Subscribe
Share
Share
Embed
I denne episoden fortsetter vi der vi slapp og går gjennom en hundreårsperiode preget av endring. Dette krever også endring av byen Bergen, men er vi bergensere endringsvillige?
Podcastserien BYPLANER i Bergen tar for seg utviklingen av Bergen by fra begynnelsen og helt frem til i dag. Vi skal gjennom oppturer og nedturer, mangfoldige branner og krig. Vi følger byens utvikling i lys av samfunnsutviklingen. Hva er årsaken til at Bergen er som den er i dag? Hvorfor er vi bergensere så patriotiske? Til å lede oss gjennom denne historiske reisen og kanskje forstå byen vår enda bedre, har vi med oss Hans Jacob Roald, dosent emeritus ved Høgskulen på Vestlandet og forfatter av boken Byplanen- en historie om utviklingen av Bergen by.
[Automatisk tekstet av Autotekst med NB Whisper. Kan inneholde feil.]
Du hører nå en podkast fra Høgskolen på Vestlandet.
Byen var på mange måter ... Hadde et rikt kulturliv og så ikke behovet for noe modernisering.
Helt til Kristiania begynte å banke på døra.
Ikke bare i størrelse, men i betydning.
Kristiania ble jo da ny hovedstad i 1814.
Det har alltid vært litt vanskelig for den opprinnelige hovedstaden Bergen at nå kom en oppkomling der øst som hadde vært mye mindre i størrelse enn Bergen i 800 år.
Plutselig ble det hovedstad.
Hei, og velkommen til podkastserien Byplanen i Bergen.
En historisk podkast om utviklingen av Bergen by.
I denne serien tar vi for oss utviklingen av Bergen by i et historisk perspektiv, og helt fram til i dag.
Jeg heter Anne Sofie Bjelland, og med meg har jeg kunnskapen Hans Jakob Roald, forfatter av boken Byplanen, og dosent Emeritus ved Høgskolen på Vestlandet.
Velkommen tilbake, Hans Jakob.
Takk skal du ha.
Du, forrige gang så hadde vi altså en runde der vi tok for oss 750 år i ett jafs.
Av Bergens tidlige historie.
Stemmer.
Og da lurer jo jeg litt på.
Nå er vi på episode to.
Hvorfor kan vi ikke bare jafse ett jafs til, og så er vi på en måte i mål frem til i dag?
Nja, det er i hvert fall ... Det er sikkert jeg som kanskje greier det, men jeg greide ikke.
Grunnen til at vi kunne ta et sånt stort jafs forrige gang, det var kontinuiteten i utviklinga av byen.
Byen var et stort varelager.
Det var fisk ut og korn inn, for å si det veldig, veldig enkelt.
Og byen vokste i størrelse ... Og det var en treby.
Og den brente ved jevne mellomrom.
Og den hadde en byplan som besto av rader av trehus som vendte seg ned mot Vågen, som var livsnærmen til byen.
Det var havna.
Og etter hver by, så nær hver brann, så utvida en en allmenning her og en allmenning der.
Men ingen sånne store, radikale grep.
Det var det ikke behov for.
Byen funka.
Men i dag skal vi ta for oss en liten hundreårsperiode, ca.
Fra 1800-tallet, sånn ca.
For da braker det løs.
Ja, og det braker løs, men ikke i Bergen, til å begynne med.
Det braker løs ute i Europa.
Og Bergen hadde det veldig greit på 1700-tallet, og hadde det vært opp til Bergen, så hadde en fortsatt å leve som en gjorde på 1700-tallet et par hundre år til.
Men det skjedde et eller annet voldsomt, og det skjedde i England.
Ok, fortell.
Ja, altså, i den boka som jeg har skrevet om byplanhistorie ...
Så har jeg brukt et ord, et litt fremmed ord, som heter paradigmeskiftet.
Ja, og der må du forklare, tror jeg.
Hva ligger i det?
Paradigmeskiftet, det er en endring i utviklinga som er veldig dyp og veldig grunnleggende og innbefatter veldig mange faktorer samtidig.
Og den er så grunnleggende at tida før og etter ...
Jeg er veldig stor, og det er egentlig begrepet jeg henter fra naturvitenskapen ... Og det er brukt, f.eks.
i sammenligning mellom Newton og Einstein.
Med Einstein kom et nytt syn på naturvitenskapen.
Og det betydde ikke at Newton tok feil.
Men det var nesten ... Du kan ikke sammenligne Newton og Einstein, for det er bygd på helt forskjellige premiss.
Og dette er på en måte det eneste epokeskiftet jeg finner i byplanlegginga hvor du kan rettferdiggjøre et sånt bruk av begrepet paradigmeskifte i utviklinga.
Det skjer omtrent rundt år 1850.
Og hva er det som skjer, som skaper dette paradigmeskiftet?
Det begynner først i England.
Ok.
Men vi tar en avstikker dit, da.
Hvis jeg kan få lov.
Vi må tåle å gå litt utenfor bygrensene.
Hvis jeg også kan få lov å bruke litt tid på det, fordi det får betydning for alle de episodene som kommer nå ... Det er berettiget.
Vær så god.
Takk skal du ha.
I England fikk du den industrielle revolusjonen.
Og det var rett og slett tekniske oppfinnelser.
Alle har jo hørt om 'Spinning Jenny', altså det at vi fikk spinnemaskiner.
Og det betydde at en kunne ... En gikk fra sånn lokal produksjon av klær og ull og sånt, som skjedde rundt omkring på forskjellige gårder, til at en fikk fabrikker som gjorde dette mye mer effektivt.
Og så fikk en også maskiner knytta til fremkommelighet.
En hadde det første toget, som het Buffing-Billy, som var en dampmaskin.
Og det fantastiske med at en kunne lage ei maskin som ved egen kraft kunne både dra seg sjøl og gods, det være seg vare eller menneske samtidig.
Før hadde du bare én, to, tre hester foran, men nå kunne du få flerfoldige hestekrefter.
I sum så betydde dette at du fikk en veldig effektivisering av landbruket.
Du fikk maskinparker i landbruket, slik at masse folk ble overflødige.
Og de må ta arbeid.
Og da flytta de inn til en ny type by som heter industribyer.
Så de fikk en veldig opphoping av folk i byer.
