N:
Hei alle, og velkomne til enda en episode i podkastserien Metaforprat med Magdalena Agdestein og meg, Norunn Askeland. Vi har saman skrive ei bok om metaforar: Metaforer, hva, hvor og hvorfor?der vi også har skrive om metaforar og politikk. I dag skal vi ta for oss dei metaforane som har vore i spel i den amerikanske valkampen denne hausten. Men først, Magdalena, kvifor er vi nordmenn så interesserte i den amerikanske valkampen?
M:
Det har vel å gjøre med de kulturelle og sikkerhetspolitiske bånd som Norge og USA har, Norges sikkerhet ved å være medlem av NATO og våre vestlige felles verdier som individets frihet og menneskerettigheter som ved dette USA-valget er i spill mer enn noen gang.
N:
Da tenker du kanskje på potensielle endringer i abortloven og lovendringer som innskrenker arbeidstakernes rettigheter (for eksempel streikerett)? Og økonomi og innvandring?
M:
Nettopp. Individets rettigheter i samfunnet. Beholder samfunnsborgerne de rettighetene de har oppnådd? Blir det endringer til det bedre eller verre? I hvilken retning vil det amerikanske samfunn utvikle seg? Får innbyggerne bedre eller dårligere råd? Og så er det dette med å stoppe ulovlig innvandring. Det har vært de store spørsmålene i den amerikanske valgkampen.
N: Spennande vart det i alle fall. Deltakarane i amerikansk valkamp brukte hardare skyts og fleire skjellsord enn det vi er vande med her i Norge. No er valet over og vi veit at Trump vann. Ekspertane seier grunnane er at han satsa på økonomi og innvandring. Nokre har også kommentert dei metaforane som er i sving. Det var harde ord på begge sider. Er det nokre metaforar du har lagt merke til som blei brukte i valkampen?
M:
Det er ikke noe nytt at det pleier å gå hardt for seg i valgkampen i USA. Selve ordet kamp er jo en krigsmetafor, og assosiasjonen til krig blir også helt tydelig i uttrykk som battleground states, som altså er betegnelsen for det som på norsk kalles vippestater. Og er man først oppmerksom på den krigerske ordbruken, finner vi straks flere eksempler som ble brukt både i amerikanske og norske kommentarer om valgkampen. For eksempel når NRKs pressekontakt (Anders Tvegård) annonserte den første debatten mellom Harris og Trump og omtalte den som en duell, presidentduellen. Videre hadde en podkastserie fra republikanere fått tittelen Bannons War Room. Og republikanere som tar avstand fra Trump (som Liz Chaney) hadde en podkastserie som het The Bulwark podcast. Bulwark, eller bolverk på norsk, kan bety mange ting, bl.a bastion, borg, forskansning, forsvarsverk, siste skanse, vern, - og alle disse bolverkssynonymer henspeiler på krig og (særlig) forsvar. Det folkene i Bulwark forsøkte, var skape det de kalte en «permission culture», som gav rom for frafalne republikanere til å stemme på demokratene i dette valget uten at de trengte å føle seg som svikere. Deres bulwerk er altså å forstå som et vern for å forsvare demokratiet mot antidemokratiske krefter innad i partiet.
N:
Kampmetaforen ble brukt i valgkampen både i ord og gester/fysiske uttrykk og i bilder. Tenk for eksempel på Trump når han umiddelbart etter attentatet med blod rennende fra øret løftet knyttneven og ropte «fight, fight, fight»! Da kalte han på en måte til kamp som en hærfører. Og episoden kunne brukastsom eit «retorisk skjold», meinte Erik Løkke, rådgiver i den borgelig-liberale tankesmien Civita. For da kunne Trump, hvis noen kaller kan en fare for demokratiet, svare med at «nei, det er de andre som er farlige, de forsøkte å drepe meg».
TV-bildene fra øyeblikkene rett etter attentatet, med Donald Trump med blod rennande frå øyret har gått verda rundt i nærmast ikoniske bilde og har vore med på å skape metaforen om Trump som Messias. Ei oppfatning om at det var Guds vilje at kula ikkje skulle drepe han, fordi han var utvald av Gud som den nye Messias.
