Nattergalen: Når studenter blir mentorer

Hva skjer når en barnevernsstudent følger et barn gjennom et helt skoleår?

I denne episoden møter programansvarlig Vegard Snartland studentene Andrea og Mariam, som deler sine erfaringer som mentorer i Nattergalen. Mentorprogrammet kobler barnevernsstudenter med barn med minoritetsbakgrunn, slik at de kan møtes til aktiviteter én ettermiddag i uka.

Andrea og Mariam forteller om de første, nervøse møtene, om å bygge tillit til barnet og familien og om verdien av lek, nærmiljø og enkle aktiviteter. De snakker også om barnets medvirkning, veiledning underveis og hvordan erfaringene har styrket dem både faglig og sosialt.

Men hva skjer når en nær relasjon plutselig skal avsluttes? Episoden gir et ærlig innblikk i hvor utfordrende – og meningsfullt – det kan være å være mentor.

Mer info finner du på USN sine nettsider: https://www.usn.no/studier/finn-studier/helse-og-sosialfag/bachelor-i-barnevern-i-et-flerkulturelt-samfunn/aktuelt-om-barnevern/nattergalen

Creators and Guests

Guest

Vegard Snartland

What is Sosialpodden?

Sosialpodden er en sosial fagpodkast fra Institutt for helse-, sosial- og velferdsfag ved Universitetet i Sørøst-Norge. Du vår podkast vil få et innblikk i alt fra noen av de temaene vi snakker om i vår undervisning, besøk fra foredragsholdere vi bruker, til episoder med og av studentene våre. Podkasten er produsert av Universitetet i Sørøst-Norge (USN) med Steinar VIkholt som redaktør.

[SPEAKER_00]: [Automatisk tekstet av Autotekst med NB Whisper. Kan inneholde feil.]
Velkommen
til Sosialpodden, en sosial fagpodkast fra Institutt for helse-,

[SPEAKER_00]: sosial- og velferdsfag her ved Universitetet i Sørøst-Norge. Du vil
bli kjent med noen av temaene vi underviser i her ved vernepleier- og

[SPEAKER_00]: barnevernspedagogutdanningene, og du vil også høre noe fra de
spennende eksterne foredragsholderne vi bruker. Så len deg tilbake og

[SPEAKER_00]: lær noe nytt. Hei! I denne episoden av Sosialpodden skal vi snakke om
nattergalen. Og hvem vi er? Jo, jeg kan begynne ubestemt med meg sjøl.

[SPEAKER_03]: Vegard Snarteland. Jeg er programansvarlig for Bachelor barnevern og
dermed har jeg et medansvar for Nattergalen. Ja, og jeg heter Andrea

[SPEAKER_01]: Allum Steinsholt, og jeg er nå snart tredjeårsstudent på
barnevernsstudiet her på USN i Porsgrunn, og jeg har også vært mentor i

[SPEAKER_01]: Nattegallen. Jeg heter Mariam Sadi, og jeg er også snart treårsstudent
her på barnevern på USN Porsgrunn, og har vært mentor i Nattegallen.

[SPEAKER_03]: Hvis jeg har hatt medieansvar for programmet, så har dere erfart det
gjennom et studieår. Da må vi nesten først spørre vårs, og dermed

[SPEAKER_03]: informere om hva Nattergalen er. Det er et mentorprogram som har vært i
mange år en del av barnevernsutdanninga her i Porsgrunn. Men det er også

[SPEAKER_03]: et internasjonalt program som starta for mange år siden i Malmö. Men hva
er det for noe? Nattergalen handler jo om det å bygge en relasjon til et

[SPEAKER_02]: barn, og følge det gjennom et helt skoleår. Og det er ofte barn som har
minoritetsbakgrunn. Det er jo også det at man ... Ja, man lærer både det å

[SPEAKER_01]: være, på en måte, som Mariam sier, det å bygge en relasjon og det å på en
måte, ja, få de erfaringene med å på en måte bli kjent, da. For dere søkte

[SPEAKER_03]: om Nattergalen for to år siden, nesten nøyaktig. Og gjennom et skoleår
så var dere mentorer for hvert deres barn. Mentorbarn, som vi kaller

[SPEAKER_03]: det. En jente eller gutt mellom seks og tolv. Og dere var da en del av en
gruppe. Dere var 15 studenter den gangen og hadde lærere her som både

