Sosialpodden

Hvordan er det å være døv? Hvilke erfaringer har man med bruk av tegnspråktolk, og hvordan foregår kommunikasjonen i en familie der foreldrene er døve?

Show Notes

Som den siste episoden i våre episoderekkefølge om universell utforming, og livet med en funksjonsnedsettelse har vi besøk Finn Arild som leder, og jobber i et firma der alle de ansatte er døve. Han snakker om hvordan livet er som småbarnsfar, inkludering og segregering av døve i samfunnet.

Video av episoden kan du finne her:
https://youtu.be/mrBVdmwwKHw

Finn Arild har en imponerende CV, og dette er noe av det man kan finne på denne:
Med i episoden:
  • Steinar Vikholt - Universitetslektor, USN
  • Finn Arild Thordarson - Leder og grunnlegger av Supervisuell
  • Helene Rødsand Winge - Tolk hos Supervisuell
I denne serien:

What is Sosialpodden?

Sosialpodden er en sosial fagpodkast fra Institutt for helse-, sosial- og velferdsfag ved Universitetet i Sørøst-Norge. Du vår podkast vil få et innblikk i alt fra noen av de temaene vi snakker om i vår undervisning, besøk fra foredragsholdere vi bruker, til episoder med og av studentene våre. Podkasten er produsert av Universitetet i Sørøst-Norge (USN) med Steinar VIkholt som redaktør.

Velkommen til Sosialpodden.

En sosial fagpodcast fra
institutt for sosial og velferdsfag -

her ved universitetet
i sør-øst Norge.

Velkommen til dennne
episoden av Sosialpodden.

Det er episode nr 4.

Vi har en episoderekkefølge
vi har laget nå, -

der vi intervjuer mennesker med
forskjellige funksjonsnedsettelser.

Vi prater litt om universell utforming.

For de som ikke går på
utdanningen vår i sør-øst Norge, -

på barnevern eller vernepleier f.eks. -

så er dette en del av et
undervisningsopplegg der studentene våre -

hører på disse episodene som forberedelser
til når de skal ut i samfunnet og -

prøve seg med forskjellige
funksjonsnedsettelser -

for å kjenne hvordan
det er på kroppen.

I denne episoden har jeg invitert
meg selv til Supervisuell i Sandefjord.

Sammen med en bekjent Finn Arild som vi
skal prate med her i studioet vi har laget.

Vi har også med en tolk.

Det dere kanskje hører i bakgrunnen
er tolken som tolker alt jeg sier.

I tillegg vil jeg anbefale -

i beskrivelsen til denne episoden vil du
finne en lenke til videoopptaket av dette.

Hvis du ønsker å se hvordan
vi sitter i studio og prater -

med meg og tolken og Finn
Arild, så vil jeg anbefale å gjøre det.

- Hei Finn Arild. Tusen takk
for at jeg kunne komme hit.

- Ja, hyggelig.

- Hyggelig, ja, absolutt!

- Og der hørte vi tolken som da
tolker alt det du sier med en stemme , -

og vi har en kvinnelig tolk, så i denne episoden
vil du ha en kvinnestemme.

Er det uvant for deg?

- Nei, det er det ikke.
Jeg er vant til det.

Også er det litt merkelig
hvis jeg feks skal ringe, -

og har en telefontolk, så er det en
tegnspråktolk som oversetter telefonsamtalen, -

og som da sier "Hei det er Finn Arild
som ringer" og jeg er jo ingen dame.

Det er så få mannlige tengspråktolker,
de aller fleste er jo kvinner, -

men skal jeg ha
voiceover på en film da, -

hvor jeg er med har jeg mulighet
til å sette på mannestemme.

Det går av og til.

Stemmen min er ganske
mørk, jeg har ikke tonefall, -

den er ganske flat så det kan være
vanskelig å oppfatte hva jeg sier.

Jeg vet heller ikke hvor høyt eller lavt jeg prater, -

jeg har ikke muligheten til å kontrollere min
egen stemme fordi jeg ikke hører den selv.

Men jeg kan si "Hei" i mikrofonen
så kan dere høre hvordan en -

døv manns stemme høres ut
i virkeligheten, hvis du vil det?

- Ja.

- Da skal jeg bare bøye
meg litt mot mikrofonen.

Hei på dere.

- Hei på dere.

Jeg har kjent deg en liten periode så
jeg har også blitt kjent med stemmen din.

Hjemme, der regner jeg med
det går i tegnspråk hele tiden?

- Ja, det gjør det. Jeg
har kone og tre barn.

Kona mi er også døv, barna hører
normalt, men vi bruker tegnspråk hjemme.

Men det er jo klart at hvis
jeg står med hendene fulle -

så bruker jeg stemmen,
og barna forstår hva jeg sier.

Jeg kan bruke stemme til familie
og de som kjenner meg godt.