M:
Ja, takket være det mislykkede attentatet ble Trump langt på vei guddommeliggjort i konservative amerikanske media. Det ble mer enn anntydet at det mislykkede attentatet var en guddommelig inngripen og et tegn fra Gud selv/»God himself», og at Trump således var utvalgt til en amerikansk Messias, som skal redde USA.
Samfunnsviteren Einar Rebni har bl.a. skrevet om dette i Nordlandsavisa, hvor han også trekker fram eksempler fra X (tidligere Twitter) som viser at svært mange faktisk tror at Trump ble reddet av Gud for å være den som skal redde Amerika.
Og så er det jo også denne kattemetaforen da, det at Kamela Harris ble omtalt som en barnløs en barnløs kattedame (catwomen). Riktig nok var det JD Vance, Trumps visepresident som brukte metaforen først, men den passet Trump godt og han hang seg fort på den. Ved å omtale Harris som kattedama prøvde han å degradere henne til en ubetydelig familiefientlig- og barnløs kvinne.
Men begrepet kattedamen kunne også tolkes positivt. Det gjorde i alle fall Trump-motstanderne, deriblant noen riktige selebriteter som Taylor Swift og Jennifer Aniston.
Vil du si litt om det Norunn?
N:
Ja, det viser seg at denne metaforen også kunne forståast som/dreies til noko positivt. Artisten Taylor Swift støtta Kamala Harris i valkampen og hadde dette innlegget på Facebook med bilde av seg sjølv to kattar samt bilde av JD Vance med teksten: «Cats are better than some men». Her brukte ho ordet i bokstavleg meining, ikkje metaforisk, men fikk også brukt det metaforisk ved å vise til Vance sin bruk av ordet katt. Det ble ein slags motmetafor, og det er sagt at det å bruke ein motmetafor er ein svært effektiv retorisk strategi.
Men Magdalena, er det andre metaforar som er brukte om Kamala?
M:
Trump har også kalt henne en lattermaskin. Han likte tydeligvis ikke at hun og hennes støttespillere var opptatt av å bringe liv og glede inn i valgkampen. JOY er et av slagordene, som vi så Opera Winfrey rope høylytt (og med en langstrakt vokal) i mikrofonen da hun snakket til publikum på Demokratenes Nasjonale Convent nå i august. Så, dette er et retorisk grep, hvor man vrir litt om på motstanderens negative metafor (Lattermaskin) til sin egen fordel (Glede).
Vi har også sett at Trump prøvde å kategorisere Kamela Harris som ikkje nok amerikansk, og han prøvde seg med «ikkje svart, men indisk».
Og da Harris i sitt første intervju med TV-media (CNN) ble spurt hva hun synes om akkurat det, sa hun bare: Next question, please. Med andre ord: Det var en ikke-sak.
Trump ville også ha fram at Kamala ikkje er så tøff som han. KAMALA IS SOFT on immigration, sa han. Underforstått at han ønsket seg det motsatte. En president skal være tøff og hard. Hard og tøff brukt som en motmetafor for myk, den tøffe mannen Trump og den myke dvs for myke kvinnen Kamela Harris.
Når vi først snakker om motmetaforer kan vi også nevne at to vesentlige tankerammer i denne valgkampen var bevegelsesmetaforer som pekte i hver sin retning: forover og bakoverbevegelsen. Demokratenes: «We will not go back» og Republikanernes dvs. Trump-tilhengernes ønske om å gå tilbake til strengere lover og innskrenking av hardt tilkjempede rettigheter.
N:
Trump er jo kjent for å snakke rett frå levra. Og det fall ikkje alltid heldig ut i debatten mellom han og Harris den 10. september i haust. Då vart han fleire gongar arrestert for faktafeil. Vi skal komme tilbake til debatten om litt. Men i det store bildet kan det sjå ut til at det var positivt at han snakka rett frå levra. Han vann jo valet, og det trass i at han snakka nedsetjande om både Kamala, funksjonhemma og innvandrarar.
M:
Trump utmerket seg jo mange ganger ved å beskrive andre gjennom metaforer, og da på en nedsettende og forkleinende måte. Vi husker for eksempel at han har omtalt Biden som Sleepy Joe, noe som gir signaler om å ikke være helt med, å være trøtt og svak. Et annet eksempel er at han omtalte den republikanske politikeren Nicky Haley som bird brain, altså fuglehjerne eller hønsehjerne (som vi sier på norsk), da Haley var en av hans konkurrenter i primærvalgene (til republikanerne). I tillegg til de allerede nevnte metaforene som Trump brukte om Kamela Harris, har han også omtalt henne som Comerade Harris /kamerat Harris for tydeligvis å plassere henne i det kommunistiske hjørnet.
