Abonner
Del
Del
Bygg inn
- Praktisk bruk av Rammeverket for sykepleie
[Automatisk tekstet av Autotekst med NB Whisper. Kan inneholde feil.]
Hei og velkommen til denne podkasten hvor vi skal snakke om betydning av
kommunikasjon. Dette er en del av en podkastserie knytta til
Fundamentals of care, eller rammeverket for sykepleie. Jeg heter
Kirsten Røland Byermoen og er førsteamanuensis ved Universitetet i
Sørøst-Norge. I dag har jeg med meg to gjester. Det er to dyktige
professorer som kommer fra Universitetet i Sørøst-Norge. Som har
stort engasjement for kommunikasjon og har skrevet gode lærebøker
knytta til sykepleie og kommunikasjon, og gjort mye forskning
innenfor området. Da vil jeg ønske deg ...
Da vil jeg ønske Hilde Eide, professor ved universitetet. Du har
skrevet 'Kommunikasjon og relasjoner'. Ja, det er jo ... Det er jo ingen
som kjenner meg som Hilde Eide. De fleste kjenner meg som Eida Eide. Ja,
det stemmer. Og så har vi med Lena Günertberg Heyn, som også er professor
Og så har vi med oss Lena Günterberg Heyn. Og du er jo også professor her
ved Universitetet i Sørøst-Norge. Og du har også skrevet en bok, og den
heter da 'Klinisk kommunikasjon i sykepleie'. Ja, det er riktig. Det er
skrevet av og for sykepleiere. Så dette er en samtale jeg gleder meg til.
Velkommen skal dere være. Som sagt, i denne samtalen skal vi snakke om
relasjonens og kommunikasjonens betydning i dette møtet mellom
pasient og sykepleier. Så ser vi det litt opp mot Fundamentals of
Care-rammeverket. Men hvis vi skal starte litt for å få en intro til
denne dimensjonen i rammeverket for sykepleie som handler om
relasjon, så er jo dette pasient sykepleier relasjonen gitt. Dette er
en viktig del av det møtet man har med en pasient. Men hvordan henger
dette sammen med kommunikasjon?
Jeg kan gjerne si litt om det. Sykepleie handler jo mye om mennesker og
det å skape en relasjon. Og da kan jo på en måte ikke kommunikasjon ses på
som en isolert ferdighet som man bare tar fram i enkelte situasjoner.
Kommunikasjon vil jo være en gjennomgående. Noe som sykepleiere
bruker gjennomgående i all samhandling. Og det å anvende
kommunikasjonsferdigheter er grunnleggende for å få til den relasjonen. Som
sykepleiere jobber vi ikke først og fremst med å stille diagnoser, men i
større grad med kanskje konsekvenser av diagnoser. Det å kartlegge og
vurdere pasientens symptomer er en viktig del av sykepleie. Og det er
vanskelig å få til uten god kommunikasjon. Den enkleste måten å
undersøke et symptom på er jo å spørre. Det er ikke alltid det lar seg
gjøre, selvsagt, men det er ofte det første vi anbefaler.
Relasjonen mellom sykepleierpasient er viktig fordi den danner
grunnlag for både trygghet og tillit og god behandling.
Inn i dette rammeverket, så ligger kjernen mellom ... I relasjonen
mellom sykepleier og pasient så er det jo dette med tillit,
oppmerksomhet, kunnskap. Det å kunne forutsi hva som skjer. Vurdering
av situasjonen. Hilde, hva tenker du ... Hva gjør sykepleiere som
klarer å skape et tillitsbasert relasjon til pasienten sin?
Ja, som grunnleggende så tror jeg det er veldig viktig for pasienten å
bli sett. Og at sykepleieren oppfatter, på en måte, hva er det som er
utfordrende for pasienten? Hva er viktig for pasienten?
Kjernespørsmål, egentlig. Som vi alle bør stille, er jo hva er viktig
for deg? Å finne ut av det. Og da tillit ... Man åpner seg jo ikke for en
annen person hvis man ikke føler at man kan stole på vedkommende eller ha
tillit til vedkommende. At det du formidler, blir ivaretatt. Og da de
andre elementene i kjernen i rammeverket, altså dette med
oppmerksomhet, kunnskap og forutsigbarhet ... Dette at sykepleieren
oppmerksomt har fokus på pasienten. Og at man viser at man har den
kunnskapen som trengs, at man faktisk kan det man skal gjøre. Og dette
med forutsigbarhet. Vi hadde en veldig interessant
evalueringsstudie av utvikling av tillitsmodellen i Oslo kommune.