Og den strømmen fra landdistrikter inn mot byene, den starta for alvor, da, og den foregår fremdeles.
Ja, det gjør en jo faktisk, ja.
Men hvilken konsekvens hadde han på byene, da, i f.eks.
England?
Ja, du fikk en voldsomt stor befolkningsmengde pressa inn på et lite areal.
Og det betydde jo to ting.
Gatene ble overbefolka.
Det ble nesten umulig å komme frem.
Og det betydde også elendige boforhold.
Og sykdom.
Og du fikk f.eks.
en stor koleraepidemi rundt 1850, hvor det ikke bare var de fattige som døde, men de prega også de rike.
Og en fant jo ut at det eneste som ikke ble smitta av denne koleraen, det var bryggeriarbeidere, fordi de drakk øl.
Og øl var rett og slett ... Det var vann som var blitt rensa gjennom gjæring.
Og da kom en frem til den oppfinnelsen at en trengte rent vann.
Altså det var vannet ... Det ureine vannet fra Themsen som gjorde at folk ble syke.
Og da måtte en komme med en ny teknisk oppfinnelse på hvilken måte rense vann og føre rent vann inn til byen.
Men det var jo da noen som så med skrekk og gru på den store dødeligheten i byene og de veldig usunne forholdene.
Og jeg kan trekke frem to personer, da.
Og den ene var Engels, og den andre var Marx.
Og de skrev jo da Det kommunistiske manifest.
Vi skal ikke dvele så mye ved kommunismen, men det et sånt manifest sa, at disse forandringene er så grunnleggende ... Vi trenger en helt ny måte å organisere samfunnet på.
Og Engels, han skrev da om boligforholdene.
Det dårlige boligforholdet, mens Karl Marx, han var mer filosof.
Så han så på hva som egentlig skjer med utviklinga av samfunnet.
Og han har en fantastisk setning som heter ... Den gjør seg best på engelsk.
Den er 'All that is solid melts into air'.
Hva mener han med det?
Altså det solide, det tradisjonelle samfunnet med sine ritualer, sine familieforhold, alt du var vant til som stabilt og trygt ... Det ville forsvinne.
Og det ville ... Forandring ville nå bli den nye normalen.
Altså samfunnet ville gå mot ...
Stadig nye og nye forandringer.
Og det så han på egentlig med sorg.
Var dette hans beskrivelse av den industrielle revolusjonen?
Ja, han var visjonær på den måten at han så noe komme, en stor bølge av den ene forandringa kom til å ta den andre.
Og da måtte du ... Det var en ny måte å se på verden på.
Men var det noen byer som håndterte dette bedre enn England, eller hørtes ut til å gjøre det?
Ja, England var jo ... Greide du det ikke?
Nei.
Det hørtes ikke sånn ut!
England har ikke grunnlov.
Har aldri hatt grunnlov.
Det var et ganske kaotisk styre der borte.
Men en by som hadde et sterkt styre, det var jo Paris.
Paris hadde hatt opplysningstida og hatt Napoleon.
Napoleon sørga for en veldig sterk stat og at det var et oppegående embetsverk.
Slik at de observerte hva som skjedde i England.
Og kunne dra erfaringene derfra for å modernisere byen Paris.
Og da fikk en herremann ved navn Hausmann i oppdrag å modernisere Paris.
Gjøre Paris til en moderne by.
Spennende oppgaver!
Ja da.
Og han greide det.
Han var den første som virkelig greide et sånt stort grep.
Paris var en svær by, og det var en middelalderby.
Og den var omtrent ufremkommelig, prega av akkurat sånn som Bergen, med smitt og smau og usunnhet.
Og det han gjorde da ... Han fikk anlagt et helt nytt gatenett.
Oppå det gamle.
Vi kjenner jo alle Champs-Élysées og alle disse boulevardene.
Og med dem fikk han en ny og bedre fremkommelighet i byen.
Bredere gate, luft inn og en mye mer det vi kaller for kontinental byggeskikk i dag.
Men det mest spennende var det som var under bakken.
Der fikk han da anlagt vann og kloakk, og etter hvert også da undergrunnsbane.
Oi, oi, oi!
Så da på en måte fikk ... Han skar seg gjennom byen, og så, når vi først snakka om dette her med sunnhet ...
Så brukte han da metaforer fra helsevesenet, eller medisin ... Altså det du kan kalle for kirurgiske snitt i byen.
Altså istedenfor å sanere hele byen så tok han noen strategiske kirurgiske snitt i byen for å få den til å fungere.
Det er vel gjerne sånn vi jobber med byutvikling også i dag.
Ja, visst er det det.
Og det, hvis jeg kan tilføye ...
Og da har det jo også med økonomi å gjøre, at det ikke behøvde å sanere en hel by.
Men det har noe med forholdet mellom nytt og gammelt å gjøre.
At du fikk på en måte ... Ved å modernisere byen kunne du holde byen gående.
Og den gamle byen kunne ligge der.
Og det er jo det som er det fantastisk fascinerende med Paris i dag.
Du går i disse bulevardene, og så går du utafor dem.
Og da er du inne i den gamle middelalderstrukturen.
Og dette der forholdet mellom nytt og gammelt, det er på en måte en ambivalens ...
Mellom det å bevare det gamle og ha det med seg ... Ha med seg tradisjonene og historien sin, og det å ville være moderne.
Og akkurat den ambivalensen, tror jeg, er det alle gamle byer, inklusiv Bergen, har med seg hele tida.
Hvor langt må vi gå i fornyelse for å henge med i tida?
Og hvor mye av det gamle skal vi ta med oss?
Det er utfordringer vi ble møtt med gang på gang.
Og det er litt av grunnen til at jeg ville bruke litt tid på ...
For denne epoken som vi nå går inn i. Ja, for nå hiver vi oss tilbake til byen.
Altså til Bergen.
The one and only.
Der vi forlot byen sist, så var jo det en stabil by, som du sa.
Vi hadde vårt handelsprivilegium som ga oss vår livsrett.
Og så brant vi ned og bygget det opp og sånn.
Men denne industrielle revolusjonen, kom den inn, og så ble Bergen en industriby?
Du må skuffe det.
Det ble ikke det.
Hvorfor det?
