrag?
Et foredrag jeg tenker på nå, er jo denne "tenk om det går",
som både er en bok du har skrevet og et signaturforedrag.
Hva er det du oftest hører gjengitt av det du har formidlet?
Ofte så er det den tittelen: "Tenk om det går".
Og det er viktig å si at det er "tenk om det går" med utropstegn, ikke spørsmål.
Det er et utropstegnt utsagn. Og det er det de sier.
Jeg har selvfølgelig en historie rundt det og hvordan jeg bruker akkurat det.
Og så handler det om det der med å ta ansvar for egen glede.
Ikke outsource det: "Bare jeg får, og bare hun eller han hadde gjort, og bare lederen hadde".
Men å ta ansvar for egen arbeidsglede.
Hvor kom ideen til "tenk om det går"? Jeg tror at dette ...
Det er litt sånn Ole Brumm. Hvor Ole Brumm og Nasse sitter der, og Nasse er så bekymra.
"Tenk om vi dør", og alt. Og Ole Brumm sier: "Men tenk om ikke".
Og han lever jo litt sånn: "Tenk om det går". Og litt sånn tilbakelent og ubekymra.
Jeg er ikke veldig sånn ubekymra person og tilbakelent, men det hjelper meg
å ha hjulpet alltid, den derre: "Ja, men tenk om det går, da?"
"Hva om du faktisk får det til?" Som ... Og det er jo det barn tenker hele tiden.
Det er det som gjør at de reiser seg på to bein og begynner å gå, fordi de tryner: "Gud hjelpe meg".
En million ganger i løpet av de 9-16 månedene de bruker på å reise seg på to bein.
Og ikke ett sekund, tenker barnet: "Jeg tror jeg driter i den gåinga".
De gir seg ikke, og de holder på, og det er den: "Tenk om det går".
"Tenk om det går neste gang jeg reiser meg opp."
Og så er det et eller annet som skjer utover som vi lærer at:
"Ja, men tenk om det ikke går. Jeg tror jeg lar være. Det er tryggere å droppe det."
Og så hadde jeg lyst til å hente tilbake igjen den følelsen fra barnetida som gjorde at vi lærte så mye, og gjorde så mye, og turte så mye.
Men tenk om det går.
Og klassisk kommentar fra de voksne er jo: "Hva hvis?", "pass på".
Når er det vi begynner å tenke at det ikke går? Hvor gamle er vi da?
Det skjer på barneskolen en eller annen gang,
hvor vi begynner å skjønne at det er et riktig og et galt svar på det som blir presentert.
Og ikke mange muligheter.
Når du begynner å jobbe med et sånt foredrag for deg, får du en idé:
Hvordan begynner du å sanke innhold som du kan bruke i ...?
Jeg tror nok at mye av innholdet kommer først, egentlig.
Og så begynner jeg å tenke: Hm, det her er jo et ...
Og så kom, tenk om det går, er et utdrag av et heldagskurs
som heter "Den virkelige ressursen er du", som handler om arbeidsmiljøet,
og som handler om det å ta ansvar for eget arbeidsglede.
Det å ta ansvar for ... Jeg vil gjøre det jeg mener at mine kollegaer bør gjøre
for at jeg skal få et godt arbeidsmiljø. Det skal jeg gjøre først.
Og så lagde jeg timesvariant av det, som ble hetende "tenk om det går",
fordi "tenk om det går" er et uttrykk jeg bruker i det kurset, som er en slags sånn ...
Jeg skal ikke kalle det arbeidsmoral, men en sånn holdning til bare:
Fuck it, come on, tenk om det går. Det er det du tipper hver gang du tipper.
Du går jo ikke dit og liksom: "Nei, det kommer ikke til å gå".
Du tenker: "Tenk om det går", jeg tar fem rekker.
Men i løpet av en dag, hvor ofte tenker du "tenk om det går"?
Sikkert 738 eller noe sånt. Det er mye, altså.
Men dette er jo et bevisst valg. Altså, vil ikke ...
Har du tenkt på noe tidspunkt "hva hvis"? "Tenk om det ikke går"?