Og da spurte vi de eldre som fikk hjemmesykepleie. Hva er viktig for deg?
Hva er det som gjør at du får tillit? Jo, det er at de er ...
At de er sympatiske. At de viser at de har kunnskap, kan sine ting. Og at de
kommer til avtalt tid. Så jeg tenker den kjernen er superviktig.
Vi gjorde også en oppsummeringsstudie for et par år tilbake hvor vi så på
i hvilken grad bruk av positive emosjoner bidro til relasjonsbygging
mellom sykepleiere og pasienter i ulike settinger. Mye av det vi fant
der, var jo at flere
av de tinga som ligger i ... Handlingene i rammeverket er det vi fant i
studien vår. Det at man er til stede, at man er nonverbalt til stede, at
man uttrykker tillit, det la grunnlaget for at pasienten opplevde at de
hadde en relasjon med sykepleier. Det siste elementet ... Vurdering.
Hva innebærer egentlig det? Når pasienten formidler noe til deg, så må
du jo ... Hva er det faktisk pasienten har formidlet? Og du må vurdere det
før du gir din tilbakemelding eller ditt tilsvar. Og det vi ofte ser i
praksis, er at ... Ofte i en sånn dialog så tenker man ... I hvert fall det
vi ser hos studenter. At de er veldig opptatt av ... OK, nå har jeg stilt et
spørsmål, eller jeg har sagt noe. Og istedenfor å høre på det pasienten
formidler, så tenker de på hva som er neste trinn. Hva er neste på
sjekklisten min som jeg må sørge for at det er i orden, istedenfor at
de er åpne, senker tempoet litt og tar imot det pasienten formidler, og
tar det ordentlig inn før de vurderer neste steg. Ja. For det er akkurat
dette med det å faktisk bli sett av sykepleieren. At de ser deg. At du som
pasient ikke bare er en sykdom eller et romnummer. Og at en sykepleier
klarer å se, vise oppmerksomheten i det nonverbale. At den klarer å se
deg. Har man noen konkrete eksempler på hvordan en sykepleier kan vise
at man er oppmerksomt til stede, selv i sånne korte møter?
Du nevnte det nonverbale. Det er et viktig stikkord her. Tilbake til
studien vi gjorde. Det var en av de tingene som i størst grad bidro til at
pasienten følte seg sett. Det var at de opplevde at sykepleieren var til
stede, og at de tok på alvor det de sa. Det var noe med tonefall og
kroppsspråk for øvrig. Men det var også det som gjorde at de følte at de
ikke ble tatt på alvor. De leste sykepleiers kroppsspråk på en måte som
gjorde at de følte seg litt tilsidesatt. At de var en oppgave som måtte
gjøres mer enn en person. Så det å være klar over sitt eget nonverbale
språk, det tenker jeg at man trenger å øve litt på. For det er ikke så lett å
se alltid hvordan man selv ser ut når man kommuniserer. Så det er jo en av
de tingene vi øver på her på universitetet. Ja, for der har vi jo
kommunikasjonsundervisning og simulering. Det holder ikke bare
med undervisning. De må også øve. Det er forskningen helt tydelig på.
Man må øve på det. Der øver vi også på det som Hilde var inne på, med å
faktisk lytte. Aktiv lytting er jo en viktig del av det. Vi ser jo at en del
studenter er litt ukomfortable med stillhet. Så vi prøver å øve dem på at
det er viktig å senke tempoet litt i samtalen. Tåle at det er noen
sekunders pause før man kommer med et løsningsforslag eller et neste
spørsmål. Og høre ordentlig på hva pasienten svarer, og ikke sitte og
tenke på hva man skal spørre om neste gang. Samhandlingen mellom
sykepleier og pasient er jo ikke ... Stort sett at du bare sitter i en
samtale og snakker ansikt til ansikt. Som vi ofte gjør i sosiale
settinger. Men det er jo ofte at du hjelper pasienten med et eller annet.
