Subscribe
Share
Share
Embed
Sosialpodden er en sosial fagpodkast fra Institutt for helse-, sosial- og velferdsfag ved Universitetet i Sørøst-Norge. Du vår podkast vil få et innblikk i alt fra noen av de temaene vi snakker om i vår undervisning, besøk fra foredragsholdere vi bruker, til episoder med og av studentene våre. Podkasten er produsert av Universitetet i Sørøst-Norge (USN) med Steinar VIkholt som redaktør.
[Automatisk tekstet av Autotekst med NB Whisper. Kan inneholde feil.]
Velkommen til Sosialpodden.
En sosial fagpodkast fra Institutt for helse-, sosiale og velferdsfag her ved Universitetet i Sørøst-Norge.
Du vil bli kjent med noen av temaene vi underviser i her ved vernepleier- og barnevernspedagogutdanningene.
Og du vil også høre noe fra de spennende eksterne foredragsholderne vi bruker.
Så len deg tilbake og lær noe nytt.
Hallo!
Velkommen til denne podkasten og denne episoden om Pårørende - den glemte gruppen.
I dag skal vi snakke om pårørende som ressurs i rusbehandling.
Og jeg heter Otilie.
Jeg skal lede denne podkasten.
Og jeg sitter her sammen med tre andre vernepleiestudenter.
Kan ikke dere introdusere dere selv?
Jo, det kan vi gjøre.
Jeg heter Lisa.
Jeg heter Tina.
Og jeg heter Nadia.
Velkommen, velkommen.
Tusen takk.
Vi har skrevet en batchoppgave som omhandler temaet om pårørende som ressurs i rusbehandling.
Og vi har intervjuet tre informanter, to vernepleiere og én sykepleier.
Og her intervjuer vi rundt ...
Intervjuet vi det rundt å involvere pårørende og hvordan de arbeider?
Og Nadia, kan ikke du forklare meg hva rusbehandling innebærer?
Det kan jeg.
Rusbehandling er jo et behandlingstilbud for personer som trenger hjelp til avrusning fra ett eller flere rusmidler.
Og behandlingen kan gis gjennom poliklinisk behandling, innleggelse i institusjon eller en kombinasjon av begge to.
Ja.
Men Tina, hva er pårørende?
Pårørende er jo etter pasient- og brukerrettighetsloven ... Så defineres pårørende som den pasienten selv oppgir som nærmeste pårørende.
Så pårørende kan jo dermed være familie, men også andre nære personer.
Og hvorfor tenker du det er så viktig å involvere de?
For det første så kan jo pårørende være en sosial støtte, det å være til stede for pasienten.
Men pårørende kan jo også sitte på veldig mye kunnskap.
Altså de kan ha kunnskap om den rusmiddelavhengighets historie og dens rusproblematikk, da.
Men hvorfor er det så viktig at den kunnskapen kommer fram?
Nei, altså ... Jeg tenker at den historiske kunnskapen som de har, kan bidra til å forstå bakgrunnen til den rusmiddelavhengige.
F.eks.
om det har skjedd noe før.
Kanskje det ligger noen traumer inne i bildet.
Og det kan være nyttig å ha med i rusbehandlingen at helsepersonell er klar over bakgrunnshistorien, da.
For å dra inn et eksempel fra bacheloren og fra intervjuene, så sa en av informantene at relasjoner med pårørende er alfa og omega for behandling.
Har du noen motargumenter for det her, Nadia?
Det har jeg jo, fordi å være pårørende til en person i rusbehandling kan være svært utfordrende, og kan oppleves ufordrende da.
Det kan være prega av emosjonelle berg-og-dal-baner og bekymringer for framtiden.
Mange pårørende opplever en blanding av følelser.
Hvor de er bekymra, har frustrasjon og er i sinne og sorg.
Men hvorfor tror du det?
Det kan være vanskelig å se noen man er glad i, slite med rusproblemer, og gjennomgå en behandling da.
Og en av de største utfordringene er jo uforutsigbarheten knytta til rusproblemer og behandling.
For tilbakefall kan jo skje når som helst, selv etter en vellykka behandling.
Og dette kan jo føre til en konstant følelse av bekymring og stress for pårørende, selv etter at den rusavhengige er ferdig med en formell behandling.
Og så er det jo selvfølgelig brutte relasjoner som kan føre til endringer i familiens dynamikk.
Og rusproblemer kan òg påvirke hele familien, ja.
Og så er det veldig ofte at pårørende kan føle seg splitta mellom å støtte den som er i behandling, og kunne ta vare på seg sjøl samtidig.