Ja, ja. Store deler av ungdomssida var jeg helt sikker på at alt kommer til å gå lukt hotell.
For det går jo ikke allikevel. Det er jo ikke noe vits.
Så skjønte jeg at det her ... Sånn kan jeg jo ikke holde på.
Da skjer jo ingenting. Og så er jeg nok en utålmodig sjel,
og jeg er en sånn ... Jeg er spontan, og jeg kan gjøre mye rare ting.
Så da var det ... Nei, dette går ikke.
Men jeg hadde ikke en bevisst tenk om det går tanke da, men jeg snudde.
Her skal ingen andre enn meg få bestemme hvordan mitt liv skal være.
Så tilhører det en helt annen historie, men det er en litt sånn fanivoldskhet i meg òg, da.
Så ble det til en tanke, og så dukket det opp på dette kurset for 20 år siden,
og så har det bare vokst derfra.
Ja, men hva var endringene du så selv, da, ved å gjøre ...?
For dette handler om et valg man tar:
At jeg har sett verden på én måte, jeg har tenkt på ett vis,
nå skal jeg erstatte det med en annen tanke, et annet utsagn.
Hva merket du i eget liv, at det ble annerledes, eller hvilken forskjell det gjorde?
Det er en slags glidende overgang, for min del i hvert fall.
Men det med at ... Ikke la noen andre fortelle deg
hvorvidt det er noe vits å prøve eller ikke.
Jeg tester det i hvert fall først. Tenk om det er gøy, da?
Tenk om det er gøy? Som liten drømte jeg om å være gallionsfigur.
Jeg syntes det var dritfett med hun dama som henger foran på en sånn seilskute.
Hva skal jeg gjøre en dag? Så jobba jeg i samskipnadene,
og så var vi på tur med jobben med Christian Radich.
Nedenfor den dama henger det et nett, så jeg hoppa ned der, la meg i det nettet.
Fikk jo kjempekjeft etterpå, det var jo ikke lov i det hele tatt.
Men jeg har vært gallionsfigur på Christian Radich, og det er en grunn til at den dama er laga av tre.
For det er vondt, og det er vått, og det er ikke noe behagelig.
Men det er sånn ... Tenk om det er gøy! Og så gikk det over.
Men det er den derre ... Tenk så mye gøy man kan få være med på når du ... Tenk om det går.
Det er herlig. Og nå er du aktuell med et show som heter "Alt går til helvete".
Hva skjedde der? Har du skifta mening?
Ja, det var det jeg fikk høre. Du kan bare ta den boka og snu alt på hodet.
Men poenget her er at det er litt av den samme biten.
Showet er altså ... Ja, vi har jo levd noen år, du og jeg.
Og hvis vi begynner å tenke på de årene vi er lede, så er det mye som går til helvete.
Små, store ting jevnt over hele forbaska tida, så går ting dritt.
Du har planlagt noe, ingenting blir som du har planlagt,
og det er alt fra gressklipping til snø til svære ting i livet. Det går til helvete på jevn basis.
Og nettopp fordi livet er fullt av de tingene, så er det noe med å bestemme seg for
at man skal i hvert fall ikke, når du står der med dritten til haka, senke huet.
Så det er en annen inngang i det samme ...
Ja, men tenk om det går! Og så er livet verdt å leve likevel.
Livet er verdt å leve, selv om det går til helvete på jevn basis.
Så er det altså så mye gøy midt oppi det.
Så det showet er rett og slett en reise i alt som går til helvete.
Men det er gjort med snert.
Men hvordan kom du på ideen, da? For du har jo, som du sa, 20 år.
Tenk om det går, og så på et tidspunkt bestemmer du deg for at vi ...
Hva skjedde der?
Historien bak det var at produksjonsselskapet og han som jobber der,
er også kollega av oss, Rune Bjerga.
Vi har gjort en del ting sammen, og han maste på meg.
Begynte sånn ... Skulle ikke gjøre et show, da.
Du er jo standup-komiker, og jeg blånekter på at jeg er standup-komiker.
Jeg får veldig ofte høre at jeg er så morsom.