Nei ... Det var så enkelt her.
Var ikke det ei elv?
Var det så enkelt?
Så enkelt var det.
Den nærmeste elva vi fikk i byen, er Starefossen.
Og den var jo altfor liten og altfor ustabil.
Men hvis vi går litt utafor byen, og når jeg snakker byen på den tida, så var det en veldig liten greie.
Vi snakker vel bare Vågen og Nordnes-området?
Ja, bygrensa gikk midt på Lille Lungegårdsvogn.
Såpass, ja.
Og Laksevåg var ikke med, ikke sant?
Men de hadde elleve utafor byen.
Indre, Ytre, Ana og Vaksdal, for eksempel.
Der vokste det opp industri, da.
Men ikke i selve Bergen.
Ikke i Bergen.
Men det gjorde ikke noe, til å begynne med.
Ja, fortell.
Vi brydde oss ikke, vi.
Brun trengte ikke det, fordi byen fungerte jo.
Du var fremdeles i seilskutetida.
Og byen var på mange måter ... Hadde et rikt kulturliv og så ikke behovet for noen modernisering.
Helt til Kristiania begynte å banke på døra.
Ja, for da snakker vi ... Dette er en veldig viktig del av vår traumatiske fortid, at Kristiania faktisk går forbi Bergen i størrelse.
Ja, ikke bare i størrelse, men i betydning.
Å, helledussen.
Ja, fortell.
Hva skjedde?
Hva var det som gikk galt?
Jeg vet ikke om vi kan si det gikk galt, men Kristiania ble jo da ny hovedstad i 1814.
Og det har alltid vært litt vanskelig for den opprinnelige hovedstaden Bergen at nå kom en oppkomling der øst, som hadde vært mye mindre i størrelse enn Bergen i 800 år.
Plutselig ble det hovedstad.
Og vi har på en måte forklart for oss sjøl, da ... At grunnen til at Kristiania er blitt så stor, det er på grunn av akkurat hovedstadsrolla.
Men det er bare halve historia.
Gjennom Kristiania går det ei elv som heter Akerselva.
Og der vokste det opp industri.
OK ... Midt i byen.
Og det var også sånn at Berg og Christiania hadde vært gjennom en skikkelig konjunkturnedgang mens det gikk bra med Bergen.
Så Christiania var nødt til å løfte seg etter håret.
Og de gjorde det.
Og det fikk dramatiske konsekvenser for størrelsen på byene, da.
Altså, i 1835 så var det da 23 000 mennesker i Bergen, og 32 000 i Kristiania.
Altså, da hadde Kristiania nettopp passert Bergen.
Men for å si litt om hva som skjedde videre, den flyten Kristiania var inne i ...
Det var det at hvis vi går frem til neste århundreskifte, altså 1900, så bodde det omtrent 82 000 mennesker i Bergen.
Altså voldsom økning.
Ja, ja, det var jo det.
Men 255 000 i Kristiania.
Å helledusen.
Ok.
Da var det ikke tvil lenger.
Hvem som var størst.
Nei, nei, nei.
Klart det.
Men hva skal vi si om Bergen på den tiden, da?
En borgerskapets by?
Ja.
På begynnelsen av 1800-tallet var det en lykkelig og festlig by.
Men så fikk vi en stat, da.
Altså den norske staten.
Og den måtte ha nye lover, og den måtte ha nye regler og alt mulig.
Og det første som skjedde, var jo det at en mista kompetanse.
Ja, for de hadde vært danske, disse, som kunne ... Byplanleggerne i Norge var rekvirert av kongen i Danmark.
Og den viktigste kompetansen var landmålerne.
De bestemte hvor grensene skulle være.
Og det var veldig viktig.
Og de bare forsvant.
Og Norge hadde ikke kompetanse og skole til å erstatte dem.
Og hva gjorde staten da?
Jo, en overlot det til kommunene.
Og trekke grenser.
Og det var veldig ... Kompetansen til å gjøre det rundt en kommune varierte veldig.
Og der gikk en inn med en tid hvor dette med å ha grensesetting og grunnkart for min og din eiendom ble forsømt.
Og vet du hva, Anne Sofie?
Det er grunnlaget for at vi i Norge er kanskje et av de mest kranglete landene i verden.
I hvert fall i Europa.
Er det noe vi kan, så er det grensetvister og rettssaker rundt grenser.
Hvor er grensa for min eiendom, og hvor er grensa for din?
Og så går vi til retten, og så bruker vi masse tid og ressurser på det.
Sånn er det ikke i Sverige.
Sånn er det ikke i Danmark.
Det har stabile og grundige grunnlagskart, hvor staten har styrt det fra A til Å. Det har vi aldri helt klart å opparbeide sjøl, da?
Etter frigjøringen?
Nei, vi har ikke det.
Vi driver og prøver så godt vi kan i dag.
Men jeg tror vi har ... Vi har holdt på denne litt sånn krangleholdninga.
Ja.
Det tror jeg vi kan skrive under på.
De fleste har jo hørt om en sånn type krangel oppigjennom.
Men så var det en annen ting.
Det var det at vi måtte ha en ny administrasjon i byene.
Så byene ble pålagt å ansette en statskonduktør.
Altså skulle lede planarbeidet og oppmålinga.
Ok, så ... Så da ble Bergen pålagt av hovedstaden å ansette en statskonduktør.
Det hørtes ikke lovende ut, Hans Jakob.
Det har Bergen aldri vært god på.
Nei, og da måtte Bergen, og da ble det en som het Høg, som ble ansatt i 1842.
Og han var arkitekt.
Og han tegna da første bygget til Norges Bank ned på Vågsallmenningen.
Og der ser du tydelig et majestetisk hus i klassisk arkitektur.
Og det var alt vel og bra.
Han kunne tegne hus.
Men som en forgjenger, også arkitekt, som het Reichborn, så fikk han i oppdrag å ... måle opp byen.
Å nei.
Ikke si at han sa ja.
Han sa han måtte.
Det var jobben hans.
Uff da.
Ja ... Og han fikk en helt umulig oppgave.
Han skulle tegne opp og måle opp hele byen.
Helt aleine.
Uten assistent.
Du har sett sånne folk som står med sånne målegreier ... Ja, du skal jo helst være to i en sånn affære.