Så jeg har muligheten til å kommunisere
selv om jeg brekker begge armene.

- Ja, ellers så tenker jeg helt praktiskt.

Du står på kjøkkenet og ungene er
oppe på soverommet og nå er det middag.

- Ja, det går an.

- Men, det var veldig rett hjem til deg.

Kanskje vi skal starte med en presentasjon av deg.

Finn Arild, hvem er du?

- Ja, hvem er jeg?

Jeg er 47 år, gift, tre barn, bor i
Sandefjord. Er egentlig fra Kristiansund.

Studerte til sivilingeniør i Trondheim
og har jobbet en del innen teknologi, -

programmering, medieutvikling osv.

Jeg har flyttet litt rundt. Bodd i Oslo,
Bergen, og på Ål i Hallingdal en stund, -

også ble det mer jobb innenfor medie,
så i 2012 så flyttet jeg til Sandefjord.

Da etablerte vi et firma
som heter Supervisuell.

Jeg etablerte Supervisuell sammen
med en partner som heter Thomas Blix.

I kjølvannet av det etablerte
vi også tre andre firma;

NTS kompetanse, NTS
bygg og NTS rørservice.

- NTS, hva er det?

- NTS, det er en litt
morsom historie egentlig.

Når vi skulle etablere byggefirmaet vårt
visste vi ikke helt hva vi skulle kalle det.

Så tenkte vi at det er veldig
mange som har slike forkortelser, -

så hvorfor ikke bruke NTS som
er forkortelsen for norsk tegnspråk.

Mange av kundene våre
vet ikke hva NTS står for.

Det er en litt intern spøk, egentlig.

- Stilig.

Når du sier norsk tegnspråk
og det er et byggefirma, -

betyr det at alle ansatte er døve?

- Ja, det stemmer.

Det er også veldig interessant.

For mange er det kanskje rart at vi er en
virksomhet som har et filmselskap, bygg -

vi har rådgiverfirma og rørleggerfirma,
og at vi holder til sammen.

Historien rundt det er jo at vi startet et
firma som heter Blix og Thordarson AS.

Vi hadde egentlig tenkt å drive
med bygg og eiendomsutvikling, -

det var dette vi hadde
tenkt å sette i gang med, -

men så fikk jeg plutselig
mye filmprosjekter, -

og det var såpass mye at
jeg var nødt til å ansette noen -

for å klare og ha fokus på det.

Da byttet vi navn på
firmaet vårt til Supervisuell.

Jeg hadde et enkeltmannsforetak
som het Supervisuell før dette.

Jeg drev litt med
film litt sånn på siden.

Da tenkte vi at vi skulle
fase ut byggefirma -

fordi vi hadde allerede
begynt med noen oppdrag.

Vi tenkte å gjøre det i en kort periode.

Supervisuell var da et firma som
skulle levere både film og bygg.

Det er litt tak og kjøkken rundt i Sandefjord
som er bygget av Supervisuell, faktisk.

- Stilig.

- Så da ansatte vi en tømrer
som nå er medeier i NTS bygg.

Så har det bare økt og blitt mer og mer,
så da bestemte vi oss for å skille det ut.

Byggefirmaet ble da et eget
firma som nå heter NTS bygg.

Det ble da et datterselskap
av Supervisuell.

Ja, mest sånn praktisk egentlig.
Veien ble til mens vi gikk.

- Det som er litt interessant her er jo at
det er et arbeidsmiljø der alle er døve -

så tegnspråk er jo det naturlige
språket når dere jobber sammen.

- Ja.

- Men så har dere tolker også, -

og det er for å kunne prate med de
som ikke er så heldige å kunne tegnspråk.

- Ja, det er riktig.

Og det er veldig viktig.

Hele konseptet vårt her,
og sånn som det har blitt, -

er at vi har fire virksomheter her med
kun døve og hørselshemmede ansatte.

Også har vi tre tegnspråktolker ansatt.

De tolker for alle
fire virksomhetene.

Vi nærmer oss 20 personer på huset, -

og det vi ser etterhvert, er at vi har
skapt en arbeidsplass med tegnspråk.

Og det er på en måte kjernen her.

Det vi gjør er ikke noe
spesielt. Altså, selve jobben.

Vi bygger hus og lager film på
samme måte som andre firma, -

selv om vi har spisskompetanse
på tegnspråkproduksjoner, -

men vi lager alt mulig.

Det som er forskjellen her, er
at alle er automatisk inkludert.

Fordi alle her kan tegnspråk og alle
kan prate sammen på en ubesværlig måte.

Det er hvordan vi inkluderer her.

Så vi gjør ikke noe aktivt for å
inkludere. Det går automatisk.

- Nei, jeg synes jo det
er veldig spennende.

For når vi prater om funksjonsnedsettelser
så er en måte å forstå det på at -

individets forutsetninger ikke er gode
nok ift samfunnets krav til funksjon.

