Subscribe
Share
Share
Embed
Sosialpodden er en sosial fagpodkast fra Institutt for helse-, sosial- og velferdsfag ved Universitetet i Sørøst-Norge. Du vår podkast vil få et innblikk i alt fra noen av de temaene vi snakker om i vår undervisning, besøk fra foredragsholdere vi bruker, til episoder med og av studentene våre. Podkasten er produsert av Universitetet i Sørøst-Norge (USN) med Steinar VIkholt som redaktør.
[Automatisk tekstet av Autotekst med NB Whisper. Kan inneholde feil.]
Velkommen til Sosialpodden, en sosial fagpodkast fra Institutt for helse-, sosiale og velferdsfag her ved Universitetet i Sørøst-Norge.
Hei, velkommen til vår studentpodkast om vår bacheloroppgave.
Vi har skrevet om holdninger og relasjoner i rusarbeid.
Og vi er fem vernepleiestudenter, snart vernepleiere, hvor vi er fire deltakende i denne podkasten.
Jeg tenkte å ta en introrunde før vi dykker inn i temaet.
Jeg heter Amalie og har på en måte jobbet og vært i praksis i både rusfelt og psykiatrien.
Så bare slenger jeg ballen over til Maja.
Ja, Maja her.
Jobber, nei, har hatt praksis på en lukka avdeling for de som blir lagt inn på tvang.
Emma.
Jeg har vært i ambulerende praksis og jobba i akuttmottak i psykiatrien.
Ja.
Kaja her.
Jeg har vært i praksis på Blå Kors.
Og det var liksom litt om oss.
Og vi har jo alle våre felles interesser.
Og da vi skrev denne bacheloren, så ville vi gjerne fokusere på rusavhengighet og holdninger.
Fordi vi har møtt mye av det selv på privaten.
Vokst opp med det med beskjed fra våre foreldre og familie rundt.
Og opplevde det både på jobb og i de ulike praksisene vi har vært i gjennom studiet.
For å ta en liten intro til vår oppgave ... Så er det litt viktig å prate om politikken som er rundt nå i dagens samfunnsdebatt.
Og det som kan være veldig vesentlig nå, er at det er en rusreform som ofte er oppe til debatt.
Og den rusreformen går ut på at man gjerne ...
Har da avkriminalisert egne brukerdoser, som regjeringa kom med for noen år tilbake.
Hvor man da kom med et lovendringsforslag om å avkriminalisere brukerdoser og heller på en måte tilby mer behandling istedenfor straff.
Og dette er jo noe som ikke har vært lovvedtatt ennå.
Det er ikke endra og står ikke skrevet i stein.
Men det vil ofte være tatt opp til debatt, og det er også noe vi har valgt å fokusere på i forhold til at det er en aktuell problemstilling i dagens samfunn.
Det som vi kan snakke litt om, er hvordan det blir tatt opp nå.
At det vil bli legalisert hasjbruk, eller cannabis?
Jo, det er jo noen ungdomspartier som gjerne kjører det som sin kampsak.
At de vil legalisere hasj.
Og det kan man jo både se på og for imot for.
Men det er også det som gjør at rusreformen ofte blir tatt opp som en egen politikk.
Fordi det er ikke endra i loven.
Den ga jo liksom mennesker med rusavhengighet like muligheter og rettigheter i helsevesenet, da.
At de har lik hjelp, eller like rettigheter på øyeblikkelig hjelp, blant annet, og ...
Ja, nødvendig helsehjelp, da.
At det føles som grunnlaget for hele rusreformen.
Du fikk jo like rettigheter som andre pasientgrupper i rusreformen.
Og det innebar jo blant annet øyeblikkelig hjelp.
Og det er jo litt rart å tenke på at de ikke hadde samme rettigheter før.
Ja, det er veldig spesielt, for det er bare vanlige mennesker sånn sett.
Og jeg merka noe når vi prata at vi snakker om rusavhengighet veldig sånn løst.
Men rusavhengighet, det er liksom ... For å sette det ordentlig, da, sånn at man har en definisjon sånn at jeg ikke bare skal ta høyde for at folk vet hva jeg prater om, eller hva vi prater om.
Så er det jo en avhengighet til både lovlige rusmidler, sånn som reseppelagte legemidler, alkohol, men også illegale rusmidler.
Og det er jo komplekst, og det består både av fysiske og psykiske faktorer.
Og det er gjerne på en måte ... Det er jo på en måte en diagnose du får.
Av en behandlende lege, da.