Og han søkte da om penger til en assistent.
Men byens myndigheter sa nei.
De ville ikke at han skulle få til oppdraget, eller?
Det vet vi aldri.
Men han sa at dette får jeg bare ikke til.
Og så begynte han og gjorde så godt han kunne, og selvfølgelig så greide han ikke å holde noen fremdrift med det.
Og da ble han da rett og slett som Reichborn, ble han avsatt da i 1848.
Ikke bare at han ble avsatt.
Akkurat som Reichborn så falt han i ulykke og ble ...
Ble utstøtt.
Så han endte på asylet.
Nei, stakkars fyr.
Det er risikovisene som hiver seg inn i byutvikling i Bergen, det altså.
Veldig, veldig.
Huff a meg.
Men da var det sikkert den som vi var inne på i forrige episode òg.
En slags sånn motvilje, eller sånn kranglevorenhet i bergenserne, som egentlig satte litt tømmer i hjulene for ham.
Ja, og på en måte så kom det til et sånt metningsfullt punkt, da.
Vi snakker om 1848 her nå.
Og hvis en da tar pressa i Kristiania ... Så hadde jo de journalister og sånt som dro til Bergen, da.
Og så denne byen her, og observerte da denne byen.
Og de observerte en by som ikke fulgte med i timen.
Nei, for vi var så komfortable.
Komfortable.
Innadvendte, tilbakeskuende.
Og en by som mangla totalt modernisering.
Og den fikk da betegnelsen Stillstandsbyen.
Ikke bare det at han ble mobba.
Jo, rett og slett.
Det var en som skrev det at bergenserne minner om en oterkoloni.
Som klumpa seg sammen oppå et fjell, og de lukta fisk.
Å helledussen!
Dette kan ikke borgerskapet ha blitt begrenset for å høre.
Nei, bare to år etter at Høg ble avsatt, så var det noen som hadde tenkt sammen og bestemt seg.
Vi må bli moderne.
Hvem var de som hadde tenkt seg om?
Borgerskapet i Bergen.
Ja, det var disse her, håper jeg å si, de rike.
Ja, de med makt ... Altså handelsstanden, først og fremst.
Ja, så de ville gjøre noe med saken?
De ville gjøre noe med saken.
Dette kan ikke vi ha hengende på oss.
Vi må fornye oss.
Vi må bli moderne.
Og da viser det seg at når først bergenserne bestemmer seg for en ting og går inn for det, så skjer det med finn og klem.
Ja, få høre.
Hva gjorde vi da?
Masse.
Jeg nevnte dette med friskt vann, da.
Og i 1855 så fikk da Bergen Norges første vannverk, offentlige vannverk, inn i Isdalen.
Fantastisk.
Ja.
Tett før.
En bygde ut Maridalen til Vannverket i Oslo.
Men først er først.
Først er først, for all del.
Absolutt.
Veldig bra.
Sjekk på den.
Ja, i 1880 så bygde en da Vossabana.
Og en fikk et da et dampkraftverk som forsynte byen med strøm.
Og en fikk gatelys i gatene.
Og en begynte å steinsette kaiene.
Ja, sånn at de var litt mer robuste.
Som kunne ta imot store skip av jern.
Så da var det teknologien som ledet an til å gjøre byen moderne.
Men jeg må bare spørre.
Denne Vossabana, er det egentlig begynnelsen på Bergensbanen?
Ja, visst er det det.
Det er liksom første byggetrinn, på en måte?
Ja da.
Han kom inn i byen på en helt annen plass enn nå, da.
Ja.
Stilig!
Men på plannivået og sånn, gjorde man noen grep med utviklingen av byen?
Ja da, det gjorde en.
Og i rundt 1850 så fikk en da den første reguleringsplanen som ble laga uten at det var forårsaka av en brann.
Oi!
Det er jo faktisk noe å nevne, ja.
Og 1850, det er et sånt trylleslag av et år.
Det var omtrent da planen for Paris med Hausmann ble laga.
Wien fikk en helt moderne plan der, og Barcelona fikk en helt moderne plan.
Så det er en sånn magi som går over Europa, at akkurat da blir det laga store, viktige, moderne byplaner.
Og da var Bergen med akkurat i startfeltet, på riktig tid.
Stilig.
Og hvordan var denne planen, da?
Jo, den planen, den var både god og dårlig.
Det viktigste var at det var en plan.
Men den var prega av kvartalstrukturer.
En god plan skulle på den tida være forma av mest mulig identiske kvartal.
Det var om å gjøre å finne det i den ideelle kvartalsenheten, som var rektangulært, og folk skulle bevege seg vinkelrett.
Altså, du gikk frem, og så tok du 90 grader høyere enn 90 grader til venstre.
Og så fikk du da planen som da var fra Vågen omtrent, og så oppover mot Nygårdshøyden.
Og det å lage en vinkelrett plan opp mot Nygårdshøyden ...
Det var jo ikke bare, bare, for Nygårdshøyden er jo en høyde.
Den er bratt.
Og da skulle du gå rett opp bratte bakker.
Så han var jo veldig dårlig tilpassa terrenget, da.
For å si det mildt.
Men de brydde seg ikke om det?
Nei, dette var idealet.
Og det var ingeniørene som lagde planene.
Reguleringsplanene.
Og arkitektene, de tegnet husene.
Ja, jeg skjønner.
Men ble ikke det etablert noen litt sånne store akser, altså de aksene vi ser i dag?
Jo da.
Altså, jeg nevnte ...
Forrige gang, denne store brannen fra 1702, da fikk vi Bergens første akse, som gikk da gjennom Torgallmenningen opp mot Nygårdshøyden.
Nå fikk vi en ny akse.
Selvfølgelig vinkelrett på denne.
Den gikk da fra ... Skulle gå da fra Engen, som det heter, dersom teateret ligger i dag.
Det var enda en eksersesplass.
Og ned mot byen.
Skulle krysse den dere Torgallmenning-aksen og inn mot ... Lille Lungegårdsvann.
Og da var bergenserne plutselig blitt opptatt av estetikk i bybildet.
Akkurat den krysninga med disse to aksene.
Og de investerte i å få denne nye allmenningen som gikk fra Engen og ned mot Lille Lungegårdsvann, og kjøpe opp hus som lå i den.