På bygget her har jo dere
laget et eget lite samfunn -

der det ikke er et krav til at man må høre.

Så per definisjon, så drar du på jobben
og har ikke en funksjonsnedsettelse.

- Riktig.

- Mens de som kommer på besøk
her, de har jo en funksjonsnedsettelse -

og det merker jo alle hørende som kommer
inn her. De kan ikke delta i deres samtaler.

- Ja. Det er helt riktig.

Her blir det snudd helt opp ned.

Hvis man tar utganspunkt
i den definisjonen -

så ser man at her er det de
hørende som er funksjonshemmede.

Ja, det er de.

Men så har vi tre ansatte tegnspråktolker.

Hvis jeg skal ringe
noen eller vi får besøk -

så må jeg tilpasse meg
noen som er talespråklige.

Her har vi som sagt tre ansatte tolker, -

og det er en ordning hvor vi kan ansette 1
tolk per 3,5 årsverk, altså døve årsverk, -

som da har rett på tolk.

Det gjør at vi har
muligheten til å ha faste tolker

som kjenner våre fagbegrep
og måter å prate på.

Vi er heldige når vi
får en bedre kvalitet på -

tolkene når vi har de
her, enn det som er vanlig.

Hvis vi feks skulle ha
bestilt fra tolketjenesten, -

så kan vi få tolker vi ikke kjenner så
godt, som ikke er vant til språket vårt, -

det kan bli flere misforståelser at
man ikke helt forstår hva jeg sier -

og det er viktig for det er
noe med hvordan vi framstår.

Hvis jeg har en tolk som ikke forstår
meg så godt, og jeg møter nye mennesker, -

så vil det gjøre at jeg framstår
som litt mindre begavet, -

eller, jeg vet ikke helt
hvordan jeg skal si det, men, -

det har mye å si.

- Ja, for der er vi inne på en ting også.

Det handler jo om hvordan
samfunnet kan oppfattte døve til tider.

Jeg vet jo selv, jeg prater tegnspråk
også foretrekker jeg nå å bruke tolken -

for jeg vet at tolken er flinkere
enn meg, men jeg vet jo at -

når jeg sier at jeg kan
tegnspråk så tenker -

mennesker veldig fort
at jeg prater tegn til tale.

At det er noe man kanskje
kan bruke som støtte -

når man prater med mennesker
med kognitive nedsettelser osv.

Hvordan opplever du det at noen kanskje
tenker at du er døv, du bruker tegnspråk, -

at du da tilhører den gruppen mennesker?

- Det er jo litt sånn rart av og til.

Jeg kan f.eks. oppleve at jeg
møter noen i kassa på butikken, -

eller på et møte hvor jeg får
spørsmål om jeg bor på Signo.

Og Signo er jo et sted
som git et botilbud -

til mennesker som har ulike
former for funksjonsnedsettelse -

og som har behov for tilrettelagt
bolig eller hjelp i hverdagen, -

men som også bruker tegnspråk.

Så her i Sandefjord
er det et lite paradoks.

Det er veldig mange som jobber i virksomheten
som leverer tegnspråklige tilbud, -

og de menneskene som trenger tilrettelegging
og de som trenger tegnspråk, -

så er det mange som har en
oppfatning av at hvis du er døv, -

så bor du på det som kalles hjemmet for døve, som det het i gamle dager.

Men de aller fleste som
bor i Sandefjord og er døve, -

de jobber i Signo.

- Nettopp.

- Så de jobber og de leverer tjenester.

- Ja.

- Det er jo klart at det er
døve som bare er døve.

Har utdanning, har jobb
og lever helt normalt.

Også er det mennesker som
trenger en tilrettelagt tjeneste -

som da tilfeldigvis også
bruker tegn og tegnspråk.

Og for mange funksjonsfriske
er det vanskelig å skille.

Hvis du ser noen som bruker
tegnspråk så tenker de at alle er like.

- Ja.

- Når jeg da opplever å bli
spurt om jeg bor på Signo,

så må jeg si "Nei, men jeg
sitter i hovedstyret i Signo."

Eller, tidligere satt
jeg i hovedstyret.

Jeg satt da i et styre som
da var over selve konsernet, -

som omsatte for over 1 milliard i
året og hadde mange tusen ansatte.

Det er litt forskjell på å være i den
posisjonen kontra å være en tjenestemottaker.

Tegnspråkbrukere har et like stort spenn som
vanlige mennesker - talespråklige mennesker.

- Du nevnte innledningsvis
angående det med stemmebruk.

Det er en ting som hørende kanskje...

Når man hører en stemme
som høres veldig annerledes ut, -

kan det være lett å tenke at dette er
en person med omfattende vansker.

Har du noe erfaring med det?

Du bruker jo kanskje litt stemme
i hverdagen, i butikken ellers?

Har du opplevd at mennesker... eller
hvordan reagerer mennesker på det, egentlig?