Og så er det mangel på støtte som kan være en utfordring.
Fordi pårørende kan oppleve følelsen av isolasjon og ensomhet når de ikke får tilstrekkelig støtte fra venner, familie eller samfunnet generelt.
I tillegg til å støtte den rusavhengige, er det viktig at pårørende kan ta vare på seg sjøl.
Det kan være vanskelig å finne tid og ressurser til selvomsorg når man er opptatt med å støtte noen som gjennomgår en rusbehandling, fordi flere havner i en tilstand som kalles medavhengighet.
Ja, men medavhengighet, hva betyr egentlig det her?
Lisa, kan ikke du forklare det?
Ja, det er jo litt det som Nadia snakka om i stad òg.
Medavhengighet er en tilstand der pornoen kan overse sine egne behov, og de gjerne bruker all sin energi på den rusmiddelavhengige.
De bruker mye tid på å få den rusmiddelavhengige rusfri, og på å skjule symptomene av rusbruk for andre rundt, da.
Pårørende kan selv bli utsatt til en risiko for å utvikle sine egne helseproblemer som følge av de belastningene det er å være pårørende.
Og det kan igjen føre til uførhet eller langvarig arbeidsledighet pga.
den belastninga det er å stå i og være pårørende.
Så vi tenker at ved å inkludere og ivareta og sørge for at de pårørende kan balansere omsorgsoppgavene sine for pasienten og sitt eget arbeidsliv, så kan samfunnet ha godt av det.
Hvordan kan man unngå medavhengighet, tror du?
Det tenker jeg er en balanse.
Man må klare å ta fra pårørende noen av de omsorgsoppgavene de har hatt.
Samtidig som man må passe på at de er involvert.
Men Nadia, er det noen begrensninger eller barrierer som kan gjøre at det er vanskelig å inkludere pårørende?
Ja, det er jo mangel på ressurser.
F.eks.
at det ikke er nok personale i ...
Eller at det ikke er nok kunnskap om pårørendearbeid som profesjonsutøver, og at du ikke har nok kunnskap om det.
Eller at de gjerne ikke vet om pårørendetilbud.
Eller at det ikke er noen, og så er det jo tidsbegrensninger.
Og det er jo mye stigma rundt det å ha kjennskap til en med rusmiddelavhengighet.
Og en kan da føle på en skam som kan gjøre det vanskelig å involveres som pårørende, da.
Vi har eksempler fra bacheloroppgaven hvor vi intervjua noen arbeidssteder.
Hvor de sa at de prøvde å inkludere så langt det lot seg gjøre, men at de hadde et forbedringspotensial.
Noen arbeidsplasser tok nei for et nei, mens andre prøvde å motivere videre.
Hva mener du med det?
Nei, f.eks.
når de ringer til pårørende og prøver å motivere til involvering, og så får de et nei, så er det noen som bare tar det nei-et da.
De ringer ikke mer, eller prøver ikke å forklare situasjonen rundt det.
Mens andre arbeidssteder, hvis de får et nei, så ringer de mer, kan ikke sende inn mer informasjon om hva det innebærer å involveres.
Så det er jo en prosess, men det er forskjeller.
Ja, det er det.
Absolutt.
Fordi jeg skal dra inn et eksempel fra bæsjoppgaven, der en av ... En vernepleier sa et sitat.
Jeg er ikke en samlivsterapeut, men en vernepleier som jobber med personer under rusbehandling.
Og Tina, hva mener denne informanten med dette?
Hm, som informanten selv sier, så er hun jo en vernepleier som jobber i rusbehandling.
Og som vernepleier så jobber man innenfor ulike rammer.
Så kanskje hun da rett og slett mener det at det er ikke hennes jobb å f.eks.
ordne opp i et forhold som kan være ødelagt eller problematisk pga.
rus.
Men jobber vi ikke litt med pårørende i rusbehandling òg, da?
Jo, det er jo et viktig poeng, det.
Men samtidig så er jo ikke denne vernepleieren ansatt som en samlivsterapeut.
Men jobber jo faktisk i rusbehandling for pasienten.
Og selv om man som vernepleier kan jobbe med pårørende, så kan det jo være andre problemer som ligger bak.
Jobben hennes er jo ikke nødvendigvis det å fikse opp i disse problemene, men heller det å involvere pårørende, da.
Sånn tolker jeg det sitatet, i hvert fall.
Det var bra forklart, det, syns jeg.
Takk.
