Subscribe
Share
Share
Embed
Kvardagsliv i barnehagen. Produsert av Høgskulen på Vestlandet
Å lede lek i barnehagen
Utfyllende tekstversjon av en episode i BLUpodden
Medvirkende
• Alicja Sadownik, førsteamanuensis i pedagogikk ved barnehagelærerutdanningen ved Høgskulen på Vestlandet og forsker i prosjektet MoveEarly, leder samtalen.
• Henrik Tyvoll Vangsnes og Anders Olav Hauken er tredjeårsstudenter ved barnehagelærerutdanningen. De skriver bacheloroppgave om ledelse av lek og barns medvirkning.
• Aina Kristin Thunestvedt er daglig leder i Norlandia Erleveien Barnehage, og Inger Marie Guddal Einan er regiondirektør i Norlandia.
Lek som rettighet og pedagogisk ansvar
Samtalen tar utgangspunkt i barns rett til lek og i barnehagens ansvar for å skape gode vilkår for at alle barn kan delta i lek. Lek omtales som en grunnleggende del av barns liv og som en sentral del av barnehagens pedagogiske arbeid. Episoden undersøker hva det innebærer at lek både skal få utvikle seg på barnas premisser og samtidig inngå i et profesjonelt ansvar.
Studentene viser til funn fra bachelorarbeidet sitt. Informantene deres framhever at ledelse av lek krever en felles forståelse i personalet. Ansatte må sammen planlegge, gjennomføre og reflektere over arbeidet med lek. En slik felles forståelse er krevende fordi voksne har ulike erfaringer, grenser og oppfatninger av hva som er god lek, hva som er tillatt, og når en voksen bør gripe inn.
Voksenrollen: støtte, deltakelse og tilbaketrekning
Et sentralt tema er balansen mellom å støtte leken og å overta den. Den voksne beskrives som en trygg base og et støttende stillas. For å velge en hensiktsmessig rolle må den ansatte være nær nok til å forstå hva barna trenger i den konkrete situasjonen. Noen ganger innebærer dette å hjelpe barna med forhandlinger, utvide leken eller støtte et barn inn i fellesskapet. Andre ganger bør den voksne trekke seg tilbake og gi barna rom til å føre leken videre selv.
Deltakerne understreker at voksnes regler og reaksjoner påvirker lekens flyt. Dersom voksne håndhever de samme situasjonene ulikt, kan barna få uklare signaler om hva som gjelder. Derfor bør forståelsen av lek utvikles i hele barnehagen, også på tvers av avdelinger. Barn som beveger seg mellom avdelinger, bør møte en gjenkjennelig praksis.
Aktiv deltakelse i lek blir også framstilt som en måte å observere på. Når en voksen deltar over tid, får vedkommende tilgang til relasjoner, roller, initiativer og betydninger som kan være vanskelige å se utenfra. Denne innsikten kan brukes til å støtte enkeltbarn og barnegruppen mer presist. Nærhet til leken gjør det også lettere å oppdage små åpninger der flere barn kan inviteres inn uten at lekens sammenheng brytes.
Organisering og ledelse som gir plass til lek
Samtalen utvider perspektivet fra den enkelte ansatte til barnehagens organisering. Deltakerne argumenterer for at lek må være utgangspunkt for organiseringen av dagen, framfor en aktivitet som får plass når andre oppgaver er gjennomført. Turnus, møter, pauser, plantid, måltider og andre rutiner bør organiseres slik at ansatte kan være til stede når barn trenger støtte i leken.
Dette forutsetter samarbeid. Når en ansatt er fordypet i lek sammen med barn, kan kollegaer overta andre oppgaver eller justere tidspunktet for en pause. Fleksibiliteten må være forankret i en felles kultur og samtidig ivareta de ansattes behov og rettigheter. Deltakerne beskriver slike avveininger som et kontinuerlig arbeid der ulike behov, ønsker og arbeidsmåter må drøftes.
Ledelse handler dermed både om struktur og kultur. Ledere må sette lek på dagsordenen, skape et felles faglig språk og holde retningen over tid. Endringer i rutiner kan oppleves som store for enkelte ansatte, selv når de framstår som små for andre. Arbeidet krever utholdenhet, gjentatte samtaler, trening og lojalitet til det personalet har blitt enige om.
Lekekompetanse og et støttende arbeidsmiljø
Episoden legger stor vekt på de voksnes lekekompetanse. Evnen og viljen til å leke blir ikke behandlet som noe alle automatisk mestrer. Ansatte kan ha ulike erfaringer og ulik trygghet i lek. For noen kan det være krevende å gå ned på gulvet, ta en rolle, lage lyder eller gjøre noe som oppleves uvant foran kollegaer.
Et trygt arbeidsmiljø kan gjøre det lettere å øve. Kollegene kan anerkjenne initiativ, delta sammen og møte utprøving med nysgjerrighet. Deltakerne beskriver en kultur der ansatte spiller hverandre gode og støtter den som går inn i leken. Ledere har et særlig ansvar for å legge til rette for at medarbeidere kan utvikle lekekompetansen sin gjennom praktisk erfaring, felles refleksjon og gjentatt øving.