Så det er ikke noe man bare skal stemple noen som at man er rusavhengig.
Det er faktisk sin egen diagnose.
Og ... ja.
Tenkte jeg kanskje det var viktig å få frem sånn reseptbelagte legemidler.
Kanskje ikke alle som skjønner helt hva det betyr, da.
At det er alt fra Sobril du får hos fastlegen, til sterke smertestillende.
Ja, at det er jo veldig mange som har det hjemme i sitt skap.
Tallene vi har funnet, er 30 000-50 000 som er avhengig av reseptbelagte legemidler.
Og det er de tallene som er størst av det vi har funnet i våre vertsoppgaver.
Og der er det jo også veldig mye mørketall òg.
Ja, ekstremt.
Det er skummelt.
Men i media så blir jo det her ofte fremstilt med rusavhengighet.
Og sånn som vi fant ut i oppgava, så blir de ofte fremstilt med spesielle kjennetegn.
Som f.eks.
å være slitne, urenslige ... De har en synlig tegn på avhengighet.
Og på en måte på jakt etter sin neste dose, da.
Og det blir jo ofte formidla som oss og den perspektiv.
At de er andre mennesker.
Ja, og de er jo også foreldre og søsken.
Det som jeg har blitt veldig obs på etter at vi skrev den oppgaven, er bruken av ordet rusavhengige.
At denne brukergruppa gjør det mer påpasselig å bruke rusavhengige istedenfor det vi er mest vant med, kanskje narkis eller rusmisbrukere, narkomane.
Det er det som blir mest brukt nå i dagens samfunn.
Jeg hører sjelden folk si 'rusavhengig'.
Så jeg blei veldig obs på det, at jeg reagerer når andre sier det òg.
Ja, jeg er helt enig.
Med media òg er det masse dokumentarer ute om det her.
Du har 'Norge bak fasaden' som går inn på det.
I forhold til de som er illegale rusmigler, men også de som er lovlige.
Helene sjekker inn, så sjekker inn på hospice og litt sånn behandlingsinstitusjoner.
Og så er det jo også Exit, som ble en sånn som tok Norge med storm.
Fordi de var dritkule fire menn som gikk i dress og rusa seg på kokain.
Tjente fett med penger og ... Ja.
På Parkold.
Og det igjen, det er liksom ... Vi har jo også et prosjekt nå som vi driver med postere, hvor man skal stille ut sin egen oppgave.
Og det er litt sånn vi har valgt å ta med for å på en måte skape et sånt ...
Blikkfang.
Man kan gjerne, hvis man skal komme inn på fordommer og stigma, at man gjerne kan tenke seg én vesentlig person som ruser seg.
Du har et visst bilde i hodet.
Og jeg kan tenke meg at når vi sitter og prater om det, så kan også bilder danne seg i hodet til de som hører på.
Det du sier, at folk får bilde i hodet.
Det første folk hører når de sier det vi snakker om, det er jo kanskje den knekken og at de er slitne og sånn som vi snakker om tidligere.
Absolutt.
Og igjen, da Exit tok Norge med storm, og så er det jo egentlig mennesker som er rusavhengige.
Der føler jeg jo sånn som programmet 'Petter uteligger' på TV 2 har fremstilt disse menneskene på en veldig fin måte, da, og viser liksom hverdagen deres og hvordan det virkelig er, da.
Der kan man jo absolutt se hvordan en typisk rusmisbruker er, da.
Ja, hvis man skal sammenligne Exit med Petter Utelegger.
Man kan jo ikke se på noen om de er rusavhengige eller ikke.
Det kan hende det er din nærmeste kollega eller hva som helst.
Det er jo flere ganger f.eks.
på institusjoner og sånne ting hvor f.eks.
sykepleiere eller vernepleiere har blitt tatt for å stjele fra medisinrommet.
Mange ganger så har de kanskje vært rusavhengige i flere år uten at man vet det, da.
Det du nevnte der, så er det f.eks.
Norge bak fasaden har jo en dokumentarserie der de forsker på ulike ting, da, eller undersøker ulike ting.
Og der er det jo òg en, når de snakker om narkotika og bruken av det i en serie, så snakker de òg om at de intervjuer en som ruser seg daglig på heroin, da.
Og så har de anonymisert han.
Dommen han er god jobb, tjener bra, vanlig mann i gade.
Tror du aldri kunne sett at han var avhengig av en så sterk rus.
Det er jo det vi får fordommer mot, f.eks.
hadde det kommet i den som jeg så tydelig var ...