N:
Men det er interessant at når demokratane sin visepresident Tim Walz kalte Trump for «weird» (rar, merkeleg), så ble Trump fornærma. Dette inspirerte andre demokrater til ein ny metaphor mot Trump i Facebookgruppa Riding with Kamala: «The king of name calling gets offended when people call him weird”. Det finst kontekstar der weird kan vere ein compliment, men det var det nok ikkje i dette tilfelle.
Då skal vi sjå litt på duellen mellom presidentkandidatane den 10. september. Så å seie alle kommentatorar meinte av Kamela var den som vann debatten. Ho var svært godt førebudd, mens Trump såg ut til å ta det heile meir på direkten. Kamela er advokat og kjent for å ha køyrt rettsaker mot forbrytarar og folk som ikkje har respekt for lover og reglar. På førehand sa ho: « I know Donald Trump’s type». Omsett til norsk kan det kanskje bli: «Eg veit kven eg har med å gjere». Og det verka som ho i sine innlegg i debatten stod fram som aktor i ei rettssak, som den som skulle klage Trump inn for retten, for folkets dom. Vi kan seie at ho ramme inn debatten som ei rettssak, det er dette som er kalt framing på engelsk, og som vi på norsk kan kalle innramming. Innramming er viktig for kva for metaforar vi oppfattar, og i denne innramminga stod Trump metaforisk fram som skurken, mens Kamela vart representant for lov og rett. Trump svarte ikkje godt for seg, og han stod fram som ein gammal mann. Og når han i tillegg kom med løgner om at innvandrarar i byen i Ohio drap og åt kjæledyra til folk, og vart arrestert for det av faktasjekkarane i debatten, då var løpet kjørt. Og Trump fann ut at han ikkje ville stille opp til fleire debattar med henne. Dette var det eg la merke til i debatten. Kva med deg, Magdalena?
M:
Jeg har ikke å si så mye mer om metaforene i selve presidentduellen, men kan jo nevne noen metaforer som karakteriserte det videre forløpet i valgkampen, som fort viste seg å være nokså jevnt mellom kandidatene. Da snakket mediene om en neck-and-neck-race (vi har ikkje akkurat den samme metaforen på norsk, men på tysk har vi metaforen Kopf-an-Kopf-Rennen), og neck-and-neck-race er da en sportsmetafor som forteller oss at ingen av konkurrentene hadde et nevnverdig forsprang. De brukte også metaforen battle to the wire, dvs. at konkurrentene kjempet om seieren helt fram til målsnora. En annen metafor som jeg plukket opp i amerikanske media var at valget ville avgjøres ved en toss-up, dvs at vinnersjansen var fifty/fifty som når man slår mynt og kron.
Men litt tilbake til sportsmetaforene som ble brukt for å beskrive valgkampen. Jeg har faktisk også notert meg noen eksempler fra svensk presse. I en reportasje fra et valgarrangement 31. okt. i Arizona, rapporterte journalisten Filip Jacobsson i TV4 om at Harris ledet i forhåndsstemmingen, men så føyde han til at det å være i pole position ikke nødvendigvis betyr at man vinner. Med ordet pole position bruker han en metafor fra motorsporten, altså Formel 1, hvor det i en kvalifiseringsrunde konkurreres om første plassen i startkøen. Det Jacobsson altså sier er at det å ha flest forhåndsstemmer ikke nødvendigvis betyr at man vinner selve valget. I den samme reportasjen bruker journalisten også en metafor fra sykkelsporten når han sier at demokratene bruker å gå med ledertrøyen på inn i valgkampen dvs. med flest forhåndsstemmer.
N:
Mot slutten av valgkampen hardnet ordbruken til mer og mer, det ble nokså heftige tilstander og kandidatene karakteriserte hverandre med krasse ord rett ut og uten metaforisk omskriving (nazist, rasist, dum, kjeltring etc.), da kom hanskene av – for å si et med en boksemetafor.