Og jeg tenker: Jaha, men jeg er ingen komiker. Jeg skal ikke.
Og så maste han litt ekstra. Og så satt vi og forberedte,
for vi hadde et oppdrag sammen. Så sier han: "Du, da den har holdt på i over to år,"
"skal ikke gjøre dette, da?" Og så sa jeg bare: "Ok, greit, vi gjør det".
Og da var det litt med: "Tenk om det går" har også vært et show.
Og det eneste jeg var sikker på, var at dette showet vi nå skulle lage,
skulle ikke hete "Tenk om det går". Fordi det er et foredrag,
og det skal få lov å være et foredrag, og et foredrag er noe helt annet.
Så begynte vi å prate litt frem og tilbake, og så sier jeg da: "Men alt går jo til helvete".
Og dermed så ble det det. Og så har jeg da laga showet ut ifra det, da.
Så det handler om ... Jeg skal ikke si at det handler om det samme,
for det er jo noe helt annet, og alt som skjer på det showet,
har aldri vært på foredragsscenen. Så det er helt nytt.
Men litt av tankegangen bak er jo det at selv om ting går til helvete,
så er det søren meg verdt å tenke: Tenk om det går allikevel?
Dette er et show, og han sa du er standup-komiker, og du sier jeg ikke er det.
Vi kjenner jo flere, vi har felles venner som er standup-komikere.
Og ikke alle, men de fleste går jo en sånn klassisk skole
for å ende opp på latter og den type steder.
Hvor mange standup-forsøk hadde du før du satte opp et show
som heter "Alt går til helvete" i Oseberg kulturhus?
Det er veldig lett å svare på. Det var bare null. Altså ... null.
Men greia her er jo at jeg har jo stått på scenen på fulltid i 18,5 år.
Så jeg har jo masse sceneerfaring.
Og jeg elsker å være på scenen.
Og ja, jeg får veldig mye tilbakemeldinger på at folk syns det er morsomt, og at jeg er morsom.
Og jeg tror nok at det er ... Det er igjen en del av det.
Jeg tror nok at det er min personlighet. Ikke at jeg som person er fryktelig morsom.
Men jeg er veldig avslappa på scenen. Jeg sier en del ting på scenen
som nok ikke så mange andre foredragsholdere sier.
Og jeg gjør ting på scenen som kanskje ikke så mange andre gjør.
Så det blir en slags fysisk komedie uten at det er fysisk komedie,
sånn som Viggo Vennen og disse tingene. Så det er nok litt med det.
Og så tenker jeg jo at standup-komikere er akkurat det.
Standup-komikere er akkurat som du sier:
Det er klubbkvelder og ti minutter på scenen.
Det kommer jeg aldri til å gjøre.
Og derfor sier jeg: Jeg er ikke standup-komiker.
Men når jeg nå lagde dette showet, det er jo ...
Jeg skjønner hvorfor Rune, som er profesjonell standup-komiker,
og grisegod, sier at "det er det du er", men det er greit.
Så i showet så er det times standup. Det er det. Men det er min form for det.
Det er min form.
Du sa at det er en forskjell på foredrag og show, eller på standup.
Så 18½ år med foredrag, hva måtte du gjøre annerledes da du skulle lage show?
Det er ... Og igjen så er det vanskelig fordi jeg da ikke kan det faget, komedie.
For det er jo et eget fag, et retorisk fag. Men jeg ... Du hører veldig fort på måten du snakker og formidler.
At ... Å, nå gikk du inn i foredragsmodus igjen.
Det er en slags tone eller noe sånt i det. Jeg skal ikke si belærende,
men det er litt likevel det. Som ikke skal være til stede i komedie, eller i humor, da.
På hvilken måte? Hva er det som må ut?
Ja, det er den derre reflekterende ... Ja, og da ...
Jeg vet ikke om jeg har noen gode eksempler, uten å røpe ting fra showet, men det å dra ...
Sånne paralleller, f.eks., det gjør man ikke i humor. Det gjør man i foredrag.
Du kan ikke tenke en parallell til en studie eller ...?