- Ja, hvordan de reagerer..

Jo, av og til så kan
folk reagere litt rart.

Jeg husker en gang i Trondheim
hvor jeg skulle inn i en Narvesen kiosk.

Jeg gikk inn og spurte om å få noe
fra hyllen, jeg husker ikke hva det var.

I hvert fall noe som var i hylla,
hvor jeg da brukte stemme.

Og damen bak disken så på meg
med fullstendig skrekk i øynene.

Hun hadde helt angst og bevegde
seg sakte for å ta dette jeg skulle ha, -

for hun var livredd for å nesten ta i meg.

Det var veldig, veldig spesielt.

Jeg husker også når jeg var ung, -

så ble jeg ofte irritert og litt fornærmet
hvis noen sa "kan du lese, kan du skrive".

Det er noe med en
modningsprosess også, for meg.

Nå nærmer jeg meg som sagt 50, og
jeg har reflektert over det i mange år.

Jeg har 45 års erfaring med å være
døv og jeg har møtt mye fordommer -

så i dag har jeg en
litt annen holdning.

Jeg reagerer litt mer på samme måte
som når du møter et utvitende barn, da.

- Ja, nettopp.

- Fordi det er jo ikke
jeg som er kunnskapsløs.

Jeg tenker at det er jo
de som er kunnskapsløse.

Jeg har klart å distansere meg
litt fra å bli irritert over den slags.

Da blir man jo bare sliten.

Da må man gå rundt å
hele tiden kjenne på det.

- Du vil jo få mange rare spørsmål, -

Hva er det mest typiske spørsmålet
du får som en døv småbarnsfar?

- Kan barna mine prate?

- Ok. Ja.

Nå ble jeg plutselig usikker,
men døvhet er vel ikke arvelig?

- Det kan være det, men for meg og min
kone så er det ikke noe arv med i bildet.

Begge har blitt døve som barn
pga hjernehinnebetennelse.

Det er ikke genetisk, så
våre tre barn hører normalt.

Men det viser også at...

Det som er greia med de fleste
hørende, eller hovedsaklig da, -

så er det to problemer
slik som jeg ser det.

Det ene er at de ikke klarer å
skille mellom hva som er språk -

og hva som er hørsel og tale.

Det er jo to forskjellige ting.

- Ja.

- Altså, språk har ingen spesifik
tilknytning til hørsel og tale.

Et språk er jo like mye et
skriftspråk, og vi har tegnspråk.

Hvis du mister alle evner til å
tale så vil du likevel kunne høre, -

du vil kunne skrive og lese.

Hvis du plutselig blir blind vil
du både kunne tale og høre, -

og norsk er jo ditt språk.

Vokser du opp uten å kunne se,

så vil du fremdeles kunne
norsk tale hvis du ikke kan lese.

Man må skille mellom hva som er
språk og hva som er modaliteter i språket.

Man kan uttrykke språk
gjennom tale, tekst, tegn.

Det er mange måter
å uttrykke språk på.

- Men vi ser jo også at språk
og kultur henger tett sammen.

Døvemiljøet har
jo en egen kultur.

Det er ikke mange døve i
Norge, og jeg opplever jo -

det at selv om jeg kan tegnspråk
så er ikke jeg en del av døvemiljøet.

For jeg hører, men jeg kan tegn.

Jeg opplever at som hørende
så er jeg litt midt i mellom et sted.

Men hvordan er det. Er det
et veldig lukket døvemiljø?

- Det spørs litt.

Noen mener det.

Jeg skulle egentlig si to ting i sted.

Det andre jeg skulle
si, jeg skal si det først.

- Ja, ta det.

- Ting som ikke blir forstått
av det som ligger bak..

F.eks. når folk sier
kan barna dine snakke?

Så er de gjerne bekymret for at barna ikke
skal få språket, og da mener de talespråk.

Som døve foreldre så
bruker vi jo tegn til de, -

men barna vokser jo opp
i en talespråklig verden -

hvor alle bruker tale til de.

Barnehage, skole, resten av
familien gjerne, besteforeldre, søsken.

De ser på TV, de hører på radio

De bader jo i det norske språket hver dag -

og at foreldre bruker tegnspråk
til de skader ikke i det hele tatt.

Det er jo heller en fordel.

Babyer klarer å uttrykke seg med tegn
før de klarer å uttrykke seg med stemme.

Alle mine tre barn fikk et forsprang -

fordi de lærte ulike begreper å uttrykke
seg på før de kunne bruke stemmen.

Egentlig er det bare en fordel,
men folk er jo så bekymret!

Det er jo et paradoks
oppi dette her.

Når døve barn vokser
opp og ikke får tegnspråk, -

så er det ingen
som bekymrer seg.

Det de bekymrer seg for er jo da om de..

- Tolken datt av litt. Tilbake.