[SPEAKER_03]: hadde veilederansvar og organiserte dette rundt. En ettermiddag i uka
så var dere sammen med mentorbarnet. Hvordan var det? Jeg vil si at det er

[SPEAKER_02]: noe av det mest givende jeg har gjort, egentlig. Fordi det å bruke tid og
det å være med en person så tett oppi uka, det gjør noe med det

[SPEAKER_02]: mentorbarnet, men det gjør noe med meg òg. For da fyller jeg også dagene
mine med å være med noen. Det er meningsfullt. Og så er det jo ... Oi. Det er

[SPEAKER_01]: jo veldig fint, for det er jo sånn som Mariam sier også, at du får fylt
dagene, men du får også disse erfaringene som du kan ta med deg videre.

[SPEAKER_01]: Både inn i studio og ut i jobb når du er ferdigutdanna. Og ... Ja, det er
bare veldig fint. Ja, for det er jo en todelt målsetting, i hvert fall,

[SPEAKER_03]: med Nattergalen. Og integrering er vel hovedoverskriften når det ble
starta. At barn fra minoritetsfamilier skulle få muligheten til å bli

[SPEAKER_03]: kjent med det norske samfunnet. Kanskje få hjelp og støtte når det
gjelder skolearbeid og fritidsaktiviteter. Og også at mentoren ble en

[SPEAKER_03]: støtteperson for familien. For dere møtte jo ikke bare mentorbarnet,
dere møtte jo også mentorbarnets familie. Det var veldig fint. For det

[SPEAKER_01]: er som du sier, at vi skal hjelpe med å integrere og være en støtte. Da vi
var med mentorbarnet vårt en gang i uka, var hovedfokuset vårt at de

[SPEAKER_01]: skulle bli kjent i sitt eget nærområde. Og hva man egentlig kan gjøre i
deres nærområde. Det er jo barn som går på en skole i Skien. Og de har

[SPEAKER_01]: veldig mye muligheter rundt skolen sin. Og den gangen da vi var, så var
det jo bibliotek der, for eksempel. Nå holder jo det på å bli pussa opp, så

[SPEAKER_01]: da var det jo bare rett på andre sida av gapa, så kunne vi gå over dit. De
hadde fotballbane. På vinteren så kunne vi skli. Det å bygge de

[SPEAKER_01]: relasjonene med familie er noe man gjør mye i barnevernet f.eks. Når vi
eventuelt skal jobbe der. Det å begynne å øve allerede første året ditt

[SPEAKER_01]: på barnevernsstudiet med å bygge relasjon både til barn og til familie
er veldig lærerikt. Ja, det var sikkert veldig ulikt hvilke familier

[SPEAKER_03]: både dere to og de andre støtte på. Noen hadde kanskje bodd i Norge i mange
år, andre hadde kort botid. Noen hadde sikkert utfordringer om det var

[SPEAKER_03]: økonomi, språk, mens andre ikke hadde det. Men hvordan var det dette å
skulle kommunisere med familien? Det var et problem jeg på en måte traff

[SPEAKER_02]: på. Men det handler mer om det at man klarer å regulere seg selv. Og tenke
det at man kan kommunisere selv om f.eks. foreldrene

[SPEAKER_02]: snakker litt dårligere norsk. Men det å bare snakke enkelt, bruke enkle
ord, så kommer man langt. Og det er veldig viktig å involvere de i det, for

[SPEAKER_02]: det er jo et samarbeid. Det er jo dems barn vi tar med ut og har en aktivitet
med, så at de i det hele tatt vet hva vi holder på med sammen, det er jo

[SPEAKER_02]: viktig. Ja, og jeg tenker jo det at det er viktig å bygge den tilliten, for
det er jo sånn ... Jeg husker jo første gangen som jeg møtte mentorbarnet

[SPEAKER_01]: mitt på en sånn samling. Så er det jo sånn ... Jeg er nervøs, mentorbarnet
mitt er nervøs, foreldrene er nervøse. Fordi jeg er jo en ukjent person

[SPEAKER_01]: for dem. Jeg er jo en voksen som de ikke aner hvem er, eller noen ting. Så
det å trygge de med å sende en melding ... Det husker jeg ofte at jeg måtte

[SPEAKER_01]: gjøre. Jeg måtte planlegge sammen med dagen som jeg leverte
mentorbarnet mitt tilbake. Og så måtte jeg sende en ny melding etter

[SPEAKER_01]: noen dager for å minne på at om den og den dagen, da kommer jeg og henter
mentorbarnet.

