Sosialpodden

Først ut i vår episoderekkefølge om universell utforming tar vi en prat med Torfinn Katla Opedal, som er blind, trener Taekwon-Do, og forteller bland annet om hvordan tekniske hjelpemidler fungerer for han i hverdagen.

Torfinn Katla Opedal er foredragsholder, trener Taekwon-Do, og bruker rullestol. Han bidrar aktivt inn i konfimasjonsundervisning, og har oså hatt sin egen TEDTalk som du kan se her: https://www.youtube.com/watch?v=z5jJqNpFmaA

Torfinn i media: 
Vi snakker om hvordan tekniske hjelpemidler bidrar til å kunne være aktiv i hverdagen, kommunisere med venner over nett, og hvordan BPA ordningen fungerer.

Med i studio:
I denne serien:

Creators & Guests

Host
Steinar Vikholt
Leder av Sosialpodden, og er også vert i en del av episodene. Vernepleier, universitetslektor og internasjonal koordinator

What is Sosialpodden?

Sosialpodden er en sosial fagpodkast fra Institutt for helse-, sosial- og velferdsfag ved Universitetet i Sørøst-Norge. Du vår podkast vil få et innblikk i alt fra noen av de temaene vi snakker om i vår undervisning, besøk fra foredragsholdere vi bruker, til episoder med og av studentene våre. Podkasten er produsert av Universitetet i Sørøst-Norge (USN) med Steinar VIkholt som redaktør.

Velkommen til Sosialpodden.

En sosial fagpoddkast fra Institutt for helse, sosial og velferdsfag her ved Universitetet i Sørøst-Norge.

Du vil bli kjent med noen av de temene vi underviser i her ved vernepleier og barnevernspedagogutdanningene,

og du vil også høre noe fra de spennende eksterne forholdene vi bruker.

Så len deg tilbake og lær noe nytt.

Velkommen til denne episoden i Sosialpodden.

Velkommen til denne episoden i Sosialpodden.

I denne episoder-rekkefølget tar vi en del prater med forskjellige mennesker

som har forskjellige funksjonsnedsettelser, funksjonsvariasjoner,

eller kanskje vi finner noen som er funksjonsbegavet.

Med i denne episoden har vi Torfinn Kattela Oppedal.

Velkommen hit.

Tusen takk.

Velkommen til studiet vårt her på Bakken-teigen.

Ja, jeg setter pris på invitasjonen.

Kan ikke du bare først ta en kjapp oppsvaring?

Hvem er du, og hvilken skavanker har du?

Jeg heter Torfinn, jeg er 28 år og kommer fra Horten.

Jeg er blind og bruker hjulestol, men jeg er ikke født blind eller født med noe problem med beina.

Nei.

Jeg startet å miste syne i 2006, da var jeg 13 år gammel, og ble helt blind i 2012.

Ja, ja.

De første årene da jeg startet å miste syne var veldig skummelt,

for jeg visste ikke hvorfor jeg mistet syne.

Men etter to år fikk jeg diagnosen Wolfram-syndrom, som er et veldig sjeldent genetisk syndrom.

Det var en nettelse, for da visste jeg hvorfor jeg begynte å miste syne,

selv om det var veldig uklart hva som skjedde.

Men da bestemte jeg meg for å ta kontroll, og startet med taekwondo,

og fikk et sosialt nettverk og litt sånn.

Det syndromet bryter ned gener, eller nerver, og derfor har jeg nå også måtte begynne med rullestol.

Det måtte jeg begynne med i fjor, i 2020, fordi beina mine gjør så vondt,

og har blitt så svake at jeg ikke klarer å gå mer enn noen få skritt.

Jeg sa skavanker.

Det blir litt feil, for det er ikke en skavank.

Det er noe som kan fikses med hjelpemidler.

Og der har du også den forskjellen på den medisinske modellen i forhold til hva en funksjonsnedsatt er,

og den sosiale modellen.

Fordi den medisinske modellen sier at jeg er blind, og derfor er jeg funksjonsnedsatt.

Men den sosiale modellen sier at hvis ting tilrettelegges, så er jeg som alle andre.