- Det de bekymrer seg for ovenfor de døve
barna er om de ikke kan høre eller tale.

Der ligger bekymringen.

De bekymrer seg ikke like mye for
at barna skal få tilgang til et språk -

hvor de klarer å mestre det
fullt ut når de har nedsatt hørsel.

Altså, det sosiale, som da kanskje
er tegnspråk som de trenger.

Mange døve og hørselshemmede
barn blir språklig deprivert.

Men, tilbake til det
neste du sa. Hva var det?

- Ja, beklager. Det er det som
skjer veldig fort når vi tolker -

også henger man
plutselig ikke helt med.

Men tilbake igjen.

Jo, for det henger egentlig sammen
det også. Barn, miljø, døvemiljø.

Jeg vet jo barna dine - uten å bli spesifikk
på dine barn, så kanskje litt generelt.

De er jo kanskje også midt i mellom, -

er de i et døvemiljø eller er de
i det vanlige, hørende miljøet?

Også var vel spørsmålet mitt,
er døvemiljøet veldig lukket?

- Ja, det var det ja.

Hvis vi ser litt på tall.

Jeg vet ikke om det er helt riktig, men
det sies at det er ca. 5000 døve i Norge, -

og nærmere 20 000 som kan
tegnspråk, eller som bruker tegnspråk.

Og da er det veldig mange
som er hørselshemmede, -

som da ikke er helt døve
og ikke bruker tegnspråk.

Om det er en egen
kultur og et eget miljø, -

så vil jeg si at det er litt på
samme måte som andre miljø.

Små bygdemiljø f.eks.

Det kan være små kulturelle grupper.

Jeg vil si at det
er ganske mye likt.

For meg er det ikke så stor forskjell mellom
døvemiljøet som miljø og andre små miljø.

Men for hørende kan det virke veldig lukket,
fordi du må kunne tegnspråk flytende -

for å fullt ut kunne bli en
deltager, eller å delta i miljøet.

Da vil man lett kunne
føle at det er litt lukket.

Når man ikke forstår de sosiale
kodene, du kan ikke tegnspråk godt nok.

Man oppfatter ikke alle, eller
man kan ikke uttrykke seg godt nok.

Da vil man kanskje
føle seg litt utenfor.

- For når vi prater om tegnspråk
så snakker vi om norsk tegnspråk.

Prate det flytende, sier du.

For en hørende å lære seg tegnspråk så er
det mye mer enn å gå på et tegnspråkkurs -

å lære alfabetet.

Jeg tenker hvor fort vi
vanligvis prater fram og tilbake, -

du skal ha rimelig høy tegnspråkkompetanse
for å klare å være med i sosiale prater, -

og da kunne delta
i et sosialt miljø.

- Ja, klart.

Har du ikke lært tegnspråk fra barnsben
av, så vil jeg si det er veldig vanskelig -

og ikke noe garanti for at
man klarer det noen gang.

Jeg kjenner hørende som har
jobbet i et tegnspråkfelt i 20-30 år, -

og som fremdeles ikke
klarer å bli 100% flytende.

Det er like vanskelig som å skulle
lære seg et annet fremmed språk.

Mange undervurderer
det mye fordi man tror at -

det å lære seg tegnspråk
på kurs tar et års tid.

Men det er like vanskelig som hvis man
skulle bli flytende i spansk for eksempel.

Hvis du aldri har hørt spansk før.

- Nettopp.

Du klarer ikke holde deg gående i en spansk
samtale bare med una cerveza, por favor.

Du må jo kunne masse.

- Ja, helt riktig.

Litt sånn som når man
hadde tysk på videregående.

- Nettopp.

Jeg hadde tre år med fransk, -

og tror ikke jeg hadde klart meg
i en sosial samtale i det hele tatt.

Jeg kan presentere meg på
navnet mitt, og det er vel det.

- Ja, sant.

Jeg har også hatt muntlig
eksamen i tysk på videregående.

Det er jo litt morsomt i seg selv.

- Spennende.

- Ja. Det gikk bra da. Jeg
fikk god karakter, faktisk.

Men dette med lukket
miljø, dette med inkludering..

Så er også det interessant,
fordi jeg er sivilingeniør.

Nå holder jeg på å skrive en
masteroppgave i innovasjon og ledelse.

Det er er igjen der er oppgaven og
den har vært utsatt mange ganger.

Jeg håper jeg blir ferdig
ganske snart, men vi får se.

Uansett, på masteroppgaven
skal jeg skrive om inkludering -

fordi jeg ser at det er mange som
tenker at det vi gjør her på huset, -

altså som Supervisuell og våre virksomheter gjør, -

hvor det da er en tegnspråklig arbeidsplass.

Mange tenker at
det er segregering.

- Ja. Men kan du stoppe litt der.

Hva er forskjellen på
integrering og segregering.

Det er det ikke alle
som vet forskjellen på.