For å skape en akse med utsikt mot byens hellige fjell, mot Ulriken.
Så da hadde de virkelig tatt inn ideene fra stor, klassisk arkitektur- og byplantenking, da.
Nå begynner jeg å se konturene av ting vi ser i dag.
Du snakker om Lille Lungegårdsvann, men på denne tiden gikk ikke Lille Lungegårdsvann i ett med Store Lungegårdsvann?
Hvordan var det med vannet?
Og Vågen òg, alt i ett?
Ikke akkurat Vågen, men en gang for lenge siden gikk jo vannet sammenhengende fra Vågen og inn ...
I dag som er Lungegårdsvannet, men du hadde hatt landheving, da.
Men det var da ... Det var jo da vann.
Sammenhengende vann mellom Lille og Store Lungegårdsvann.
Så vi har jo da Kaigaten midt inne i byen.
Ja, vi har jo faktisk det.
Det er helt sant.
OK, men det er jo bevis for at det var gjennomgående vann der.
Men kule bygninger, eller momentbygg, hva kom på denne tiden?
Ja, da begynte bergenserne å ... Altså, en skulte jo da til Kristiania, som fikk det ene monumentet etter det andre.
Først og fremst Slottet, da.
Og akkurat der har bergenserne grunn til å være litt fornærma på staten.
For staten betalte alle de nasjonale monumentene i Kristiania, som det fremdeles heter da, mens ingen i Bergen.
Oi!
Ingen?
Hvem betalte her, da?
Akkurat Norges Bank var jo staten som bygde da tidligere tollboden og sånt.
Men det var også dette, tanken på å bli moderne ... Da vil jeg først og fremst fremheve Naturhistorisk museum på Nygårdøyden.
Altså, bergenserne fant ut at vi må ha et moderne museum.
Så igjen var det borgerskapet, da?
Ja.
Borgerskapet spleisa.
Og det skal være stort, og det skal være flott, og det skal ligge på en høyde, og vi trenger kunnskap.
Og da ligger på en måte dette laderet der oppe som en sånn kunnskapens akropolis, som rager over byen.
Og det var viktig å ha god avstand til Vågen.
I dag har vi litt sånne romantiske forestillinger om Vågen som en sånn promenadeplass og sted for historisk kontemplasjon og sånt.
Men på den tida så var det bråk og spetakkel og lukt ... Altså, det var en arbeidsplass de luxe.
Men hvordan beskriv hele området, da, hvis du tar hele Nigershøyden ned rundt lille Lungåsvannet og området her på denne tiden, hvordan var det da?
Ja, da hadde du jo det naturhistoriske museet som lå der oppe.
Og det som jeg kan si er litt artig, var at den første utstillinga jeg hadde, var en fiskeriutstilling.
Ja, det er jo kanskje naturlig?
Helt naturlig.
Bergen og fisk.
Men en hadde da ikke veitilknytning fra sentrum opp dit?
Altså, du måtte litt ut på båt og sånt.
Og du har ikke den fine forma som du har på Lungegårdsvannet i dag?
Med unntak av den sida som ligger inn mot marken.
OK.
Der fikk en anlagt en promenade.
OK.
Og det var Bergen Havnevesen som fikk ordre om å bygge en promenade der.
For Havnevesenet hadde inntekter på en måte med ... Med sånt skip som kom inn og ut.
Og Havnevesenet ville helst bygge kaie.
For de sa at det er derfor vi har et havnevesen, for å bygge kaie.
Mens borgerskapet i Bergen, de sa nei.
Bygg en promenade så folk kan promenere inne i byen.
Så det ble pålagt å lage en promenade.
Men på andre sida, ved foten av Nygårdshøyden, der lå Garveri.
Nei ... Gjorde det det?
Er ikke det en ganske illeluktende geskjeft?
Grusomt.
De gikk jo skrotter fra dyr og sånt rett ut i smålomgården.
Og der var det dårlig gjennomstrømning, så det måtte jo ha lukta pyton.
Så jeg ser for meg borgerskapet gå promenadeturer på søndagene og holde seg for nesen.
Fantastisk.
Det var vel på den tiden Fjellveien kom også, som et lite sånn å-opp-i-luften-tiltak.
Men hva med boligene, da?
Hvordan gikk det med boligbyggingen?
Det var krevende, da.
Det var jo på en måte et litt sånn sorgens kapittel, for tilstrømninga til byen med folk var jo veldig stor.
Og en mangla både areal og måter å bygge på som kunne tjene folk flest.
Og for å skaffe seg areal, så måtte en da utvide byen.
Først ved å innlemme rett og slett området Nygård Søndre, deler av ...
Nygård Møllenpris-området, legge det under byen.
Og også Sandviken.
En trengte ny areal til.
Men det var jo da mye selvbygging i første omgang.
Selvbyggelag.
Så det det offentlige gjorde, det fikk regulert området, for eksempel ...
Oppe med Skansen og områder der, så var det igjen sånne ... La en da litt sånn klønete rutenettplan.
Og så tildelt en tomte til selvbyggerlag der oppe.
Ja, så bygget de sjøl.
Ja.
Og der er området som heter Typebyen.
Jeg vet ikke om du har hørt om den?
Jo.
Men hvorfor heter den Typebyen?
Jeg trodde lenge fordi at det var typehus.
Ja, ja, ja.
Men det var ikke det?
Nei.
Det var typografene.
Alle topografene hadde gått sammen og bygget der!
Ja, og det var sånne arbeidslaug.
Altså, de som jobba sammen, de gikk sammen om å bygge hus for hverandre.
En form for dugnad, da.
Ja, det ser vi vel oppe med Kronstad òg.
De som jobbet på jernbanen og sånn.
Ja da, ja da.
Der var det jernbanefolket som gikk sammen om å bygge.
Det var en grei organisering, da ... Egentlig.
Men da var det litt kvartalstruktur, ja.
Men så fikk vi disse murbygårdene.
Ja, og det var ikke selvbygger.
Nei, OK.
Hva var det, da?
Det var noen som bygde ... Hadde vært både i Kristiania og for den saks skyld i Berlin, og sett på en helt ny type murgårder.
Altså høye hus på fire etasjer med en kjerne i mur, men hvor interiøret var av tre.