Rusavhengige og kanskje typiske stereotypier.
I forhold til han her, da.
Hadde jo aldri hatt fordommer mot han på noen som helst måte.
Og det tror jeg kanskje de fleste tar oss litt i. Å si at vi har gode holdninger, men samtidig, så innerst inne, så kanskje vi ... Det er det første man tenker når vi ser dem, da.
Ja, akkurat det.
Og selv så opplevde jeg en tidligere praksis i hjemmetjeneste.
Hvor vi gikk til noen som var rusavhengig.
Og der var det veldig ofte besøk, da.
Altså selve personen var jo veldig enkel og grei å ha med å gjøre.
Men det var det besøket som han ikke kjente.
Så det gjorde at mange ble veldig redde for å dra dit.
Og til slutt endte det med at vi bare avslutta tiltaket, og ingen dro dit uten at den personen fikk beskjed.
Og det sier jo bare litt om den brukergruppa, på en måte.
Men så er det litt spesielt å tenke på hvorfor blir vi så redde for den brukergruppa?
Og alle her har jo vært i praksis med disse menneskene.
Jeg kan på en måte forstå det òg, for det er mye rundt disse menneskene som skjer.
Alt fra dealing og at de skylder mye penger, eller at de står i gjeldskrav.
Som kan føre til ganske alvorlige hendelser.
Og rusen gjør jo at de gjør ting som de kanskje ikke hadde gjort hvis ikke de hadde vært på den rusen.
Plutselig kommer du midt oppi torpendo.
Jeg kan forstå at helsepersonell syns det er tøft og utfordrende å stå i ...
... casene òg, da.
Men det er så viktig å bare anerkjenne de, så føler jeg mye av jobben er gjort.
Absolutt.
Og der kan vi jo snakke litt om ... Eller sånn relasjoner og sånn.
Det du snakker om der, er jo ofte at de gjør uforutsigbare ting, da.
Og vi nevnte jo, eller vi har jo snakka en stor del om relasjoner i vår bacheloroppgave.
Og det påvirker jo relasjonen med både ...
Familie, venner, pårørende og personalet.
Når er det nok?
Du gir dem en ny sjanse og ny sjanse.
Og det er kanskje vanskelig å opprettholde en god relasjon.
Det tar tid å skape en god relasjon, fordi de stoler kanskje ikke på deg, for de er vant med det miljøet der man ikke stoler på hverandre.
Og at vi som jobber med dem, kanskje vet at de har utfordringer med det.
Og det kan være vanskelig at vi skal være litt sårbare for dem òg.
Det er akkurat det.
Og jeg tror det er veldig viktig å gi den brukergruppa en ny sjanse gang på gang.
For som du sa, Maya, så har de opplevd relasjonsbrudd opp gjennom hele livet.
Og hvorfor skal akkurat du komme inn i livet deres og på første forsøk lykkes?
Det er jo sånn som de sa, de vi intervjua, var egentlig bare at de er jo gode menneskekjennere.
Og man kan jo liksom påstå at de er bedre enn oss, det vil jeg i hvert fall tørre å påstå.
Fordi de har, sånn som Kaja sa, opplevd så mye relasjonsbrudd og svik opp igjennom.
Som gjør at de også kjenner igjen en sånn negativ holdning som man kan komme inn i rommet med.
Og det er igjen det vi har skrevet mer om, også de gode holdningene.
Vi har ikke bare fokusert på de dårlige som fins fra forskninga, eller de de tar opp i bacheloroppgaven, men også det gode med tillit, empati og respekt.
Og mange av de vi intervjua òg, sa jo at vi spurte litt hvorfor de har valgt å jobbe med rus.
Og mange av de har jo sagt at det de har opplevd gjennom barndommen, at du skal holde deg unna disse typene mennesker.
Men at de har følt på en omsorg overfor dem.
De har stoppa å snakke med dem, de har lyst til å hjelpe dem, og så samtidig ... Ja.
Ja, det vil jeg jo legge til at jeg ble positivt overraska i min praksis hvor gode holdninger det er for de som jobba der.
Eller de hadde veldig gode holdninger overfor denne brukergruppa.
Og det tror jeg ligger mye i at du velger å jobbe med disse menneskene.
Du søker på den jobben fordi du genialt brenner for den brukergruppa.
Og da har du ikke disse dårlige holdningene i deg, tenker jeg.
Så det hadde vært interessant som vi har snakket om.
Hadde vi intervjua mennesker som jobber på akuttmottak på sykehuset, eller på en vanlig post, sengepost ... Ostopedisk.