Nei. Eller jeg gjorde i hvert fall ikke det.
Så det er mer enn sånn ... Det er mer enn, i mangel på kompetanse på det,
en times historiefortelling om gøye ting. Om ting som går til helvete.
Hvordan vekker man bort ting? For det er det jeg mener.
Man har jo noen favoritthistorier, og disse standup-komikerne,
som går på disse prøverørete og en del sånn "Dattera til hagen",
hvor de tester ut materialet ... Jeg er ikke standup-komiker,
men har jo forstått at man vet jo ikke om noe treffer, før man presenterer det for et publikum.
Og det har jo de som har holdt presentasjoner også erfart.
Så hadde jeg jo skjønt litt av hva som skjedde.
Så hvordan kvalitetssikret du innholdet da før Oseberg og den første oppsetningen?
Og der fikk jeg kjempegod hjelp av Rune Bjerga, som er dritgod på dette her.
Så vi hadde jo en gjennomgang. Og så har vi jo jobbet sammen ...
Jeg har skrevet det selv. Det er mitt stoff, og det er min tekst.
Og så har Rune hjulpet til å plukke ut setninger, stramme inn. Dagen før premieren.
Det siste vi gjorde, var å ta bort halvannet nummer.
Det er som Rune sier, det var kjempeklokt sagt:
"Det er ikke fordi at det vi tar bort er dårlig, det er bare at det blir bedre hvis vi tar det bort."
Og jeg stoler 100 % på han, fordi han er god. Og så ... Ja.
Det er helt feil å si at jeg har vært heldig, men jeg tror at det handler mye om at teksten og historiene ...
Det er veldig meg. Og dermed så kan jeg også leve veldig godt med
at jeg presenterer det på min måte. Det er min måte, min humor,
mitt kroppsspråk som bærer det litt òg, da.
Men nå er jeg nysgjerrig, da, for til et show som dette, så blir det jo et langt manus.
Her er det jo, som du sier, vi fjerner noen ord og endrer på noen setninger.
Stiller det seg fra de foredragene og kursene du holder?
Foredrag og kurs er jo ... Altså, sekstimers, du kan ikke øve på et sekstimerskurs f.eks.
Der vet jeg veldig godt hva jeg skal innom.
Sånn at jeg snakker ... Inni hodet mitt da så er det bolker som jeg snakker om.
I dette humorshowet så er det jo et 36 av 4-siders manus som jeg har lært meg.
Hvor lang tid bruker man på å lære seg et 36 siders manus?
Det er sikkert individuelt, men jeg hadde satt av fire uker før premieren til å øve.
Jeg øvde ikke hver dag, men du vet når du har skrevet alt sammen selv,
og du har jobba med teksten, og så leste jeg det inn, så jeg leste det høyt.
Og så er det jo mine historier. Hos meg er det en slags sånn tidslinje,
så jeg vet akkurat hvor jeg er, og hva som kommer etter.
Alle disse små historiene blir én hel historie.
Det er litt som å gå inn i et hus. Du kommer inn i gangen,
så kommer du inn i stua, så kommer du inn der ... Litt sånn er det.
Det som er skummelt med manus, syns jeg, er at "hva hvis jeg glemmer?".
Du ser på de største scenene, i teater har man en sufflør
som sitter parat til å hjelpe deg. Hvordan har du det da?
Når du går på scenen, hadde du et manus ...? Første rad er jo mine sufflør. Nei da.
Nei, jeg hadde ikke manus, men jeg hadde, de kaller det for Z-liste.
Sånn at jeg hadde én A4-side, som ligger sånn at det er bare jeg som ser den.
Så jeg kunne ha et blikk bort på: OK, nummer 17A ...
Så jeg ser den ene lille setningen eller de tre ordene som jeg vet, hvis jeg bommer.
Jeg bomma ikke nå på premieren, for jeg vet hvor jeg skal hen, men du veit.
Plutselig så blir du litt usikker: Var det det nå?
Da er det et halvt sekunds blikk på det, og så er du inne i det i kveld også.
Om du tar 14 sekunders pause for å ta en slurk vann for å tenke ...