Og da var det midtgang, og det var én leilighet på hver side.
Og da var det utleiehus.
Og vi snakker spekulanter, holdt jeg på å si?
Dette er spekulanter.
Og det var jo en enorm bolignød, så det poppa jo opp det ene kvartalet etter det andre med den type boliger.
Og det var stappa fullt med folk.
Og det bodde folk i kjeller og på loft.
Og da var det først og fremst ute over i Sandviken.
Ladegårdsgaten, Hans Hauges gate og området der ute.
Og du fikk det også ved foten av Nygårdshøyden.
Og så begynte en å bygge ute på Møllenpris.
Men nå beveget vi oss til Møhlenpris, og vi snakker jo om trangboddhet, egentlig.
Ekstrem trangboddhet.
Så da er vi inne på folkehelse.
Og Nygårdsparken er jo et bidrag til folkehelsen.
Ble den til på denne tiden?
Ja, det var den.
Og det en kan si, er at ... Hvem var heltene i samtida?
Arkitektene var opptatt av stil.
Arkitektonisk stil.
Ingeniørene var opptatt av teknologi.
Laga enkle kvartalsplaner.
Men legene, det var de som var opptatt av helsesaken.
Og da var det to leger som rett og slett kjøpte opp, så at hele Nygårdshøyden kom til å bli bygd ut.
Og så for seg at her trengs det en park.
Og da var det da to leger, doktor Wiesner og Klaus Hansen, som kjøpte opp et stort areal av egne penger.
Tenke seg til.
Tok opp lån.
Og det er vågalt?
Kjempevågalt.
Og så fikk de an ... Så kalte de det Nygårds Parkselskap.
Og så tok de opp lånet så stort at de hadde også midler til å opparbeide parken.
OK.
Fantastisk.
Og så fikk de finansiert det.
Og vet du hva?
De måtte ha vært i utlandet.
Hvorfor?
For de fant en sånn smart måte å finansiere det på.
Hva er det?
Nei, de måtte ha vært noen ... Enten har de vært i USA, eller så må de ha snakka med noen som har vært i USA.
Og hvis du har Centra Park i New York, da ... Det er en sånn kjempestor park.
Når en regulerte den, så regulerte en også de bygga som ligger inntil parken.
Hvis du følger med.
Liksom, de inngikk i samme eiendommen.
Å ja, så de eide rundt òg?
Eide rundt også.
Og så skilte en ut egne eiendommer inn til parken.
Og da fikk jo de mest ... For å holde oss til New York, da, så fikk jo de de mest eksklusive eiendommene i verden.
Ja, langs parken, ja.
Langs parken.
Det samme hadde du i Boston.
Så du brukte mekanismen at det å etablere den attraktiviteten parken ga, det hevet eiendomsprisene på den omkringliggende eiendommen?
Så eide du begge deler, så var det egentlig ... Så dekket det ... Luddi!
Luddi!
Og når de da kom til Bergen, så hadde de da noen skikkelig feite eneboligtomter oppe på Nygårdstadhøyden.
Og da hadde du en opparbeida park.
Og da solgte de de eiendommene der til vanvittige priser.
For Bergen hadde jo da noen skikkelig rike shippingfolk på den tida hvor kanskje penger ikke spilte så stor rolle.
De kjøpte seg en enebolig opp på høyden med ansiktet mot sola og fikk en park rett foran seg.
Nydelig.
Men vil det si at de egentlig tjente på dette her?
Ja og nei.
De fikk dekt gjelda si.
Kunne gå tilbake til familien sin og fortelle.
Husker du dette svære lånet vi tok opp for fem-ti år siden, som vi alle sammen har vært veldig nervøse for?
Hvordan det gikk?
Ja, gjett om de husker det.
Ja, nå har vi solgt ...
Nå har vi solgt, og vi har betalt tilbake lånet.
Å, så kjekt, en stor lettelse.
Men ikke bare det, vi gikk med overskudd.
Å, så kjekt, da kan vi kanskje kjøpe oss det og det, eller dra dit og dit.
Så de sikkert i heimen?
Nei da.
Dette var sanne idealister.
Vet du hva de gjorde?
De ga overskuddet til kommunene.
Nei.
Du, det er ikke rart det finnes en kafé eller restaurant oppnevnt etter dr. Vistar i dag!
Det ville ingen arkitekter eller ingeniører, for den saks skyld, advokater, gjort i dag.
Ikke vært i nærheten av tanken.
Men var det bare av ren velvilje, eller?
Ja, ren idealisme.
Fantastisk!
Sånne mennesker, hæ?
De fortjener sitt navn i historien.
De gjør det, og det har de fått.
Veldig bra.
Tenk så bra at den parken er der i dag, da.
Men vi må snakke om en ting til, for vi fikk oss jo en ny sånn statskonduktør.
Von der Lippe.
Ja.
Rart navn.
Og han fikk en bedre skjebne enn sin forgjenger.
Ja, det var godt å høre.
For da ble han tatt imot av byen, og de forsto det at det var behov for ... For arkitektonisk program for utforming av byen.
Og da tror jeg ... Skal vi ta en tur bort på bryggesiden?
Altså, Bryggen var jo Bergens senter, kjernen i alt, hvordan gikk det med Bryggen på denne tiden, meldte han og ble til luft.
Nei da.
Du tenker på dette sitatet 'All that is soll is melts into air'?
Ja.
Litt sånn.
Nå er det i oversetning.
Bryggen sto der, den, og den var jo ikke blitt gjenstand for en brann helt fra ... Altså, den som var bygd opp i 1702, den sto der fremdeles.
Ja, men ble den brukt til det?
Nei, altså, den var jo ... ble jo mindre og mindre relevant som et sentralt beliggende næringsareal.
Og de som eide bryggegårdene, de ville jo ha valuta for pengene.
Altså, de ville jo ha ... De ville jo ha drivverdige hus.
Og da var det det at disse herre, de som eide ene halvparten av Bryggen, de som ligger nærmest Vågsbunn, de gikk sammen og danna et eget selskap som heter Tyskebryggens Interesseselskap, og laga en ny plan, de ville rive og bygge nye, funksjonelle, moderne bygg.
Fikk de lov?
De fikk lov.
Ok, for det ser vi jo i dag.
Ja, men med forbehold.