Men hvis vi skal over til faglige perspektiver ... I denne bacheloren så har vi jo skrevet om taushetsplikten, vi har skrevet om verdier og ulike arbeidsmetoder.
Og Lisa, kan ikke du først forklare litt rundt taushetsplikten og verdier?
Jo, det kan jeg gjøre.
Ifølge helsepersonelloven så skal jo helsepersonell hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om sykdomsforhold eller andre personlige forhold til pasienten, da.
Det er viktig å tenke at taushetsplikt ikke skal være et hinder for å gi informasjon, men det krever bare at pasienten gir et samtykke.
Som vi har funnet ut av i vår bacheloroppgave, så opplever mange pårørende at de føler at helsepersonell gjemmer seg bak taushetsplikten.
Det kan vi jo tenke oss på grunn av mangel på ressurser og eller kunnskap.
Det kan være utfordrende å kommunisere med pårørende med tanke på taushetsplikten.
Det krever jo en kjennskap til lovverket, f.eks.
Men til alt i alt så kommer det veldig an på hva pasienten sjøl ønsker at vi skal dele med pårørende.
Og det er veldig viktig at vi alltid har det i bakhodet.
Men hva skal man gjøre dersom pasienten ikke ønsker at informasjon deles, da?
Man kan jo prøve å oppfordre og gi informasjon om hvorfor det vil være bra for behandlinga og for pårørende.
Men alt i alt så dersom pasientene ikke ønsker at vi skal dele noe informasjon, så kan vi ikke gjøre det.
Og så kan jeg gå litt videre til verdi, da.
Gjennom oppgaven vår og de intervjuene vi gjorde, så så vi at det var ulike verdier som var viktige for de profesjonsutøverne som vi intervjua.
For noen av intervjupersonene så var det f.eks.
verdi som trygghet og tillit som var viktig, mens for andre så var det åpenhet og ærlighet som var viktigst.
Vi så at disse verdiene skilte seg i måten de jobba på.
F.eks.
med de som hadde trygghet og tillit som nærverdier.
De var opptatt av å skape et trygt miljø for de pårørende da de ivaretok tryggheten.
Og de var opptatt av at pårørende ikke skulle føle seg alene, f.eks.
Men for de andre som hadde åpenhet og ærlighet som nærverdier, var de mer opptatt av å være ærlige med pårørende om behandlinga, og f.eks.
fortelle pårørende at vi kan ikke låse døra dersom pasienten ønsker å forlate behandlinga.
Og de fortsetter å være ærlige og åpne, selv om pårørende kan føle seg frustrert over svarene de får, da.
Ja, noe sånt.
Hva er grunnen, tror du, til at de blir frustrert?
De vil jo, som jeg kan tenke meg, da gjerne at den de er pårørende til, skal komme seg gjennom behandlinga og bli rusfri.
Og da tenker jeg at det kan være veldig frustrerende å se at kanskje nok en behandling blir ...
Og at det er bare rett ut i rusen igjen.
Så da kunne det vært godt å tenke seg om.
Kan du ikke bare låse døra, sånn at han kan fortsette behandlinga?
Men det har vi ikke lov til å gjøre som profesjonsutøvere.
Så da mener du at pårørende kan bli frustrert over det?
Over de ærlige svarene som kommer?
Ja.
Det kan jeg jo både tenke meg, men òg de svarene vi fikk ut ifra intervjuene vi gjorde til bacheloroppgaven vår.
Og Tina, vi har også skrevet og funnet ut ulike arbeidsmetoder.
Kan ikke du beskrive dette?
Jo.
Det er jo litt som Nadia snakka om, at mye står på ressurser.
Det er jo noen pårørende som ikke ønsker å involveres.
Og da var det noen som ikke jobba noe videre med det.
Rett og slett tok nei for et nei.
Ok.
Mens andre prøvde jo likevel.
På tross for at pårørende først sa at de ikke ønska å involvere, så motiverte de på andre måter.
En av måtene var jo at hvis de ikke kunne møte på f.eks.
en pårørendedag, så fikk de tilbud om å sende et brev til pasienten i institusjonen.
Mens andre ringte jo, som Nadia sa også, og fortalte om hva det innebar å delta på en eventuell pårørendedag.
Hvis de kanskje var litt usikre eller ikke hadde fått god nok informasjon, da.
Ja.
Fordi pårørendedag ... Hva er egentlig det?
Pårørendedag var en arbeidsmetode som to av arbeidsplassene tok i bruk.
Og det er jo egentlig en dag der pårørende kan møte andre pårørende i samme situasjon.
Der det skapes en trygg arena ved å føle at de kan føle på at de er ikke alene.