Det kan være stell, det kan være blodtrykk, det kan være intravenøs, det
kan være ... Sårstell. Og da er det jo ikke alltid at det er samtalen som er
det viktigste, men det er oppgaven som skal gjøres, og en felles
oppmerksomhet rundt det som er viktig. Og for pasienten er det
kjempeviktig at studenten får rom til å gjøre det man faktisk skal
gjøre. Selv har jeg vært i situasjoner hvor jeg har opplevd at
sykepleierne snakker masse mens de holder på å stikke inn en kanyle, og
så bommer de. Kan du ikke heller være litt stille og gjøre den jobben? og få inn den kanylen, for det er det som er viktig for meg. Det er ikke at du
snakker masse eller underholder meg. Man må tåle at det er litt stille,
og det kan være veldig bra at det er stille så lenge man driver med en
felles oppgave. Ikke sant? Jeg tror også de fleste pasienter er
egentlig veldig innstilt på å legge til rette og hjelpe sykepleieren så
godt som mulig til å lykkes med de oppgavene man holder på med. Her er det
viktig å få fram at alle er ulike. Pasienter kan være ulike. Så det å
stille det spørsmålet, f.eks. når man skal stikke ... Vil du at jeg skal
si fra når det kommer et stikk, eller vil du ikke ... Det som man kaller for
metakommunikasjon, å kommunisere om kommunikasjonen, også kan være
en ting som man i større grad kan prøve seg på. Det er ikke sånn at det er en
prosedyre på kommunikasjon. Her er det ulikheter i preferansene. Og
det kan også være ulikheter i hva pasienten har opplevd tidligere. Som
fungerte eller ikke fungerte. Det bør man også kartlegge, da.
Hvis vi går litt videre inn på dette med samarbeid, involvering, så har
vi jo et lovverk i Norge som sier noe om at helsepersonellet skal
involvere pasienten i den behandlingen eller de beslutninger som skal
tas.
Hvordan kommer dette frem som en måte pasienter kan reagere på, og
eventuelt denne manglende involveringen?
Dette
med å bli involvert ... Det spørs vel litt hva som egentlig er. Hva skal
besluttes? Hva er mulighetene? Men jeg tenker bare litt på selve
begrepet involvering. Hvis jeg tar meg som pasient, så er det nesten
rart å tenke at ikke jeg er interessert i min egen behandling. Men så er
det jo hvilke muligheter har jeg for å delta? Har jeg nok kunnskap? Eller
legger sykepleieren eller legen til rette for at jeg kan delta på en god
måte? Så jeg ville egentlig snudd dette litt på hodet. Som pasient
forventer jeg egentlig at helsepersonell involverer seg i min
behandling, for for meg er det min behandling som er i fokus. Og det er jo
egentlig det lovverk og retningslinjer sier, at man skal ta
utgangspunkt i pasienten og hva som er viktig for pasienten.
Og så spørs det da hvordan skal man involveres? Det spørs hva kan man
gjøre? Og dette er jo også en måte å lytte etter. Hva trenger faktisk
pasienten for å delta?
Har du nok informasjon? Trenger man mer informasjon om noe? Så dette er
et ganske nyansert forskningsområde, det som kalles samvalg. Men for
sykepleiere og for studenter dreier dette seg ofte om beslutninger som
tas. Det kan være små beslutninger, og det kan være store beslutninger.
Og hvordan legger man til rette for de valgene som skal tas? Du har
sikkert noe å tilføye til det, Lena. Det er et interessant perspektiv.
Det er jo det som ligger i hva vi lærer studentene våre. Hvordan
involvere pasienten. Det har vært masse intervensjoner for å
involvere pasienten. Det ligger i lovverket. Mens egentlig, som Hilde
sier, på mange måter burde det vært motsatt. Vi involverer oss jo i
pasientens helseprosjekt.
Det er noe med begrepsbruken her, som også pasifiserer pasienten på et
vis. Og ved å pasifisere pasienten på den måten, så er det i hvert fall
vanskelig å involvere. Og for noen pasienter så kan det være det de
ønsker. Igjen tilbake til det med å spørre hva ønsker du. Noen pasienter
kan synes det blir for stort ansvar å bestemme. Skal vi utsette? Vil du ha
blodtransfusjon nå eller seinere? Det kan være for vanskelig å ta det
valget, men det er også et valg. Så samvalg er, som Hilde sier, et stort og
komplekst felt. Men kjempeviktig også for sykepleiere. Innenfor
dette skjer jo ... Vi hører hendelser hvor det samarbeidet ... Hvor
pasienten kanskje ikke får tilstrekkelig informasjon eller blir
involvert. Og da kommer et sånt begrep - reparering - fram. Hvis skaden
har skjedd, hvordan kan sykepleier reparere denne relasjonen etter at
det har vært en misforståelse, f.eks.?
Her tror jeg vi må være ærlige på at vi har stor tabbekvote hos pasienten.