Og da var jo det en … Det ble da pålagt av statskonduktøren von der Lippe å lage en utredning på hvilken måte dette skulle skje, for vi var jo fremdeles, Norge var fremdeles en ung nasjon.
Og vi var jo på en måte veldig sånn oppe i diskusjonen som leda frem til 1905, altså fullstendig frigjøring.
Og hva slags stil var det en da skulle velge for den nye bryggen?
Skulle den være en nasjonal manifestasjon, eller skulle det være en bergensmanifestasjon, eller hva skulle det være?
Og da kom de frem til at vi får engasjere en arkitekt til å lage et fasadeoppriss for hele Bryggen mot Vågen.
Og det han gjorde da, det var arkitekt Kielland, da.
Han kom med et konsept som da viste litt oppblåste bryggegårder.
Altså, han tok fatt i denne gavlfasaden for de små trehusene, og bare blåste dem opp i dimensjon, og så satt de ved siden av hverandre.
Så dermed ble det et bergensmotiv, og så ble det bygd i mur.
Ja, og de står jo der den dag i dag.
Ja visst gjør de det.
Og hvis du ser på årstallet på noen av fasadene der, så vil du se 1903-1904, og vet du hva som skjedde i 1904?
Ålesund brant.
Å hele dusen.
Ja.
Det er min hjemby.
Og den blei bygd opp i mur.
Og vet du hvorfor det?
Murtvangen.
Murtvangen, ja.
Da var det internasjonale forsikringsselskap som ga klar beskjed til Norge.
Nå vil ikke vi være med og betale for gjenoppbygging av norske trebyer lenger.
Og disse forsikringsselskapene, de hadde jo internasjonal solidaritet med hverandre.
Nå får Norge begynne som andre siviliserte land, og bygge i varige materialer.
Ikke bare bygge i tre, la det brenne, og så bygge opp igjen.
Sånn bruk og kast-mentalitet.
Så hvis ikke dere begynner også å bygge i mur, så vil ikke vi inngå nye avtaler med dere.
Så det var et krav utenfra, det?
Det var et krav utenfra.
Ikke bare fra Norge, men internasjonalt.
Men litt av årsaken til at vi bygget de tre, var jo at det var det materialet vi hadde tilgjengelig.
Så plutselig måtte vi begynne å importere veldige mengder, da?
Det måtte vi.
Og vi måtte også begynne å bygge i mur, altså murstein, da.
Men det hadde en jo gjort lenge i Kristiania.
Der var jo murbyen ... Den var jo begynt å vokse.
Ja, ja, ja.
Interessant, da.
Men fortell mer om den nye delen av Bryggen.
Den fikk jo vel lov å være høyere enn den gamle?
Ja, det gjorde den.
Det som er litt spennende der, er at det var jo handelsmenn som styrte byen, og det var jo handelsmenn som ville bygge nytt.
Og da ble jo disse handelsmennene tvunget til å underkaste seg en felles estetisk ramme.
Og det var jo helt annerledes enn det de var vant til på Torgallmenning f.eks.
På Torgallmenning så spurte de ingen om hvordan husene deres skulle se ut.
De var kontinentale og vant til å dra ut i verden og se et hus de likte, og komme hjem og si til arkitektene at 'jeg har sett et hus som så sånn og sånn ut'.
'Nå skal du tegne et sånt hus til meg.'
Og så blei det sånn.
Er det derfor det er litt sånn varierende stiluttrykk rundt Tagallmenningen, egentlig?
Du må ganske langt unna Torgallmenning i dag for å finne den igjen.
Men denne måten å bygge på ... Det var et veldig selvstendig borgerskap som visste hva de ville ha, og derfor så den Torgallmenning som var rundt 1900, da ... Det var spir og kanapp og alskens festligheter.
Men postkortet ...
Å være torgallmenning på den tida ... Det var det mest solgte postkartet fra Bergen.
Tenk på det!
Så det var noe man kom for å se, da.
Men tilbake til den nye bryggen, da.
At dette var jo hus som var veldig høye for sin tid.
Fire etasjer i mur.
Men de på Bryggen, de ville bygge enda høyere.
Oi!
Ja.
Vi ville bygge enda høyere, men de fikk ikke lov.
Av kommunen?
Av kommunen.
Så de ble tvunget til å følge fasadeplanen.
Og da kom nok litt sånn bufne meldinger til kommuner, da.
Har dere mandat til å hindre oss i å bygge så høyt som vi vil?
Og man begynte å stille spørsmål til autoriteten, rett og slett.
Yes.
Og det var noe nytt.
Og vanligvis, helt tilbake til Kristian 4., når han sa at byen skal ligge der, så ble han lagt der.
Og hvis hus skulle være sånn og sånn ...
Så skjedde det ene.
Altså en var veldig sånn ... Tro til autoriteter.
Men nå begynte en å spørre, rett og slett, om den loven en hadde for hånd, var den sterk nok.
Ja, loven som på en måte håndhevet kommunens makt, da?
Ja.
Og de gikk til rettssak.
Etter at husa var bygd.
Og ville ha erstatning.
For de etasjene de ikke fikk bygge ... Etter at kommunene hadde brukt masse ressurser på at de skulle få bygge det de fikk bygge ... Og gå hvor mye til.
Vant de, eller?
Ja, de gikk helt opp til Høyesterett.
Og de ble ... De vant, og fikk erstatning.
Da må man jo tenke ny lov, tenker jeg.
Ja, det var mange som tenkte det, at her er det ... Her trenger vi en sterkere og tydeligere lov.
Ærlighet.
Artig.
Men dette er vel et resultat av at nå ... Ja, for man hadde endret litt på eiendomsstruktur?
Ja, det gjorde en.
Og det var nå frivillig, ikke sant?
At en la opp til en liksom større kvartal.
Men hvis en ser igjen tilbake til de gamle bryggegårdene, som vi kjenner til ... Altså dette med lange gårder med masse små enheter.
Og disse leierettighetene som hadde vart i 800 år, og på mange måter gjorde at Bergen var så kontinuerlig i sitt uttrykk ... Det sto nå for fall.
Og det som skjedde, det var det at ...
Det å eie grunn ble et tema.
Og fra nå av så ble på en måte grunnen i byen, altså selve ... Selve arealet grunn, ble omgjort til ei vare.