Ja, somatisk sengepost på sykehus, så kanskje vi hadde sett igjen med helt andre svar, da, i forhold til holdninger.
Jeg har hørt fra tidligere folk som har jobbet på akuttmottak, at f.eks.
hvis en rusavhengig kommer inn med et benbrudd eller slike ting, så hjelper det på en måte ikke å gi ett gram Paracet.
De er vant til mye større roser.
Så det er på en måte det, da.
Ja.
Og for å gå over til en litt annen ting, som var et stort spørsmål ... De syntes det var vanskelig å svare på det.
For det var om empati.
Hvor mye skal du gi i en relasjon?
Du kan ikke ha for lite empati, og du kan ikke ha for mye.
Og det å finne den balansegangen der, den syntes de var veldig vanskelig.
Og det har vi kanskje merka sjøl òg, når vi har vært i praksis eller i jobb med det.
At hvor mye skal man stole på å gjøre sant og sånne ting.
Du vil gjerne vise deg med mye empati for å kanskje bygge en relasjon.
Vise at du er til å stole på, at jeg er her fordi jeg faktisk har lyst.
Og at man kan stole på hverandre og vise at jeg vil hjelpe deg.
Men så på en måte, igjen, da, så kan liksom for mye gå over til noe negativt.
Og det vil man jo heller ikke.
Nei.
Og alle mennesker er jo veldig forskjellige, og noen trenger mer enn andre.
Så det er den balansegangen.
Kanskje du har klart det en annen gang med en pasient, og så klarer du det ikke neste gang.
Mens andre må du prøve et år før du får det til.
Alle er jo forskjellige.
Og for eksempel så var det en av informantene som sa at de hadde brukt fem år på å danne en god redaksjon fordi det tok så ekstremt lang tid.
Både for personalet, men samtidig som brukeren eller individet.
Men det er ganske vilt å bruke fem år.
Da skal du virkelig ha stått på.
Ja, ja.
Du skal jo ikke gi opp på den pasienten.
Du kan jo ikke bare si 'nei, nå har jeg brukt'.
Fem år er ganske mye av livet ditt.
Og det tar oss litt tilbake til det Kaja snakket om i stad, at de har opplevd mye svik opp igjennom, som gjør at det er veldig utfordrende for dem å stole på oss.
Jeg merka jo selv det i praksis, og for så vidt i jobbsammenhenget også, at det tar tid.
At du kommer inn her som en ny student og ...
Ja, ja, jeg skal bare være her i åtte uker og bli kjent med deg.
Men herregud, det er jo kjempetøft for dem.
De vet jo ikke om ... Ja, hva vil du?
Er du bare her for å være i praksis, eller bryr du deg faktisk egentlig?
Og det er liksom ... Jeg merka at det var få personer jeg har kommet skikkelig innpå sjøl.
Både i jobb og praksis, egentlig, hvor jeg tenker at ok, jeg merker du stolte på meg.
Så ... ja.
Jeg merka også det veldig i praksis.
Og mange av de er jo helsepersonell selv.
Og vet at man bare skal være der i åtte-ti uker.
Og skal du komme og hjelpe de?
Og jeg husker at jeg syntes det var veldig vanskelig.
Jeg var på den lukka posten.
Så kommer de akutt inn.
Det er akuttmottak.
Og så er det kanskje ikke alle som er der inne så lenge.
Noen er der over lengre tid.
Men noen blir sendt ut allerede etter to dager.
Kanskje de kommer igjen.
Men det er vanskelig når du får en pasient.
Du kjenner ham ikke fra før, men kanskje du kjenner ham fordi han kommer hjem seinere.
Men allikevel, du rekker jo nesten ikke å kjenne dem.
Skape en relasjon.
Og kanskje er de så syke når de kommer inn at det er vanskelig.
Det er vanskelig å skjønne dem.
Jeg tror det kan være vanskelig hvis du jobber lenge i det yrket også, at du får en så sterk relasjon til dem at for dem så byr du den nærmeste for dem.
Og det er jo noe med det å holde det privat også.
Man har jo et vanlig liv selv, og man skal jo ikke være bestevenner eller ha sånn relasjon.
Det var jo en av informantene som snakka litt om det, akkurat det du sier der, og at det var nesten mora som hadde sagt sånn, ja, du er engelen hans, eller du er vennen hans.
Det ble nesten som familie, da.
Og man må jo skille mellom det òg, for du kan jo ikke ... Du skal jo være profesjonell.