De tåler ganske mye misforståelser hvis vi tar tak i det. Hvis vi sier
unnskyld, eller hvis vi reparerer, som du sier da. Det er jo til vår
fordel. Og måten man kan reparere sånn på, er rett og slett å sette ord på
at nå tror jeg jeg at jeg ordla meg er litt klønete, eller her kom dette kanskje litt
feil ut. At man legger det på seg selv, og ikke på at nå misforsto du hva jeg
sa. Fordi det er en sånn klassisk felle å gå i. Da legger man igjen
ansvaret over på den andre. Så at man rett og slett sier ... Nå lurer jeg på
om jeg ordla meg litt kløenete. Eller det er mulig det ikke kom helt riktig ut. La
meg prøve igjen og formulere seg på en litt annen måte. Det er ikke alltid
pasienten er så tydelig på at de ikke liker det som er sagt, eller at de
misforsto. Men hvis man da får en respons som er litt annerledes enn det
man hadde forventa, så bør man kanskje sette ord på det også. Nå er jeg
litt usikker på hvordan du oppfatta det jeg sa. At man undersøker
forståelse. At man er sikker på at man har forstått hverandre. For dette
dreier seg om i møte med pasientene. Og vi har vel alle hatt følelsen av at
... Uff, dette her skulle jeg ikke sagt. Eller ... Dette ble jo helt feil.
Og når du har den følelsen, så er det antagelig litt sånn for den andre
også. Og som Lena sier, da å sette ord ... Ja, dette ble visst helt feil ...
Kan vi ikke starte på nytt? Spille ballen litt over til den andre ... Ja.
Men så er det det andre, da, med kanskje at feil gjøres mer på systemnivå
eller på avdelingsnivå, eller i hvert fall noe som jeg ofte hører. Og jeg
beklager at du føler det sånn. Ja. Og det tenker jeg er noe av det verste
man kan si. Fordi følelser er en genuin, personlig opplevelse. Og at en
annen da beklager at jeg føler meg på den måten jeg føler meg når det
egentlig dreier seg om en I stedet for å si at 'nei, jeg beklager at du ikke
fikk den informasjonen'. Eller 'jeg beklager at ...' Altså faktisk
beklager hendelsen og ikke beklager mine følelser. Men det er vel ... Nå
hopper jeg litt fort videre, for dette føles ...
Vi snakker jo om følelser selv om det dreier seg om tanker. Jeg vil hoppe
litt tilbake til dette empatibegrepet, som jo også er et kjernebegrep.
Og empati dreier seg om å forstå en annens person, både følelser og
tanker. Og at vi ofte er i vårt språk veldig unyanserte på ærefølelser
eller tanker. Jeg føler at ... Istedenfor at det egentlig er jeg som
tenker. Og at vi er blitt altfor slepphendt med det, da. Og så kommer da
den siste at ok, jeg beklager at du føler det sånn. Det er ingen som kan
beklage på en måte. En annens følelser. For dette er jo litt sånn kjernen
i dette å vise faktisk respekt for hvordan den andre opplever og føler
ting. Og at det er noe av kjernen i en god terapeutisk relasjon.
Det er viktig å tenke at det koster lite for meg som sykepleier å beklage
at her gjorde vi feil, eller her sa jeg noe feil. Men det gir veldig mye for
relasjonen og for pasienten, den respekten som jeg viser ved å si det.
Det betyr ikke at jeg sier at nå er jeg en dårlig sykepleier. Jeg tenker at
det snarere tvert imot betyr at jeg kan se at her var det noe som ikke gikk
som jeg hadde tenkt.
I forlengelse av dette med møte mellom pasient og sykepleier så er det
noe med å se den konteksten som vi har helsetjenestene våre i nå. Vi kan
oppleve det er korte møter mellom sykepleier og pasient.
Det tenkes jo kanskje inn i noen områder at det er en stor grad av
effektivitetsfokus i forhold til den yrkesutøvelsen vi har. Vi bruker
teknologi i større grad. Hjelp av ulike teknologiske verktøy. Som
gjør at man kanskje ikke har den nødvendigvis ofte møte med pasienten
vår. Hva er det som er viktig i disse møtene, hvor vi har dette, disse
korte effektivitets ... Kanskje dette ... Disse alle
arbeidsoppgavene som en sykepleier har. Hvordan er det vi kan tenke
disse møtene med pasientene våre da? Det som ofte blir sagt, er jo at vi
har altfor dårlig tid. Men jeg tror veldig ofte så må man jo bruke den
tiden man har, godt. Og en relasjon ... Du trenger ikke evigheter for å
skape et godt øyeblikk for en pasient. Det dreier seg ofte om her og nå, og
det nettopp kan være veldig ... Veldig kort. I et forskningsprosjekt så
... var det første møte mellom en sykepleier og en pasient med mye
smerter. Dette var en kartleggingssamtale som var litt mer enn et
veldig kort møte. Men allikevel, i det møtet, så får pasienten et
spørsmål som var midt i kjernen av hennes utfordringer. Og så senere
snakket jeg med denne pasienten, for jeg intervjuet vedkommende.