Nettopp.

Og tekniske hjelpemidler. Du skrudd av lyden på telefonen din, tror jeg.

Ja, jeg skrudd av mobilen min, og da brukte jeg det som heter VoiceOver,

for jeg bruker en Apple, det er en skjermleser som leser det jeg tar på.

Jeg hadde ikke kanskje skjønne hva det var.

Nei, da jeg startet, var det som om jeg hadde det mye saktere.

Men nå, på grunn av øvelse, har jeg fått det mye raskere, bare fordi jeg vil bli fort ferdig.

Ja, nettopp. Men hele tingen, når du skrudd av telefonen din, så kom det en ...

Jeg oppfattet det som noe brokk.

Det var en Siri, eller noe sånt, som sier noe.

Ja, eller VoiceOver. Det er en stemme, og jeg kan velge hvilken stemme jeg skal bruke.

Ok. Og den forteller deg hva som skjer på skjermen?

Den forteller meg hva jeg kommer nær å, og hvilke knapper jeg trykker på.

Ok. Og det er kanskje et veldig stort hjelpemiddel i livet ditt, generelt?

Absolutt. Det bruker jeg veldig mye, for da kan jeg bruke både sosiale medier,

jeg kan sende meldinger, jeg kan ringe folk, jeg kan surfe på nettet,

alt mulig sånt. Alt tekst jeg tar på blir lest opp.

Men da har du det problemet i forhold til rettelegging,

hvor det er enkelte som legger ut tekst i form av bilder, et bilde med tekst.

Og det får jeg da bare opplest som bilde, med middel det er lagt til en alt-tekst,

altså en forklaring på hva bildet er.

Ja, for det jeg ser det av til når jeg lager unøysningsrom og sånne type ting,

så legger jeg bildet på siden, og da blir det spurt alt tekst.

Ja, og alt teksten er da en forklaring av hva som er på bildet.

Og det er for at skjermlesere skal få det lest opp.

Ja, og da skal ikke bare skrive bildet der.

Nei, da skal du gjerne skrive hva som er på bildet, og hvis det er tekst,

så gjerne skriv hva teksten sier.

Ja, sånn er det, det er teksten som er på bildet.

Nei, for jeg tenkte på det her om dagen da jeg sendte noen meldinger til deg på Facebook.

Så ble jeg tenkt på det, og så sendte jeg en smiley, for jeg er så vant til å skrive smiley.

Form med smiley.

Smiley blir lest opp. De blir forklart, for eksempel,

smilende fjes, gråtende fjes, sånne ting.

Stilig.

Nei, for jeg blir jo fort tenkende av at,

nei, men er du blind, da bruker du denne punktmaskinen, alt det er på seg.

Ja, punktskrift, Braille.

Braille, jeg bestemte ikke på hvordan det skal sies, da du tok til den, takk.

Braille, ja, alt var det jeg koblet til, men bruker du vanligvis ikke det, eller?

Nei, det kan jeg ikke bruke, for på grunn av den nerveproblemen,

så er sensibiliteten i hendene mine så ødelagt at jeg klarer ikke å kjenne de knåttene.

Så derfor bruker jeg skjermlesere og sånne ting.

Er det liksom at skjermlesene begynner å ta litt over for den Braille funksjonen?

Ja, det er flere og flere nå som ikke trenger Braille,

for skjermlesere og så har du forskjellige skanne-apper som kan gjøre fysisk tekst om til noe som skjermen kan lese.

Det er også det meste som finnes på lydbok i dag.

Ja, absolutt.

Hvilke andre hjelpemidler tenker du er viktig i livet ditt?

I livet mitt nå er det også veldig viktig at jeg har en rullestol som jeg bygger,

og derfor har jeg en liten stol som heter en aktiv stol, som er en idrettstol.

Sånn at jeg skal kunne være aktiv. Stolen er ikke aktiv, jeg er aktiv.

Videre annet enn det så har jeg også en liten fargedekode som er en liten sak som jeg kan sette inn til ting og trykke på en knapp så får jeg vite hvilken farge det er.