- Ja, det kan jeg si.

Hvis du tenker på betydningen
av ordet integrering, -

så betyr det at en person blir
en del av et større fellesskap.

- Ja.

- En innvandrer som blir en del av
det norsk samfunnet for eksempel.

Eller en døv som blir en del av en
hørende arbeidsplass som eneste døve, -

eller en døv som er på en hørende
skole med bare hørende elever.

Det er jo integrering.

Segregering er at det er
bare døve på en døveskole, -

eller at innvandrere kun er sammen
med andre innvandrere fra samme land.

Mange bekymrer seg for
det da. For segregeringen.

Men for meg, så er det vi gjør her en
bedre form for inkludering i samfunnet, -

enn såkalt integrering.

Hvis jeg skulle jobbet på en arbeidsplass
med 20 mennesker som ikke kunne tegnspråk, -

ville jeg da ha følt meg mer
sosialt inkludert enn det jeg gjør her?

- Nettopp.

- Nettopp, nettopp.

Så i stedet for å presse døve at de skal
inn en og en på en hørende arbeidsplass, -

eller talespråklig
arbeidsplass hvor de ikke har -

noen forutsetninger for å
kunne bli "en av gjengen".

Kanskje de må krøke seg gjennom
med en tolk som de kanskje får av og til, -

kanskje forskjellige tolker fra gang til
gang slik at og framstår på forskjellig måte.

Det vi gjør her er at vi jobber på en
arbeidsplass -

og vi blir en del av
næringsmiljøet i Sandefjord

Vi betaler skatt, vi er en del av
samfunnet, en del av arbeidslivet.

Det er jo mye bedre å være inkludert på den måten -

enn å skulle føle seg annerledes i hverdagen.

- Du nevnte det med skole som et eksempel, -

og fra gammelt av har man tenkt at det er
et bedre tilbud at døve går på skole sammen -

i et tegnspråklig miljø, men så har det
vært en trend i de siste 10-20 årene -

at disse skolene blir lagt ned fordi man
skal kunne tilby det samme tilbudet ute -

i alle andre skoler for man er redd for
at man havner på utsiden av samfunnet.

Jeg er usikker på det selv.

Men der er det jo en
trend som gjør nettopp det.

At denne kompetansen når hver eneste
elev rundt omkring på videregående skoler -

i hele Norge skal da
ha tilgang på en tolk, -

I stedet for at man får undervisning
i et rent tegnspråklig miljø.

Hva er tankene dine
om den utviklinga?

Det skaper mye ensomhet.
Skaper mye sosial eksklusjon.

Tanken om at hvis du tar en døv -

og fysisk plasserer den i en flokk
hvor ingen kan prate med den døve, -

så er det for meg helt åpenbart.

Det viser jo egentlig at..

- Om igjen.

- Hørende er ikke i stand til å forstå -

hvor ekskluderende det er å
være døv i et talespråklig miljø.

Fordi de har aldri opplevd å
være virkelig sånn på utsiden.

Man har ikke kjent det på kroppen,
så det er vanskelig å forestille seg det.

Man kan tenke at det å være
der litt, da blir man godt inkludert, -

men det krever så mye, mye mer.

Man klarer ikke helt å se
på det på en objektiv måte.

Man roter til oppfatningen når
man blander konseptet med språk, -

med hørsel, med
det å være integrert.

Vi har en stor jobb
å gjøre framover for å -

skape en bedre forståelse
om hva inkludering er.

Det er det jeg har lyst til å
skrive om i den masteroppgaven.

- Jeg sitter og tenker på
det nærmeste jeg har, -

for du nevnte Signo i sted.

Jeg har jobbet der tidligere og det
er derfor jeg har lært meg tegnspråk.

Jeg husker den første
arbeidsdagen i 2005-2006, -

hvor jeg for første gang kom
inn i et tegnspråklig arbeidsmiljø.

Og jeg kunne ingen tegn i det hele tatt.

Jeg kunne juletrefot. Det var noe jeg hadde
sett på Hotellet med den gyldne hale, -

eller hva den het den barneserien.

Da kjente jeg på et utenforskap.

Alle andre...

Jeg husker jeg kom inn i et møterom og alle snakket tegnspråk.

Jeg skjønte ikke hva noen sa, -

og jeg følte meg kjempedum, jeg
kjente skikkelig på nesten en angstfølelse -

der jeg ikke forsto de sosiale kodene.

Mennesker satt rundt et bord på helt
annen måte enn hva jeg var vant til.

Og jeg kjente på hvor vanskelig.. Jeg
var jo kjemperedd for å prate med noen.

Jeg visste ikke om de var hørende
eller døve. Om de forsto meg.

Og hvis jeg skulle prate så
kunne ikke jeg bruke tegn, -

så jeg visste jeg kom til å ekskludere
noen adre døve rundt bordet.