Det går helt fint. Det er litt sånn.
Ja, for det hender jo at man glemmer. At man står fast. Hva skjer på innsiden ...?
På foredrag er det veldig enkelt for meg. Folk sier: "Hvis du glemmer det du skal si,"
"da finner jeg bare på noe annet å si." For igjen: Jeg snakker om et fag jeg kan.
Som at jeg plutselig glemmer et eller annet, og så går jeg bare videre til noe annet.
Det har egentlig aldri bekymra meg,
at jeg skulle glemme noe i løpet av et tre- eller sekstimerskurs.
Men nå, med det showet, så var det annerledes.
Det var jo en av grunnene til at jeg takka ja til slutt, til å faktisk gjøre det.
Fordi det pusha meg utafor sona, det å gå på scenen og skulle gjøre et rent humorshow,
hvor humoren var poenget, og det andre bonus. For jeg har i 18 år levert faget og refleksjonene.
Har humoren vært bonus? Det var en sånn ...
Og i dagene før så veksla jeg jo mellom eufori og "for en idiotisk idé å gjøre det her".
Og jeg kjenner jo på det nå. Nå er det ... Skal vi til Bergen 5. og Oslo 12.,
og Stavanger 26. september. Og jeg kjenner jo på det nå at det er: Haaah.
Men det trengte jeg. Jeg virkelig, virkelig trengte å få den utfordringen for å skjerpe seg og ikke bare prate.
Å prate for folk koster jo ingenting. Da må du ta deg sammen.
Da må jeg gjøre noe som koster litt igjen.
Du sier at scenen er hjemmebane, det er hjemme hos deg. Blir du nervøs?
Nei. Når du setter opp disse showene nå,
der er det jo følelser knyttet til det, sånn du beskriver det.
Men hva kjenner du på da? Hvis det ikke er nervøsitet?
Ja, og det er selvsagt det. Foredrag kurs, så blir jeg ikke.
Jeg er ikke nervøs. For det er som sagt, det er gjemmestua mi og faget mitt.
Men jeg er alltid spent. Jeg er alltid spent.
Jeg må ha den spenningen i kroppen, men jeg nekter å kalle det for nervøsitet.
Det å si at jeg er nervøs, da har jeg allerede puttet meg i baksetet,
og det er jeg ikke interessert i.
Men i forsetet så må du være spent. Det er det samme som å kjøre bil.
Du må ha på deg sikkerhetsbeltet, for det kan skje noe.
Så det å ha den spenningen, "Hvem er disse folka?", "Hvordan blir reaksjonen?",
men den spenningen, det er litt sånn dopamin for meg. Jeg elsker den.
At jeg drar et sted og ikke kjenner på den, det er et mye større varsko.
Da må jeg gjøre et eller annet sånn at jeg får den igjen.
Da sier jeg: "Ja, ja, men tenk om det sitter en i salen og gjør sånn."
Og så blir jeg spent. For humorshowet, da var det mer sånn:
"Dette kan jo faktisk gå til helvete. Dette kan jo faktisk virkelig gå skikkelig dritt."
Så der var jeg nok mye mer nervøs, og jeg merka det de siste ti minuttene før jeg gikk inn.
Da, for første gang på 18 år, så går jeg inn i en sånn ...
Nå må jeg konse ordentlig. Og det var litt deilig å kjenne på.
Så svaret er: Nei, jeg blir ikke nervøs før humorshowet.
Jeg kjenner på nervøsitet. Men sånn skal det være.
Jeg er helt enig, og det er bare herlig å høre hvordan du beskriver den ...
Eller skiller mellom nervøsitet og spenning, da. Fordi den energien som det representerer,
er jo noe vi trenger, og at det kan være et faresignal hvis man ikke er spent.
For dette er jo mye av grunnen til at mange kommer på kurs i presentasjonsteknikk,
fordi de ønsker å kvitte seg med de brysomme nervene de kjenner på.
Hva ville du sagt til en som da ikke lever av å stå på scenen,
eller på ingen måte elsker det, men som har det som en del av jobben?