[SPEAKER_01]: I etterkant måtte jeg snakke om hva vi hadde gjort. Og jeg merka jo det at
foreldrene også slappa mye mer av. Det å vite hva barnet faktisk gjør,

[SPEAKER_01]: da. Å få den informasjonen skriftlig også er veldig fint. Og sende
oppdateringer, sende bilde under aktivitet. Det var veldig god

[SPEAKER_02]: respons på det, i hvert fall. Tillit er helt sentralt i
barnevernsfaget, og for så vidt i mange andre helse- og sosialfaglige

[SPEAKER_03]: virksomheter. Så det å få øvd på det, at familien skal føle at det er trygt
å sende sitt lille barn ut med dere, det er jo en øvelse som dere virkelig

[SPEAKER_03]: fikk prøve. Og så er det jo også det, sånn som du sier, at noen av de er født
og oppvokst her, mens noen har akkurat kommet, og det skal komme en

[SPEAKER_01]: person som ikke du kjenner og sånn ... Ja, nå skal jeg være med barnet ditt
en gang i uka i et halvt år, da. Så blir jo det veldig ... Det kan jo bli litt

[SPEAKER_01]: sånn ... Oi, hva er det de egentlig skal? Så det er jo på en måte det å
informere og være trygg og forklare hva du egentlig skal gjøre, da. At

[SPEAKER_01]: ikke det her er noe skummelt. Tydelig kommunikasjon og det å vise at man
vil. Vil de vel, og ikke har noen andre hensikter. Dere nevner

[SPEAKER_03]: biblioteket, men dere har sikkert vært mange andre steder og gjort
aktiviteter sammen med mentorbarna. Det viktigste er å tenke enkelt.

[SPEAKER_02]: Ikke tenk dyrt, liksom. Tenk det som du ville ha gjort når du var på deres
alder. Og snakk med mentorbarnet ditt og hør hva det er du har lyst til.

[SPEAKER_02]: For det er ofte bare det å dra ut og spille fotball i ballbingen i
halvannen time. Det er liksom nok. Så er det andre aktiviteter man også

[SPEAKER_02]: kunne gjøre. Vi dro i trampolinepark en gang. Det var før en høstferie.
Men det var for å avslutte litt der, og så begynne igjen etter ferien. Ja,

[SPEAKER_03]: for det koster jo litt penger. Og dere får 6000 kroner gjennom det
skoleåret for utgiftsdekning. Så dere ble ikke rike av dette her, men

[SPEAKER_03]: det betyr at dere har muligheten til å gjøre noe som koster penger også.
Og det er egentlig veldig fint at man har muligheten til å kunne gjøre noe

[SPEAKER_01]: som koster lite grann. Som Mariam nevner, så hadde vi med oss
mentorbarna på Trampolinepark i Larvik og i Skien Fritidspark hadde vi

[SPEAKER_01]: med de. De har veldig lyst til det, de også. Det er å la de medvirke. Hva er
det de egentlig har lyst til? De syns det er gøy å hoppe på trampoline. De

[SPEAKER_01]: syns som regel det er gøy å bade. Så det er det å få lov til at de skal få lov
til å bli hørt litt, det òg. Når man da har de pengene til å kunne gjøre det,

[SPEAKER_01]: så syns jeg det er veldig fint. Og så er det også fint det med å spørre de òg,
da var det bare de har lyst til. Men jeg traff i hvert fall på at når vi

[SPEAKER_02]: skulle stå på skøyter, så hadde ikke mentorbarnet mitt stått på skøyter
på en stund. Så han var jo litt nervøs for å gjøre det. Men vi fikk det til,

[SPEAKER_02]: og det gikk. Kjempebra. Så de syns også det er gøy å utfordre seg og gjøre
ting også de ikke har gjort på en stund eller ikke har prøvd før. Og i den

[SPEAKER_01]: samme situasjonen som Mariam hadde der, så var jo mitt mentorbarn aldri
stått på skøyter før. Så det er jo det som er viktig som en mentor også, det