Noe du kunne kjøpe og selge.
Å utvikle var en forutsetning for utvikling.
Og der skiller Norge seg litt fra andre europeiske land.
På den måten at det ... I veldig mange land så er det å eie grunn en offentlig sak.
Altså det er det offentlige som eier bygrunn.
Det er det som gjør en by til et fellesskap, til et vi.
Mens i Norge så er dette med å spekulere og kjøpe grunn blitt en veldig viktig drivkraft i byutvikling, og gir i utgangspunktet det offentlige mye mindre handlingsrom på det å styre byutviklinga.
Og det er jo det vi ser i dag.
Absolutt.
Så her begynte det å skje, da, egentlig?
Da begynte det å skje.
Og det fikk også ganske dramatiske konsekvenser i andre deler av byen.
Men før vi tar den, er det ett bilde jeg vil at dere skal se for dere.
Og det er det at det foran både nye og gamle Bryggen gikk det jernbaneskinner.
Utover på Bryggen?
Utover på Bryggen.
Og det var ikke snakk om noe trikk.
Det var snakk om et tog.
Var det Vossabanen?
Nei, det var Bergensbanen.
Å ja, ja, ja, da var den bygget ut til Bergensbanen, ja.
Så den hadde endestått på Bryggen?
Ja, altså, en måtte da, en måtte da ha ... Det er jo ganske fantastisk å tenke seg at det ...
Da hadde en bygd et ... Og det kommer litt seinere i tid da, men allikevel ... Der var Norge fantastisk langt fremme med det å greie å konstruere et lokomotiv som kunne gå.
I helt ulike klimasoner i løpet av én reise.
Fra kalde flatlandet østover, opp på fjellet, og så bratt nedover på Vestlandet og ut til Bergen.
Med vognene, med last.
Fantastisk ingeniørkunst.
Ja, det var fantastisk ingeniørkunst.
En bragd av dimensjoner.
Og så, hva skjer da når en kommer til Bergen?
Jo, da kobler en av lokomotivet.
Og så setter en hesten foran!
Og så drar disse hestene, vognene, gjennom sentrum og ut til kaia.
For det var jo det som var hele meninga med dette toget.
Du skulle levere varene, og da skulle de leveres til skip når du kom til Bergen.
Var det brannsikringstiltak, dette med hestene, da?
Ja, da kom nostalgien frem.
En turte ikke å ... å la et lokomotiv kjøre gjennom byen med alle de gnistene og røyk og fare for brann som var når den skulle gå, passere bryggen.
Så selv om en reiv ...
Halve Bryggen, og bygde nytt der, så hadde en veldig sans for de verdiene, å ta vare på de verdiene som var igjen.
Så Bergen var hele tiden ... Der har vi den ambivalensen som vi snakka om, med dette med fornyelse og bevaring.
Den var der i fullmåne.
Den står jo i dag òg, den nettopp med bybane over Bryggen.
Så nå vet vi det, folkens.
Det har vært en allerede.
Å, så vittig!
Men du sa vi skulle dra til en liten annen del av byen og snakke om ... Ja, da skal vi dra til Nygårdstangen.
Nygårdstangen var jo utfylte brann ... Altså, etter hver brann så bare fylte en ut med masser med skrot ut i vannet.
Veldig dårlig byggegrunn.
Og der kom noen og ville bygge hus.
Murgårder.
Rett og slett boliger.
Og det kom opp til myndighetene, og byens myndigheter, og byens myndigheter sa nei.
Dere får ikke lov.
På grunn av grunnforhold?
Ja, blant annet.
Og det kunne også komme i konflikt med fremtidige kommunikasjonsveier østover.
Det var mange argumenter for å si nei.
Men så sier disse herre native utbyggerne, med advokater i baklomma, har dere mandat til å si nei?
Hvilket mandat har dere?
Så måtte de snakke med kommuneadvokaten, og han sa nei, vi har ikke mandat.
Altså, vi har rett og slett ikke mandat til å planlegge vår egen by.
Igjen trenger vi en ny planlov?
Igjen trenger vi en ny planlov.
Så blir det annonsert at nå vil det komme en ny planlov.
Og da skyndte utbyggerne seg å bygge fortest mulig, mest mulig, før den nye loven kom.
Og da fikk du en byggebom av en annen verden, hvor det ble bygd mye, for mye, for dårlig, for fort.
Og det hele … og det samme skjedde i Kristiania, enda mer, og det hele endte med et gedigent økonomisk krakk.
Nå er vi sånn cirka?
Cirka på slutten av 1800-tallet, altså vi kan godt si år 1900 da, da fikk vi noe som het Kristiania-krakket.
Og vi kjenner godt til krakket i ... Det harde 30-åra, det økonomiske krakket som var der da.
Det er det vi kjenner.
Men det skjedde først og fremst i USA, da.
Mens dette var et nasjonalt krakk som var mye dypere.
Det var i hvert fall veldig dypt i Norge, og det tok omtrent ti år før en kom på fote igjen.
Altså, en fikk en byggestopp på ti år.
Og én ting er at investorene, som har helt frivillig spekulert og satsa feil, at de taper pengene sine, men det gikk ut over hele samfunnet.
Sånne finanskriser går ut over hele samfunnet.
Arbeidsplasser.
Ja, alt.
Og det er noe vi ikke har greid å få styr på ennå.
Så det er en avslutning av dette her ... Denne 50-årsfolken her nå ...
Her slutter vi med et lite brak, en liten krise.
Ja, men det passer å gi seg på kriser.
Men neste gang, da?
De store planers tid?
Ja, da skal vi se på hva kommunene brukte av denne tenkepausen.
De ti årene?
Ja, for det kan av og til være veldig greit å få en pause, altså ha tid til å tenke seg om, og da vil en få en ny planlov.
En sterkere planlov, slik at en får egentlig mandat til å planlegge egen by.
Da blir spørsmålet hvilken måte brukte jeg den loven på?
Veldig spennende, Hans Jakob.
Tusen takk for i dag.
Veldig kjekt å være her.
Du har nå hørt en podkast fra Høgskolen på Vestlandet.
Du kan høre flere podkaster fra oss ved å gå inn på nettsiden hvl.no.podkast.