Altså hva ville du gitt som tips, da, hvis en spør: Jeg blir så sabla nervøs. Hva ...?
Jeg tenker at det er to former for nervøsitet.
Noen har det jo litt som et sånt personlighetstrekk.
Ikke at de går rundt og er veldig nevrotiske, men at de lett blir nervøse.
Som gjør at de kanskje aldri blir kvitt den helt.
Men det andre er den nervøsiteten som kommer av:
"Jeg er redd for å si noe feil. Jeg er redd for at de ikke hører etter."
Og da kommer jeg til den: Hva er du redd for? Hva er det som gjør at du er nervøs?
Hva er det verste som kan skje? Ja, at jeg glemmer noe.
På hvilken måte er det ille?
Og hvis du glemmer akkurat det du skal si, da er det noe annet du kan si?
For å fjerne dem litt, da, fra det de mener at er årsaken til nervøsiteten.
Og heller finne inn til det du faktisk skal levere.
Hvis du har det som jobb å skulle presentere noe på jobben,
er ikke det også fordi du kan det du skal presentere?
Og hvorfor skal du ikke kunne stå på den scenen og si det du kan, til meg?
Så det er noe med: Hva er det som ligger bak? Hva er det som ligger bak, og hva er det ...
"Ja, men jeg må gjøre det riktig." På hvilken måte da? At du står feil?
Eller altså ... Er det viktig?
Så det er noe med å skrelle vekk noen lag som kanskje er helt unødvendig å ha der.
Og så er det jo det at når det er ubehagelige følelser, så er jo det gjerne noe vi prøver å styre litt unna. Så det å ta den runden ...
Ta den runden med seg selv, som du er inne på, med å stille seg disse spørsmålene og ...
Men der har jeg én ting, og det var et spørsmål jeg ville spørre deg også ...
For jeg spør ofte folk på disse kursene: Hva kjennetegner en fantastisk formidler?
Og da er engasjement noe av det som kommer øverst på lista.
Og det er jo ganske nært beslektet med entusiasme. Så det er det vi ønsker fra andre.
Mens når vi holder presentasjoner selv, så er det jo som ...
Er det en del som føler på jobben at: "Jeg mangler kanskje litt av dette engasjementet".
Så hvordan finner vi frem til det, når vi skal ta tak i noe som vi skal legge frem?
Som jo det er viktig, men det er jo også en presentasjon på jobben som er seriøs.
Og det er jeg helt enig i. Og da er det litt sånn: I hvilken grad brenner jeg for dette selv?
Hvis du skal presentere noe du er uenig i, f.eks., eller noe du ikke syns er noe morsomt,
er du da den rette til å gjøre det.
Hvis det er sånn: "Det er min jobb, jeg må det allikevel."
Da må du grave litt i det temaet sjøl, og finne ut av hvordan du kan presentere dette
som noe du faktisk kan stå for sjøl.
Det blir litt feil for meg hvis du på jobben skal presentere noe du ikke kan stå for.
Det blir sånn: Nei. Don't do it. Men ofte så gjør vi ikke det.
Ofte skal vi presentere noe vi faktisk brenner for sjøl. Og da er det jo akkurat det, da.
Finn den. Hvis du snakker om noe du virkelig brenner for ...
Han der astrofysikeren, han Kjell Anders Rød eller hva han heter ...
Stjerneplaneter er kanskje noe av det dummeste jeg veit om,
men jeg hører på ham! Jeg skal søren meg studere stjerneplaneter!
Fordi det der engasjementet og den entusiasme ... Den kommer gjennom.
Det betyr ikke at engasjement og entusiasme skal se ut som om du har hyperaktivitet.
Det kan være helt kroppslig rolig.
Men du ser det i øynene og ansiktet på folk: Dette syns jeg er gøy.
Så du kan sitte helt rolig, ha hendene i fanget, og allikevel være entusiastisk.
Og det handler om hvorvidt du faktisk er engasjert i det du skal si, sjøl eller ikke.
Ja. Der er det nok en del som også har ...
Og som leder også av og til, så har man jo pliktøvelser også man må gjøre,
og formidle ting som man kanskje ikke brenner for. Men hva gjorde du da, hvis du hadde ...?