[SPEAKER_01]: er å være en motivator og veilede dem med å få det til og ja. Da skjønner vi
at dere ikke alltid er aleine med mentorbarnet. Dere gjorde en del ting

[SPEAKER_03]: sammen, og det vet jeg at mange av mentorene gjør. Blir dere en gjeng,
dere som er mentorer i nattigallen? Det vil jeg absolutt si at vi ble. Vi

[SPEAKER_01]: har jo det ene ... Før jul så har man jo én samling sammen som er en felles
aktivitet. Så da er det jo den halve delen av gruppa som planlegger den

[SPEAKER_01]: aktiviteten. Og så er det da den andre halvdelen som planlegger rett før
sommeren. Men vi hadde jo også en som vi tok litt sammen på sparket, hvor

[SPEAKER_01]: jeg lånte et sånt spillrom på en skole som jeg har jobba litt på. Hvor det
var PlayStation og det var litt sånn airhockey og litt sånne ting. Det

[SPEAKER_01]: var veldig populært. Det gjorde vi da en fredagsettermiddag, og så var
det jo ... Jeg og Mariam var veldig mye sammen med våre mentorbarn, oss

[SPEAKER_01]: to, fordi vi hadde to stykker som var veldig like, og de passa veldig godt
sammen. Så vi skapte jo også et vennskap mellom de to, for de kjente ikke

[SPEAKER_01]: hverandre fra før av. Men da må jeg påpeke at vi var ikke med hverandre
hele tiden, for vi bygde den relasjonen én til én i starten, og så etter

[SPEAKER_02]: hvert så var vi sammen. Og da bygde jo vi de en relasjon til hverandre, og
meg og Andrea ble jo enda mer nærmere. Det dukker sikkert opp

[SPEAKER_03]: utfordringer. Dere tenkte sikkert om hva dere gjorde nå. Enten det er
kontakt med familien eller med mentorbarnet. Dere står ikke helt

[SPEAKER_03]: alene. Dere hadde veiledning gjennom året. Masse veiledning. Og hvis
jeg slet med å få noe svar eller ikke fikk svar på et par dager, så tok jeg jo

[SPEAKER_02]: kontakt med Renate. Og null problem, jeg får svar på Kamas ganske fort.
Veldig til støtte der. Eller så var det også å spørre medstudenter. Hva

[SPEAKER_02]: har du opplevd det, hva kan jeg gjøre? Bruke både lærerne og de som er inne
som veiledere, men også hverandre som mentorgruppe. At det var en

[SPEAKER_03]: trygghet i det. Nå har dere gått et helt år til og skal i gang med siste
studieår, som dere jo nettopp sa innledningsvis. Hvis dere skulle si

[SPEAKER_03]: noe om hva dere har med dere fra den mentorperioden som har vært nyttig i
studiet? Ja, det er jo ... Jeg tenker jo det er veldig nyttig for videre

[SPEAKER_01]: studier også. Sånn som når man begynner i andre klasse og man har emne
tre, som er om miljøterapi og sosialpedagogikk. For det er jo mye av det

[SPEAKER_01]: man bruker når man også har dette mentorbarnet. Og da har man litt mer å
henge i knaggene ... Eller man kan henge på knagger, da. For man fikk

[SPEAKER_01]: veldig mye erfaringer. Og så er det også det med å bygge relasjon, da. Det
kan jo Mariam kanskje si noe litt mer om. Ja. Det er noe jeg har tatt med

[SPEAKER_02]: meg, det å bygge en relasjon og avslutte en relasjon. For i
barnevernsarbeid møter vi mennesker, vi får en relasjon til dem. Vi

[SPEAKER_02]: jobber med dem i sikkert flere måneder, og så skal man bryte den
relasjonen. Hvordan gjør man det? Ja, for dere blir jo tette på

[SPEAKER_03]: mentorbarnet, og så er det slutt. Det var sikkert like enkelt. Det ...
merka at det var litt rart etterpå. Fordi at jeg var en person ... Eller

[SPEAKER_02]: liksom et barn man var med så mye, da. Hadde så tett kontakt med familie og
barn. Og så plutselig var det en dag, så var det ... Oi, nei, den uka skal