Det blir også påpekt at lekekompetanse må holdes ved like. En erfaren ansatt eller leder kan gradvis få en mer administrerende eller observerende rolle. Derfor trenger også voksne trening i å delta aktivt, tilføre nye elementer og bli værende i lek over tid.
Lekemiljø, materialer og kreativ bruk av rom
Samtalen bruker uteområdet i Norlandia Erleveien Barnehage som eksempel. Et begrenset og delvis bratt byområde kan likevel gi rike lekemuligheter når personalet undersøker hva stedet og materialene kan brukes til. En stor grein i sandkassen kan bli klatrestativ for de yngste, og tau, kasser, husker, musikk og flyttbare elementer kan endre rommets funksjon gjennom dagen.
Åpne og udefinerte materialer får særlig oppmerksomhet. Slike materialer har ingen fastlagt bruk og kan derfor invitere til utforsking, fantasi og skiftende lek. Personalet kan selv prøve materialene på møter og erfare hvordan det oppleves å møte noe uten en ferdig bruksanvisning. Praktisk utprøving framheves som viktig for å utvikle forståelse og motivasjon.
Det fysiske miljøet omtales som en støtte for leken, nærmest som en ekstra voksen. Samtidig understrekes de ansattes ansvar. Et rikt uteområde skaper ikke automatisk god lek, og et enkelt område behøver ikke være en begrensning. Det avgjørende er hvordan ansatte ser muligheter, varierer miljøet og deltar sammen med barna. Deltakerne viser også til arbeid med CLASS som et mulig redskap for å utvikle et felles språk om voksnes tilstedeværelse, støtte til barns initiativ, emosjonell trygghet, engasjement og organisering.
Risiko, trygghet og barns mestring
Risikolek og sikkerhet er et annet hovedtema. Deltakerne anerkjenner behovet for rutiner, prosedyrer og risikovurderinger, men argumenterer for at vurderingene bør være kunnskapsbaserte og utarbeides i fellesskap. En enkelt voksens uro bør ikke alene definere hvilke muligheter barna får.
Risikovurdering beskrives som et arbeid med å finne ut hvordan en aktivitet kan gjennomføres forsvarlig. Tilstedeværende voksne kan veilede et barn som klatrer og hjelpe barnet med å lære både veien opp og veien ned. Gjennom gradvise utfordringer kan barn utvikle motorikk, koordinasjon, mestring og evne til selv å vurdere risiko. Når risikoen etter en konkret vurdering er for stor, skal aktiviteten avgrenses eller stanses.
Samtalen viser at risikovurdering også krever åpenhet i personalet. Ansatte må kunne si hva de opplever som vanskelig, undersøke grunnlaget for etablerte regler og gi hverandre tilbakemeldinger. Målet er å kombinere trygghet med reelle muligheter for utforsking og utvikling.
Inkludering, avvisning og ulike behov for støtte
Mot slutten drøftes barns adgang til etablerte leker. Deltakerne problematiserer en absolutt regel om at alle alltid må få være med. En lek mellom to eller flere barn kan ha utviklet roller, regler og en indre sammenheng som brytes når et nytt barn kommer inn. Samtidig skal ingen barn bli stående varig utenfor fellesskapet.
Den pedagogiske oppgaven blir å vurdere situasjonen og kjenne barnas forutsetninger. Dersom et barn får avslag på å delta, kan den voksne anerkjenne barnets skuffelse og hjelpe barnet med å etablere en annen lek med utgangspunkt i barnets interesser og mestring. Flere barn kan inviteres inn etter hvert. På denne måten kan den opprinnelige leken beskyttes samtidig som barnet som fikk nei, får støtte til nye lekemuligheter.
Deltakerne knytter dette til en bredere vurdering av barnegruppen. Ansatte må kjenne til hvem som står i fare for å bli utestengt, og hvem som trenger støtte knyttet til språk, motorikk eller lekekompetanse. Barn med høy lekekompetanse kan være enkle og morsomme for voksne å leke med, mens andre barn kan ha større behov for den voksnes nærvær. En bevisst voksenrolle innebærer å fordele oppmerksomheten ut fra barnas ulike behov.
Hvordan synet på lek utvikler seg med erfaring
Studentene avslutter med å spørre lederne om hvordan deres syn på lek har endret seg gjennom yrkeslivet. Aina Kristin Thunestvedt beskriver en utvidet forståelse av barns initiativ og medvirkning. Barnets initiativ er fortsatt sentralt, samtidig som erfaring har vist henne at enkelte barn trenger mer aktiv og ulik støtte for å kunne medvirke og få eierskap til leken.
Inger Marie Guddal Einan peker på at dagens barndom foregår under andre rammer enn tidligere generasjoners barndom. Mange barn tilbringer store deler av dagen i institusjonelle fellesskap med flere barn og profesjonelle voksne. Derfor kan ikke voksnes egne barndomserfaringer overføres direkte til dagens barnehage. Lek gir barn erfaringer med glede, flyt, mestring, motstand, frykt, avvisning og fellesskap. De profesjonelle voksne må være nær nok til å støtte barna i disse erfaringene.
Episoden avsluttes med et ønske om at barn skal få oppleve langvarig og oppslukende lek. For å skape slike vilkår trengs voksne som deltar, observerer, vurderer og organiserer, og et personale som utvikler en felles kultur for lek.