Det lille møtet var det som ble viktigst for henne og skapte den største
forandringen for henne i dagliglivet etterpå. Så det dreier seg ofte
også om å være til stede, være nær. Hva skjer? Det var litt på siden
kanskje av teknologien, men allikevel teknologi, avstand ...
Vi vet jo at vi kan ha veldig god kontakt på telefon med andre i
dagliglivet. Vi mangler kanskje litt ... Hvordan tar vi det i bruk i
helsevesenet? Eller kanskje særlig i utdanningen vår? For i praksis
tror jeg det brukes i mye større grad. Men dette må læres antagelig for å
brukes på en god og trygg måte. Jeg vet ikke hva du tenker om det, Lena.
Det er viktig. Vi har blitt mer utfordra på det i utdanningen nå. Det er
noe som vi i litt større grad i dag lar studentene få øve på. Vi har mye å gå
på der, men samtidig er det mange sykepleiere som er ferdigutdanna.
Før dette læringsutbyttet kom inn. Dette er også litt opp til
arbeidsplassen og det å tenke at man må trene. Kommunikasjon er en
ferdighet som man må trene på. Så det å ha det som et fokus på
internundervisninger, eller at man legger opp til trening på det, tror
jeg er lurt. Man har den tida man har, og man kan ikke tenke at god
kommunikasjon kan jeg tillate meg når jeg har tid nok til det. God
kommunikasjon kan du godt gjøre på kort tid. Det fins studier som viser
at samtaler kan ta lengre tid hvis man ikke fanger opp pasientens
bekymringer.
De blir jo fortsatt værende der ubesvart. Man kan ikke bruke det som en
slags hvilepute heller. Nei. Vi har jo jobbet mye med en metode for å
fange opp ... Pasienter formidler jo veldig sjelden det som er viktig
for dem. Følelsesmessig viktig med rene ord. Men de kommer med hint og
utydelige ting som må fortolkes. Hvis man ikke fortolker dette på en god
måte, så blir det hengende. Og så får man nettopp ikke møtt det som er
essensielt for pasienten. Og det er ofte negative eller trøblete
følelser som man lytter etter. Og da er det veldig spennende med
blandingen mellom disse trøblete følelsene. Og det vi har også vist i
forhold til positive følelser og betydning av det i samspillet.
Begge deler har sin funksjon. Det er viktig å studere de negative
emosjonene. Vi vet mye om hva det gjør med pasienten at ikke man blir møtt
på det. Det gjør noe med i hvilken grad pasienten får med seg
informasjon. ...
f.eks. Når man er bekymra, så snevrer det inn kognisjonen vår. Som gjør
at man ikke får med seg informasjon. Så det er absolutt viktig. Men det er
også viktig å se på pasientens ressurs. Og det her med de positive
emosjonene og bruk av humor og bruk av ... Skryt, som vi også har sett på i
hjemmetjenesten f.eks., som viser seg å være viktig for
relasjonsbygging og for de eldres tro på at de kan bo hjemme selv.
Da tror jeg vi begynner å nærme oss slutten av denne podkasten. Men litt
sånn avsluttende, så tenkte jeg å høre med deg, Lena. Har du noen sånne
avsluttende råd til sykepleiere som ønsker å bli en god
relasjonsbygger med pasientene sine? Ja, det håper jeg jo alle
sykepleiere har ønske om, egentlig. Men jeg tenker jo at det, for å
oppsummere det vi har snakka om ... Det der med å lytte til pasienten,
senke tempoet, faktisk høre etter hva pasienten sier, istedenfor å
sitte og tenke på hva skal man ...
Og
ikke minst at man prøver å snu litt på det med at vi skal involvere
pasienten. Det er vi som sykepleiere som skal involvere oss i
pasientens helseprosjekt. Sånn at det er pasienten som er det
viktigste.
Det var fine, avsluttende ord. Da vil jeg takke deg, tilhører, for at du
har lyttet til vår samtale.
refleksjoner knytta til betydning av kommunikasjon for pasient- og
sykepleierrelasjonen. Og så vil jeg takke alle tilhørere som har
lyttet til denne samtalen. På gjenhør.