Du kan ikke bli for i den vennesonen, på en måte.
Det kan jo fordra, og samtidig ... Altså, det blir veldig vanskelig, da.
Men når du er der hver dag for dem, og det er kanskje du som har hjulpet dem ut til en bedre vei, da.
Så skjønner jeg på en måte dem sin side at det blir vanskelig fordi at vi skal være så profesjonelle og på en måte holde tilbake det private, da.
Skal du si noe, Emma?
Ja, det var egentlig bare litt det dere snakka om, det der noe å skille mellom personlig og privat.
Det er nok veldig utfordrende med den brukergruppa, fordi ... Ja, de har kanskje ikke så mange rundt seg, da, som vi andre har, da.
Så de er veldig avhengige av den relasjonen de får med oss som vernepleiere, da.
Og ... jeg glemte hva jeg skulle si.
Men vi kan jo avslutningsvis snakke litt om hva som var formålet med denne podkasten, egentlig.
Der var vi jo ... Eller vi satt jo og diskuterte ... Så mye.
Men det vi kom inn på, eller som vi fant ut av sammen med å intervjue folk, men også av å gjøre søk på nettet, så fant vi jo at kanskje folk har for lite kunnskap.
Det er nok de som jobber med rus, de med intervjuer, men de vi fant da vi søkte etter artikler, det var jo egentlig at folk kanskje hadde for lite kunnskap i møte med grupper, og det kan jo gjenspeile seg rundt.
De som har for lite kunnskap om det på gata.
Som snakker narkis.
Mye fordommer, da.
Den eneste kunnskapen jeg hadde før vernepleiestudiet, og egentlig uten å på en måte ... Studiet vårt heller har ikke hatt så mye om rusavhengighet som et tema.
Mest psykiske lidelser.
Så jeg hadde bare mine egne erfaringer fra min egen ungdomstid, og hvem jeg møter på gata.
Og det er liksom noe med det at jeg føler litt av formålet også er bare å åpne en diskusjon om det.
Ha en samtale om det, en åpen samtale.
Vi er ikke på en måte leger.
Å snakke fra et sånt medisinsk perspektiv.
Og vi er snart ferdig utdanna.
Men vi har også de personlige erfaringene våre og litt verktøy i verktøykassa som gjør at man kan prate om det på en litt sånn vanlig måte.
Og senke det litt ned på jorda.
Og det er faktisk et hverdagslig tema med sånne gåsetegn.
Og det er ikke for å åpne opp et veldig nytt, stort tema nå, men jeg vil jo si at rus blir jo bare større og større problem i samfunnet vårt.
Blant unge.
Og ja, det utvikler seg jo veldig.
Så jeg tenker at dette her er jo bare starten på noe som må bli mer diskutert rundt om, egentlig.
Og snakke om.
Ja, få mye mer på ... Ja.
At politikerne snakker mer om det, og at det er jo allerede et veldig stort problem.
Rusreformen er jo ikke lovpålagt.
Det er ikke endra i loven, det er bare et forslag.
Og den regjeringa som sitter nå, har valgt å ikke føre det videre, etter det jeg har skjønt.
Så det er noe med det å bare skape en samtale og en åpen debatt.
Og at folk hører på og kanskje får litt tanker om at hva er mine holdninger?
Hvordan oppfører jeg meg hvis jeg f.eks.
møter en på gata?
Blir litt mer bevisst.
Og så er det det igjen.
Når jeg sier møter en på gata, så tar jeg meg selv i å tenke ...
Du møter de på gata?
Møter de på gata.
Og også det bildet man har i hodet.
At det kan være hvem som helst på gata.
Absolutt.
Og det vil jeg bare si.
Den ene informanten vår sa noe veldig fint.
At rus er jo bare et symptom på noe som er vanskelig.
Og det har jo vi alle som sitter rundt bordet her, erfart veldig nært i forhold til jobb og praksis.
At disse menneskene her har opplevd så mye svik, omsorgssvikt, vold og overgrep ... Ting man ikke kan tenke seg.
Du kan ikke se for deg engang hvor mye vondt mange av de har opplevd.
Og kan nesten forstå at veien til rus blir så kort når det er så mye bagasje.
Så det er viktig at man kanskje har den tanken i bakhodet før man begynner å se på de stygge eller ...
Det syns jeg var en fin avslutning, Emma.
Litt sånn det du sa nå.
Quote.
Så nå vil jeg bare si takk for oss.
Og rett og slett ... Sett litt pause der, ja.