De timene jeg var på det møtet, -

tror jeg er noe av det mest
læringsrike opplevelsene jeg har hatt.

Og virkelig kjenne på det du
prater om og være på utsiden.

Selv om jeg er hørende
fordi jeg var i et rent døvt miljø.

- Ja, helt riktig.

Da har du skjønt det.

Hvis man da er 17 år og
går i en klasse med 30 elever.

Da er det ikke nok med en
tolk for å være en del av flokken.

Du får kanskje med deg 10%.

- Nettopp.

Absolutt. Dette er viktig.

Hvis du ser på t-skjorta
som jeg har på i dag, -

hvis du leser det som står her.

- Every day is a good day to fight audism.

Ikke autism med audism.

Hva er audism?

- Audisme eller audism,
at man er en audist.

Hvis du legger på en audisme.

Audisme.

Det er et begrep som beskriver diskrimineringen
av hørselshemmede og som de opplever.

Mennesker med annen hudfarge
opplever rasisme, for eksempel.

Vi har audisme.

Det som ligger i dette slagordet -

er at det vi gjør her på huset -

at vi skaper tegnspråklige arbeidsplasser.

Det vi gjør i hverdagen er
med på å redusere audisme.

For jeg ser jo at..

Vi har jo bare døve og hørselshemmede
ansatte her, og de får jobb her hos oss.

De som jobber her har fagkompetanse.

Alle ansatte i Supervisuell
har en fagkompetanse.

Og alle kjenner til det hinderet f.eks.
som kvinner opplevde på arbeidsmarkedet, -

vi snakker om glasstak og portvoktere.

Det er litt den samme mekanismen
som døve opplever på arbeidsplassene.

De blir ikke ansatt.

De blir forbigått.

Det skjer jo til og med på arbeidsplasser
som egentlig er tegnspråklige -

hvis det er hørende ledere.

Ofte klarer man ikke å vurdere
døves kompetanse objektivt.

Hvis man ikke er i stand til å
kommunisere med personen direkte.

Så jeg tror at det å skulle være daglig
leder, slik som jeg er i Supervisuell, -

er en posisjon som for meg
er nesten umulig å oppnå, -

hvis jeg skulle blitt tildelt den
posisjonen av en hørende -

som skulle vurdert meg
på et intervju for eksempel.

De fleste som rekrutterer eller
vurderer døve, er selv dårlige i tegnspråk.

De er ikke vant til å bruke tolk, kanskje.

De forstår ikke at det er mye mer
enn bare tegnspråkkomptansen.

Det er kultur, det er en svær pakke.

I stedet så ser de på den døve og
tenker hvem er dette mennesket, egentlig.

De klarer ikke å se forbi døvheten
og se at det er en likeperson.

Det er umulig, for de fleste.

Du må ha mye kompetanse og du må kjenne
til alt for å kunne klare å vurdere det.

Steinar, du er en av de få som jeg
mener er i stand til å faktisk klare det.

Fordi du har jobbet med døve, med
tegnspråk, du er i samarbeid med oss, -

du forstår litt denne greia.

Men det er veldig mange
som ikke forstår det.

- Vi har jo kjent hverandre
i en god del år nå.

Og når jeg og du er i en
situasjon så prater vi tegnspråk.

Vi har jo en relasjon så jeg kjenner deg.

Jeg vet også at det ikke er farlig å
spørre om du kan ta det en gang til.

Og alle disse tingene som kommer
gjennom at vi kjenner hverandre.

Avslutningsvis har
jeg lyst til å ta en sånn..

Vi reiste til Trondheim en gang.

Vi skulle besøke NTNU
og noen forskere der.

Også husker jeg vi skulle hente
eller levere en leiebil som vi skulle ha.

Det var jo du som hadde styrt hele
turen og planlagt med flybilletter -

og med leiebil og alt det der.
Så du leder an.

Også dingler jeg litt etter.

Også går du inn og skal hente leiebilen.

Jeg ser gjennom glassvinduet at du tar
frem mobilen eller prøver å forklare noe, -

jeg vet ikke, men jeg vet at jeg ser en
situasjon der det virker som du har litt -

vansker med å kommunisere med
han som står bak kassa på Avis.

Også kjenner jeg på en følelse.

Da blir jeg skikkelig usikker, til
tross for at jeg kjenner deg godt.

Skal jeg gå inn og spørre
"Hei, trenger du hjelp?".

For jeg vet at, jeg tror hvert fall, at jeg
kunne kommet inn og sagt relativt kjapt -

Han heter Finn Arild og har
en leiebil som han skal hente nå.

Men jeg turte ikke å
spørre om å hjelpe deg da.

Jeg vet ikke om du husker situasjonen,
men hvis du tar det eksempelet.

Den usikkerheten. Skal man hjelpe, skal
man ikke hjelpe? Hva tenker du om det?

- Jeg tenker at hvis det hadde
vært en veldig spesiell situasjon.