Så for eksempel hvis jeg vil pynte meg, så kan jeg høre hvilken farge det er på klærne.

Men også det største hjelpemidlet jeg bruker i dag er noe som heter BPA, altså børgestyrt personlig assistent.

Fordi det er en person som hjelper meg, eller assisterer meg.

Fordi det er ikke en person som skal ta vare på meg, det er et hjelpemiddel sånn at jeg skal kunne klare å ta vare på meg selv.

Så for eksempel med en BPA så kan jeg lage mat, og BPA kan si om jeg tar riktig,

tar jeg melk eller tar jeg kulturmelk, sånne ting som man ikke kan kjenne.

Rullestolen din.

Det var et begrep som jeg, når jeg pratet med Rolf Tor i Kjærland for litt, som også sitter i rullestolen.

Så du prater litt om det begrepet det å være fengslet til rullestolen.

Ja, det er, altså jeg har veldig mye selvgjørende i.

Jeg tar meg veldig litt nært ting, men akkurat det å være lenket til rullestolen, eller fengslet i rullestolen,

det er faktisk noe jeg tar meg nære av.

Fordi rullestolen er ikke et fengsel, det er noe som gjør meg fri.

Jeg velger selv å bruke den, og derfor, sånn som nå når jeg sitter her i studio,

så liker jeg best å sitte i en annen stol, bare fordi jeg synes det er deilig å komme seg litt ut,

og ikke bare sitte fast i den.

Fordi jeg er ikke fast i den, jeg velger å bruke den.

Jeg velger å bruke den sånn at jeg kommer meg ut, sånn at jeg ikke bare ligger eller sitter hjemme.

Når vi pratet om om du kunne komme hit, eller prøvde å avtale, så skrev du noe sånn det.

Du skrev etter den assistenten din, og så tenkte jeg på hvor mange skal jeg lage plass til i studio her?

Ja, og det er bare fordi jeg trenger hjelp til å finne frem.

Når jeg for eksempel skulle møte deg, så regner jeg med at du vet hvor vi skal,

så da bare følger jeg etter lyden av stemmen din, og derfor er ikke min assistent her nå.

Fordi jeg trenger ikke de for å puste hodet på seg, eller for å snakke.

Det er en annen ting da, når vi prater om funksjonsnedsettelse,

men det er et annet begrepp som jeg synes er litt spennende å se på av og til,

det er funksjons… jeg sa det i sted, funksjonsbegavet.

Hva tenkte du om det begreppet?

Ja, det var et begrepp jeg aldri har hørt før.

Når jeg tenker over det, så gir det mening.

Fordi man kan faktisk bli begavet på enkelte områder.

Og sånn som jeg, som da har sett, men har mistet synet,

det er koselig, fordi jeg vet hva ting ser ut som.

Hvis noen sier til meg fargen blå, så vet jeg hva det er.

Men samtidig så vet jeg hva jeg har mistet, jeg vet hva jeg savner.

Men det at jeg mistet synet, det gjorde at jeg måtte begynne å tenke annerledes.

Eller jeg måtte ikke, men jeg valgte å tenke annerledes.

Så jeg startet da å lære meg ekolokasjon,

fordi da jeg startet med kamstort, så gikk tankene mine med en gang til Super-Daredevil, som er blind.

Da prøvde jeg å google for å finne kurs, men jeg fant ingen kurs i Norge.

Så det bestemte jeg for å lære meg selv.

Og da gjennom mye trening og øving, både på skole og ta kondo og fritid og alt mulig sånt,

så klarte jeg det såpass godt at jeg klarer å bruke det.

Og nå når jeg er helt blind, så bruker jeg det hele tiden.

Det ble faktisk så bra at i 2014, i mai, så skulle jeg prøve meg på sort belte.

Og da ble jeg faktisk verdens første blinde til å ta sort belte i ta kondo.

Og etter at jeg gjorde det, så var det en kompis av meg som sa,

vi må teste hvor god den ekolokasjonen din faktisk er.