[SPEAKER_02]: ikke vi være sammen. Så ... Jeg husker jo at jeg måtte forklare det veldig
godt til mentorbarnet mitt. At ... Og jeg husker at jeg forberedte han

[SPEAKER_01]: litt på det før den avslutninga siste gangen var. Så var jeg litt sånn ...
Nå er det bare to ganger igjen. Og så, etter det, så skal ikke vi være

[SPEAKER_01]: sammen noe mer. Da er mentordelen ferdig. Og jeg husker jo at han blei
veldig sånn, når vi da var sammen, så var han veldig sånn ... Å, ja, men

[SPEAKER_01]: skal vi være sammen til neste uke, da? Og så var jeg sånn, ja, neste uke,
men da er det siste gangen. Og det var veldig rart, som Mariam sier, det at

[SPEAKER_01]: man på en måte avslutter en relasjon, for det er sånn ... Det er liksom
bare stopp. Jeg husker jeg sendte en siste melding og skrev sånn, tusen

[SPEAKER_01]: takk for et fint år og takka både familie og barnet, da. Ja, det samme
gjorde jo jeg også. Med mitt vennebarn syntes jeg det var så vanskelig å

[SPEAKER_02]: få den relasjonen. Jeg knakk ikke den koden. Jeg ble liksom litt lei. Og
så husker jeg siste dagen da vi hadde den siste samlinga. Så sa han i

[SPEAKER_02]: bilen, 'Jeg kommer til å savne deg'. Og da smelta hjertet mitt. Jeg
kjenner på en gåse i hodet. For da han var en ... Litt vanskelig å bygge en

[SPEAKER_02]: relasjon, da. Og så plutselig, så akkurat den dagen, så er det sånn ... Nå
klarte jeg det. For det var jo en bekymring. Kommer jeg til å bli likt?

[SPEAKER_02]: Kommer demente barnet til å være med meg? Eller er jeg bare en rar voksen,
liksom? Så når du var bekymra, så var du kanskje for bekymra. Det var

[SPEAKER_03]: egentlig viktig allikevel, selv om du ikke kunne se det hele tida. Og så
er det det som er veldig fint òg, for man får jo ofte den bekreftelsen i

[SPEAKER_01]: løpet av de seks månedene. Jeg husker jo den ene ... Ja, når vi var i
trampolineparkene den gangen, så hadde jeg litt de samme følelsene som

[SPEAKER_01]: Mariam, som var sånn ... OK, er det noe? Lik gradmerke, eller et eller
annet? Og plutselig så kom han bort og liksom bare kasta seg rundt halsen

[SPEAKER_01]: min og ga meg den klemmen, og du kjenner jo bare at hjertet ditt bare
smelter. Det er da du skjønner at du gjør noe viktig og noe riktig. Ja, så

[SPEAKER_03]: fint. Nå skal jo snart en ny gruppe med førsteårsstudenter i barnevern
få tilbud om å søke om å bli mentor i Nattergalen. Og hva kan dere si til de?

[SPEAKER_03]: Antagelig oppfordre dem til å nettopp søke, men hvorfor skal de søke?
Hvorfor bør de det? Du får med deg, og det er en veldig viktig erfaring, du

[SPEAKER_02]: sitter igjen med ... Det er en stund siden vi har vært mentorer nå, men jeg
tenker på hva jeg har lært. Og jeg har tatt med meg erfaringene mine inn i

[SPEAKER_02]: de ulike emnene. Og jeg har klart å knytte det opp til de ulike tingene vi
har om på skolen. Så jeg tenker søk. Mange vil være engstelige for å binde

[SPEAKER_03]: seg opp til dette en ettermiddag i uka gjennom store deler av et skoleår.
De skal være fulltidsstudenter. Det er nytt og sikkert litt

[SPEAKER_03]: skremmende. Kanskje noen jobber ved siden av. Det tror jeg dere gjorde.
Og da tenker man at dette får jeg ikke tid til, dette tør jeg ikke å binde

[SPEAKER_03]: meg til. Hva sier dere om det? Jeg tenker jo at man får tid til det. Det er
som du nevner, at både jeg og Mariam jobba ved siden av studiet mens vi da