Hvis jeg måtte overbevise noen fordi de ikke
trodde at førerkortet mitt var gyldig, -

og at de hadde ringt politiet, da
hadde jeg kanskje ropt på deg.

Nei, men jeg tenker at
jeg er vant til dete her.

Stort sett så spiller
det ingen rolle for meg.

Og igjen, dette med modenhet.

I yngre dager var det mye mer
viktig for meg å ikke ta i mot hjelp.

- Nettopp.

- Men nå tenker jeg "pytt, det
spiller ikke noen rolle, egentlig."

Som oftest er det en god regel
å spørre om noen trenger hjelp.

Ønsker du noe hjelp? Ja eller nei.

Jeg tenker at det er den letteste
måten å forholde seg til det på.

Det er lettere hvis man er
ung, kanskje, litt sårbar, -

så er det lettere å ha en holdning
til at "jeg skal klare meg selv."

- Ja.

- Men etterhvert så tenker
man at det ikke er så viktig.

- Jeg tror at uansett om man er
vernepleier, barnevernspedagog -

eller bare et medmenneske så
kan det være en stor terskel å tørre.

Vi har pratet om det i et
par andre episoder også.

Det å tørre og spørre om
hjelp eller gi det vennlige blikket.

Man er redd for at noen skal
kjenne at de blir sett ned på.

Eller, tror du ikke
jeg klarer dette selv?

Som du sier, kan det være en
redsel blant veldig mange mennesker, -

at man blir redd for å
hjelpe for mye eller tilby hjelp.

Og det kan føre til at man ikke tør å
engang være nysgjerring på andre mennesker.

Vi har pratet litt om
dette med hverdagsliv osv.

Og utenforskap. Jeg lurer på, Finn Arild, -

du er far, du har barn. Jeg sitter og tenker selv på, -

jeg blir jo kjent med andre mennesker
som er i samme livssituasjon -

gjennom f.eks. foreldre til barna
barna mine leker med og slike ting.

Hvordan er det rent sosialt i livet,
når man da ikke tar med seg en tolk -

når barna skal leke sammen.

Hvordan påvirker det det sosiale?

- Det er jo klart at det
påvirker det sosiale.

For meg, i min hverdag, kan det
være at jeg glemmer det litt, på en måte.

Jeg glemmer at det er et talespråklig samfunn, -

fordi jeg står opp. Alle hjemme
kan tegnspråk. Alle på jobbe kan det.

Jeg tar telefoner og jeg har tegnspråktolker
som sitter foran meg med et headset.

Det kan gå flere uker mellom
hver gang jeg føler at jeg er utenfor.

Sånn er det.

Men det å f.eks. skulle
sitte på en skoleavslutning, -

det er noen av de gangene
jeg virkelig føler meg utenfor.

For det er ingen som vil
prate med de døve foreldrene.

Og for å prøve å unngå å
sitte ved samme bord som meg.

Det er absolutt noen som er
veldig hyggelig og som vil inkludere, -

og de setter seg sammen med
oss, men det kan fort bli litt kleint.

Jeg tror det er flere døve foreldre
som kjenner på akkurat det.

Det er litt forskjellig
hvordan man håndterer det.

Vi er jo like forskjellig som alle andre.

Noen kompenserer veldig med
å jobbe hardt for å være inkludert.

De sier "Ja, jeg er i FAU"
rekker opp hånda med en gang,-

mens andre sitter og ser bort
og vil absolutt ikke bli valgt.

Jeg er en av de som ikke prøver å blir valgt.
Jeg ser i taket og gjør alt mulig annet.

Jeg bryr meg ikke så
mye om det, for jeg har -

hva skal jeg si,
nok sosialliv, da.

Jeg har jobb og jeg har familie,
så jeg har ikke det behovet -

å måtte bli kjent med
de andre foreldrene.

Det er snakk om en periode i barnas
liv, også bytter de skole så vokser de opp.

Og jeg sitter på foreldreavslutning,
slapper av og ser på barna.

Smiler og nikker hvis det
er noen som gjør noe og hvis -

noen vil snakke med meg
så synes jeg det er hyggelig.

Har jeg en tolk så
snakker jeg litt med noen, -

men jeg får ikke noen venner
for livet blant barnas foreldre.

- Men da sitter jeg og tenker
på når vi snakket om døvemiljø, -

så ville det vært en
naturlig, sosial arena.

La oss si at du er døv
og flytter til en ny by.

Da flytter du kanskje dit det
er et døvemiljø fra før av, -

for da har man noen man kan
være sosial med, på eget språk.

- Absolutt.

- Jeg tror vi må runde av, Finn Arild.

Tusen takk for at du var
med, jeg har lært utrolig mye.

Og jeg tror alle de som har hørt på eller
sett på på video, har lært kjempemasse.

Tusen takk!

- Bare hyggelig.