Et budskap du skulle levere, som egentlig ikke er ditt eget,
men som er en del av oppgaven din å gjøre.
Det jeg gjorde var: Hvordan kan jeg få dette til å være noe jeg selv kan stå inne for?
For det kan være en plikt å levere det. Men da er det jo en plikt å faktisk,
ikke bare levere det som en formidling, men å levere det i handling også.
Og da må jeg jo først, før jeg skal ut og formidle noe om dette, finne ut av hvordan jeg kan gjøre det.
Gjøre denne avgjørelsen til noe jeg kan sette ut i praksis.
Fordi det må jeg, selv om jeg er uenig. Avgjørelsen er tatt, så da må jeg gjøre det.
Da må jeg finne det hos meg selv. Og så er det hvordan kan jeg få andre til å finne det i seg selv.
For avgjørelsen er tatt. Vi skal gjøre denne omorganiseringen.
Jeg veit at mange av dere er uenig, og mange av dere vet at jeg også var det.
Men nå er avgjørelsen tatt. På hvilken måte kan vi gjøre denne avgjørelsen til å bli best mulig for oss?
Hva gjør vi sammen? Og så ligger engasjementet der, da.
Du, tiden går fort, Nina. Jeg hadde jo forberedt masse spørsmål til deg også,
og har ikke kommet gjennom halvparten. Men det jeg har, det er ...
Og det var en oppfordring fra min eldste datter: Du må ha en spalte, pappa.
Fordi vi snakket om noen spørsmål som er gøyale å stille folk som vil stille flere.
Så jeg har noen spørsmål til deg, er du klar? Først og fremst når det kommer til formidling, foredrag.
Først og fremst når det kommer til formidling, foredragsholdere.
Du har møtt mange. Hvem synes du er skikkelig god?
Og det er jo flere, vet du. Det er flere som jeg syns er skikkelig gode.
Jeg er veldig ... Og det er ulike former å gjøre det på.
Det med å gjøre ting faglig vanskelig og kompliserte ting enkelt.
Der syns jeg Pellegrino Riccardi er grisegod. Han snakker om kompliserte kulturelle ulikheter.
Inn i arbeidsrelasjoner på en helt briljant måte.
Tanja Bø Uggerud, hun er også fra barnehagen, snakker om ledelse.
Ekstremt levende. Veldig, veldig god. Helt annen form enn Pellegrino.
Der kommer faget i nysgjerrighet og lekenhet og sånn.
Og da i ledelse, på en helt annen måte enn du kanskje er vant med.
Så to helt forskjellige foredragsholdere. Og så elsker jeg når folk fra et fag som er helt annerledes enn meg,
Han får meg til å tenke nytt om mitt fag.
For eksempel nevnte Rune Bjerga, han holder jo også foredrag:
Han holder for og bruker dette med komedie og sånn inn på en måte
som jeg skjønner at jeg kan ta med meg inn i et arbeidsmiljø
som ikke har noe med komedie å gjøre.
Det syns jeg er kult, når du får ditt fag til å være gjeldende for mitt, som er helt annerledes.
Bra. Er det noen ord eller uttrykk som gir deg ...?
Lissom. Lissom. Og det er så irriterende, for det bruker du sjøl.
Så jeg får allergi på innsida når jeg sier det sjøl,
og så får jeg allergi på utsida når andre sier det.
Jeg skjønner ikke hvorfor jeg gjør det, liksom. Skjønner du?
Det er helt tullete. Så det ordet "lissom", og så er det alle disse pauseordene.
Det må folk slutte med.
Ja, dette er spennende, da, her.
Hvis jeg har sett, da ...
Dette spørsmålet har jeg stilt til ganske mange tusen mennesker.
Og det siste du sier, er nok det første som kommer opp. Tenkelyder.
Og det er ... Folk er så redde for de pausene.
Men lukk munnen, pust, la være å si "mm".
Bra. Bøker ... Hvis du skulle anbefalt noen bøker, bortsett fra de du har skrevet selv,
er det når det kommer til formidling,
og er det noen bøker som du har hatt spesielt stor glede av selv?