Det er mange andre i samme situasjon som er pårørende.
Og der var det ... Det ble tilbudt mat, og det var ulike forelesninger.
Og ja, rett og slett en dag der pårørende møter andre pårørende.
Bra metode.
Ja, absolutt.
Og så var det jo andre som tilbød andre metoder igjen, som f.eks.
individuelle samtaler og familieterapi.
Så vi så jo at det sprika veldig i ulike metoder.
Noen jobba veldig grundig med hver familie og hver pårørendesituasjon.
Andre hadde rett og slett ikke ressurser.
Ja, det er spennende å se hvor mye ... Hva heter det ... initiativ egentlig folk tar.
Ja, noen hadde et mye større pårørendeengasjement enn andre, da.
Hva tenker du er grunnen til det?
Nei, det blir jo litt som jeg sa i stad.
Jeg tror at det kanskje står på ressurser.
At de har ikke tid og ressurser.
Mens andre faktisk har gitt ressurser til å ha disse individuelle samtalene, ha familieterapi.
Ja.
Flere yrkesgrupper som jobber sammen for pasienten og overrørende, da.
Ja.
Det er noe med det.
Tror du det kan ha noe med det tverrfaglige samarbeidet, kanskje?
Ja, det tenker jeg absolutt.
Det blir jo litt tilbake til det sitatet vi sa, det med samlivsterapeut.
Så man kan jo tenke seg hva hvis det hadde vært ansatt en terapeut der, som kunne ta tak i de problemene, som ikke vernepleierne eller sykepleierne har kapasitet til, eller eventuell kunnskap om.
Det er jo ulike utdanninger som ... Ja, det er jo derfor et tverrprofesjonelt samarbeid er så viktig, da.
Fordi vi har ulik kunnskap og ulike ting å bidra med.
Og det er jo derfor vi intervjua vernepleiere og en sykepleier, for å få litt ulike perspektiver på det, da.
Så ja, for å oppsummere litt så har vi jo diskutert betydningen av å involvere pårørende som ressurs i rusbehandling, og gjennom vår bacheloroppgave så har vi utforsket ulike aspekter ved det å være pårørende og deres rolle, og inkludert deres potensial som støttespillere og kunnskapen de sitter med, da.
Og vi har også snakket om utfordringene og motargumentene knyttet til pårørende, som da for eksempel medavhengighet og mangel på ressurser, ikke minst.
Og samlet sett så understreker våre funn viktigheten med det å anerkjenne pårørende som en verdifull ressurs i rusbehandlingen.
Og ved å inkludere og støtte pårørende på en hensiktsmessig måte, har vi jo muligheten til å forbedre behandlingsresultatene for den rusmiddelavhengige, men også bidra til bedre omsorg og støtte for hele familien.
Men det har vi ikke nevnt, da, men vi må også tenke på at det er jo ikke alle pårørende som vil bli inkludert.
Og ikke den rusmiddelavhengige heller.
Og så tenker jeg det er også viktig å ta frem at det er ikke alle relasjoner som er gode.
Det er ikke alle som har et godt forhold.
Og det er også viktig at de pårørende benyttes som en ressurs og ikke et forstyrrende element, da.
Ja.
Helt enig.
Og da er det jo veldig avgjørende at helsepersonell og behandlingsinstitusjoner kanskje begynner å fortsette å utforske og kanskje implementere tiltak som fremmer et nært samarbeid med pårørende, samtidig som de respekterer pasientens rettigheter og ivaretar prinsippene om taushetsplikten og profesjonell etikk.
Og så tenker jeg også det at vi har snakka mye om at det kan være ... Eller være knytta mye tabu og skam til det å være pårørende.
Men jeg tenker at det kan også være det for pasienten.
Selvfølgelig.
Pasienten kan føle på at den har brakt rus inn i familien, og da ... Det kan være problematisk fra begge sider, da.
Og sånn som det er jo pasienten som er i fokus, så sånn som du sa, pårørende blir jo en ressurs.
Så det er jo en veldig balansegang, hele greia.
Ja, absolutt.
Har vi noe mer på hjertet?
Nei.
Vi har vel ikke det.
Og til slutt så vil vi bare oppfordre andre til å involvere seg og tilby å støtte en dere kjenner som mulig har en rusavhengighet.
Eller pårørende.
Til en som er rusmiddelavhengig.
Absolutt.
Men da er det greit, da.
Tusen takk, alle sammen!
Ha det!
Enhver likhet med virkelige hendelser og personer er tilfeldig.