[SPEAKER_01]: var mentorer også. Og sånn som jeg selv også gikk gjennom en operasjon i
løpet av min mentorgang der. Og det jeg gjorde, var at jeg da ... Jeg hadde

[SPEAKER_01]: noen flere møter før jeg eventuelt skulle ha denne operasjonen, hvor
jeg da fikk tatt igjen litt før, sånn at jeg ikke hang etter i antall

[SPEAKER_01]: møter, da. Og det funka veldig fint, for da fikk jeg på en måte vært med
mentorbarnet mitt tre ganger den samme uka eller i løpet av to uker eller

[SPEAKER_01]: noe, som gjorde at jeg da kunne på en måte restituere etter den
operasjonen. Så det var litt fleksibilitet. Så om det er en gang man ikke

[SPEAKER_03]: kan, så har man ikke brutt avtalen sin. Da kan man få tjenestever ved å
gjøre det som du beskrev. Og selvfølgelig så er det ting som skjer. Man

[SPEAKER_01]: blir syk, eller mentorbarnet er også sykt. Og da har man bare den
kommunikasjonen med foreldre, og eventuelt veiledere, og hva man skal

[SPEAKER_01]: gjøre. Skal jeg ta igjen dette møtet, eller hva gjør jeg for noe? Det er
fullt mulig å være mentor ved siden av en jobb. Det har jeg erfart.

[SPEAKER_01]: Absolutt. Jeg òg. Ja. Da har vi både snakka om læringsutbytte. Men dere
har jo da samarbeida mye. Det har dere sikkert også gjort med en del av de

[SPEAKER_03]: andre mentorene. Har det blitt viktig sånn for å bli en del av
studentmiljøet for dere? Ja, det vil jeg si. Jeg føler at i den

[SPEAKER_02]: mentorgruppa vi var i, da, det ble en veldig sammensveisa gjeng. Og vi
alle sammen skulle jo være mentorer. Så vi hadde jo noe felles å prate om,

[SPEAKER_02]: selv om vi ikke kjente hverandre. Men det bygde jo også rundt oss, da. Og
så er det jo noe med det at du på en måte ... For du begynner jo ganske tidlig

[SPEAKER_01]: med den søkeprosessen og sånne ting, og du skal gjennom intervjuet og
... Ja, og første møte er vel i starten av oktober med mentorbarna, da. Og

[SPEAKER_01]: da husker jeg jo sånn som ... Man er jo litt sånn i starten på nytt studie,
så blir man jo litt sånn ... Ja, jeg kjenner ingen. Men sånn som i da med

[SPEAKER_01]: mentorer hvor du er 15 andre, så blir du en litt mindre gruppe enn det du på
en måte er i klassen. Noe som gjør at man har noe mer felles å snakke om.

[SPEAKER_01]: Mariam og jeg kjente ikke hverandre før vi begynte med mentor. Mens nå er
vi jo kjempegode venninner, og nå går vi jo snart tredjeåret. Flott. Da

[SPEAKER_03]: tror jeg vi har gitt de som nå snart skal velge om de vil søke seg inn og bli
en del av Nattergalen, en del informasjon. Er det én ting dere savna

[SPEAKER_03]: informasjon den gangen, som du satte at dette hadde vært viktig for meg å
få vite på forhånd, eller var en god innledning til det hele?

[SPEAKER_01]: Jeg tror ikke det var noe jeg savna. Jeg syns det var veldig ålreit når de
kom på besøk inn i ... Til oss som førsteårsstudenter. At de informerte

[SPEAKER_01]: om at det her er en alternativ praksis til barnehage, f.eks. Istedenfor
å være i barnehage, så kan du ha den praksisen her. Det var jo mye av

[SPEAKER_01]: grunnen til at jeg valgte å ha den praksisen. Også det å lære å bygge
relasjonen én til én istedenfor i en barnehage. Jeg syns det var veldig

[SPEAKER_01]: bra informasjon som vi fikk. Dere var jo den første gruppa som fikk det
tilbudet. At dere istedenfor å ha fire ukers praksis i barnehage,

[SPEAKER_03]: første semester, så hadde dere da nattergalen som deres praksis
gjennom store deler av første studieår.

[SPEAKER_03]: Flott, det. Da takker jeg dere, og så oppfordrer vi vel sammen
førsteklassingene til å søke nattergal. Ja, absolutt.