Innenfor formidling spesielt, tenker du på? Eller generelt, liksom?
Ja, du må gjerne komme med andre titler også.
Men når det gjelder formidling, så er det jo ofte et spørsmål som blir stilt, da,
av folk som ønsker å bli bedre: Har du noen bokanbefalinger?
Jeg er veldig glad i den "Thinking Slow and Fast". Den syns jeg er fin.
Ikke at den handler om formidling, men den handler om det som ligger bakenfor formidling.
Som jeg syns har vært interessant. Den har jeg hatt stor glede av.
Og så liker jeg bøker hvor man snur fag litt på hodet, uten å snu det på hodet.
Det er f.eks.: "Frist meg ikke inn i ledelse", syns jeg er en morsom bok om ledelse.
Fantastisk. Hvem har skrevet den? Husker du?
Det er jo fryktelig pinlig, for jeg husker jo ikke navnet på forfatteren.
Men "Frist meg ikke inn i ledelse". Den kommer til ny utgave nå, tror jeg også.
Det er en ledelsesbok hvor jeg har vært irritert,
fordi de har tatt meg på kornet og ledd og alt på en gang.
Det kan vi finne ut av å legge til i "shownotes". Men jeg har nettopp også hørt ...
Så jeg burde visst hørt nettopp tittelen og syntes det var en sabla god tittel.
"Frist meg ikke inn i ledelse."
Siste, da, og vi har jo vært litt inne på det når vi snakket om nervøsitet også ...
Men hvis du skulle gitt folk ett tips som kunne gjort dem til en bedre formidler ...
For du har helt sikkert, som jeg også, vært på en del samlinger og seminarer
hvor det er dyktige fagfolk som skal opp og snakke om det de er gode på, og så sitter du og hører på,
og så har du sikkert gjort noen observasjoner som du tenker at å, hadde vedkommende bare gjort dette.
Så hva er ditt ene tips hvis du får lov til å gi ett?
Hvis jeg bare skal gi ett, så tror jeg det er: Kos deg med utropstegn.
Kos deg.
For hvis du blir bedt om å presentere faget ditt, kos deg med faget ditt.
Og hvis jeg skal slenge inn et til, så lag det kortere enn du tror du må.
Jeg ... har notert her at du har tre show, da, som du nevnte.
Det var den 6., nei 5., 12. og 26. september.
Da er det Bergen først, så er det Oslo. Der er det ikke mange billetter igjen.
Nei, det er det ikke.
Men da er det altså Bergen og Stavanger som er ledige i første omgang.
For folk som ønsker å høre og se deg, hvilke andre muligheter ...
Hvilke andre muligheter har de til å følge deg og få tak i deg,
hvis de kunne tenke seg å ha deg på jobben, eller ...?
Det aller, aller enkleste er å ta kontakt med Athenas, der all formidling går gjennom Athenas.
Eller så er det mulig å følge meg, naklingentusiasme. Cocky tittel, altså!
Jeg kommer ikke over det på firmaet, men på både Instagram og TikTok til og med.
Dama er på TikTok. Der legges det ut videoer, og så får du smakebiter av det.
Og så er det per nå 14 billetter igjen i Oslo eller noe.
Så det ligger muligens an til en ekstra. Vet ikke, sikkert ennå, men kanskje hvis vi er heldige.
Vi skal legge link til alle de mulighetene der for å se deg også.
Så tusen, tusen takk for at du satte av tid til å være med i podkasten "Godt sagt", Nina Nakling.
Det har vært en fornøyelse. Det er alltid hyggelig å snakke med deg. Så får du ha alt ... Vi skal ikke si lykke til, men ...
Tvi, tvi. Break a leg. Jeg gleder meg til å se deg.
Jeg sikret meg akkurat billetter til 12.9. To billetter.
Så jeg ser veldig frem til å oppleve at alt går til helvete på 18. rad, tror jeg jeg sitter.
Det blir fint. Tusen takk for at jeg fikk komme. Det var veldig hyggelig. Veldig bra. Godt sagt.