M:
Og i de siste dagene i valgkampen har det også dukket opp en nokså oppsiktsvekkende metafor. Etter mye skitkasting – som er en metafor i seg selv – har de faktisk kommet bokstavelig talt helt ned i søpla.
Først var det en komiker som på valgkampmøtet av Trump-tilhengere på Madison Square Garden uttalte seg om Puerto Rico som en søppeløy. Dette fikk Jo Biden til å reagere. – Det eneste søppelet jeg ser flyte rundt der ute, er tilhengerne hans, sa Biden i en videosamtale med den ikke-statlige organisasjonen VotoLatino. Kort tid etter rykket Det hvite hus ut og uttalte at det Biden egentlig prøvde å si, handlet om retorikken, og ikke Trumps tilhengere. Men lite hjalp det. Trump hadde fått en ny metafor, som han kunne bruke til sin fordel, ved å holde fast ved at det var Trump-velgerne Biden mente med ordet søppel. Jeg kan fortelle dere hvem den ekte søpla er sa han da han kom ut av privatflyet sitt på flyplassen i Green Bay i vippestaten Wisconsin, iført en oransje uniform lik den som brukes av amerikanske søppeltømmere. Ved siden av flyet stå en søppelbil med Trumps logo på. Og til pressefolkene som hadde møtt fram sa han: Hva synes dere om søppelbilen min? Den er til ære for Kamela og Joe Biden, la han til. Trump sparte altså ikke på sarkasmen.
Så Trump fikk virkelig mye ut av denne metaforen, idet han også iscenesatte den som en visuell metafor, noe som understreker og styrker den verbale metaforen. Og bilder har jo, som vi vet, ofte en tendens til å feste seg enda mer enn ord i folks hode.
N: Men så var det altså Trump som vann. Og nokre hevdar at det var nettopp evna hans til å improvisere og til å bruke motmetaforar som avgjorde kampen. Søppelmetaforen som du snakka om nettopp, Magdalena, var nettopp ein motmetafor. Trump brukte snudde metaforen til sin fordel og gjorde han om til underhaldning for veljarane sine. Metaforbruk kombinert med humor og satire over fienden skaper sterkt fellesskap. Veljarane hans forstod med ein gong kva søppelstuntet handla om, og dei jubla som aldri før.
Øystein Stene har i ein artikkel om metaforbruk i det amerikanske valet i 2016, altså forrige gongen Trump vann valet, brukt overskrifta: Den som vinner metaforene, vinner valgkampen. Her har han særleg sett søkelys på dei økonomiske metaforane, som Trump bruker mykje, og som også er blitt framtredande i norsk politikk. Som at eit land må styrast som ein bedrift. På 90-talet var det både politikarar og økonomar som poengterte at eit land ikkje kan styrast som ein bedrift. Men så er det noko som har skjedd. Donald Trumps fremste argument var nettopp at han har og har hatt suksess som forretningsmann.
Og Stene hevdar at ingen norsk politikar har meistra bedriftsretorikken betre enn Erna Solberg. I fire år snakka ho om korleis regjeringa «leverer», og ho snakka om leveringsfokus og kvalitetsfokus. No er det blitt vanleg å bruke slike ord i politikken, også i andre parti og også i media. Landet er ein bedrift, og vi veljarane er kundar og forbrukarar, som skal konsumere det politikken leverer.
Finst det alternativ til å tenkje på landet som ein bedrift? Vi kan like gjerne snakke om landet som eit nabolag, eit fotballag, ein stamme, ei skuleklasse eller ei maurtue. Og debatten vil garantert endre seg for kvar gong,
Men økonomimetaforane er komne for å bli, både i amerikansk og norsk politikk. På dette feltet ser det mørkt ut, men så har Kamilla Harris gitt oss ein metafor til trøst i talen ho nettopp heldt etter valet:
... når det er som mørkast, ser er vi stjernene best.
M:
Det du hørte på i dag var en bonus- episode til vår podkast Metaforprat som var annonsert med 10 episoder. Temaet, syntes vi, var så spennende at vi valgte å plusse på denne ekstra episoden. Og dere som lyttere fikk forhåpentligvis en interessant oppsummering av metaforene som ble brukt i og om den særdeles heftige amerikanske valgkampen i år. Takk for at dere hørte på. Vi for vår del går nå i tenkeboksen og kommer (kanskje) tilbake med en ny podkastserie til våren. Takk for oss for denne gangen.