Så da holdt han opp et visst antall fingre foran meg,

og ved å lage klikkelyder, så klarte jeg å høre hvor mange fingrene holdt opp.

Og det kan man da kalle for en funksjonsbegavelse.

Ja, for jeg klarte ikke bare å ta på meg et bind, så ble jeg bare blind fra øynene,

så hadde jeg bare gått rett på veggene.

Ja, det kan jeg si av erfaring at det gjør vondt.

Ja, for det var jo tingene da.

For det må jeg ærelig si at når det kommer rullestolingsdag,

så gikk jeg ved siden av deg, og så skulle vi ned på en lang gang,

og så ser jeg jo jeg da med mine friske øyne at det er en relativt smal dør vi skal igjennom.

Og så peiser du på med rullestolen din, sånn at du sikter deg inn der.

Og så tenker jeg litt sånn, ja, men det er noen linjer i bakken her også.

Det er de han peiser seg inn på.

Du kjente de, eller?

De kjente jeg, og det er det som heter ledelinjer.

Ledelinjer.

Det er en tilrettelegging for folk som bruker mobilitetstokk.

Ja, nettopp.

Og det er også noe som trengs mer ute i hverdagen.

På universitetet her for eksempel, så er det ledelinjer.

På sykehuset i Vestfall, eller det som er i Tønsberg, så er det ledelinjer fra Hovedingang til synssenteret,

men ikke noen andre steder.

Nei.

Og da er det sånn, ja, men det er jo ikke der blinne folk må gå mest.

Og sånn som ute i Horten, så er det kun ledelinjer fra bussen, eller der hvor bussen stopper inn til bussholderplassen.

Og da er det også sånn, ja, vi trenger det, alle andre steder også.

Men det var ikke de jeg brukte da. Da brukte jeg heller lyden av døra for å høre hvor jeg hørte en åpning.

Ja, nettopp.

Og så kom vi inn på studioet her, og da ser jeg at det er både dørstokk inni hit, og så er det bare en veldig smal dør.

Ja, døra som er her er det jeg vil sagt er for smal for en rullestolbruker.

Ja, for da tenkte jeg at nå ryker du knokkene dine.

Ja, det var det jeg var også derfor jeg tok litt lavere fart for å ikke få forvondt.

Ja, ja. Men vi trenger jo ikke å ha så smale dører.

Nei, og det er det også det som menes at dører, spesielt på offentlige steder, burde gjøres bredere.

Sånn for at jeg har jo en veldig liten stol, så jeg klarte det.

Men hvis jeg hadde hatt en litt større stol, for eksempel jeg har en stol hjemme med en hjelpemotor, som er mye bredere, og den hadde ikke fått plass her.

Jeg hadde ikke fått plass her, og jeg ble også tenkt om det nå, når jeg i løpet av siste uka sendte noen meldinger og ringte litt rundt om å lage sånne her episoder.

Så her har jeg sittet og tenkt på det, ja, men studiet vårt, hvis jeg tar det her, nå er vi på bakkentegnen i Vestfold liksom, da er det faktisk rett og slett her.

Det jeg har sittet og tenkt meg på, bare det eksempelet her, hvor viktig det er at noen mennesker med funksjonsneselser kommer og sier sin mening, hvordan de forstår ting, hvordan de ser samfunnet.

Det er jo kjempeviktig også med tanke på ytringsfriheten, men plutselig så har vi på arbeidet, det er jo en relativt banal ting, men det er ikke tilrettelagt å kunne komme hit og si det man mener engang.

Nei, og det er et problem, det er ofte at de som lager tilrettelegging, de er gjerne funksjonsfriske, folk som ikke har en funksjonsnedsettelse, og når det tilrettelegges, så tilrettelegges det kun der hvor de tror at vi skal.

Det er jo faktisk en menneskerettighet, det der med fri mobilitet i hverdagen, og hadde jeg hatt en litt større rullestol, så hadde det ikke vært tilrettelagt for meg inne her, og derfor så burde folk med nedsettelse bli hørt på, eller spurt når de skal tilrettelegge.

Og det burde tilrettelegges selv der hvor man ikke nødvendigvis tror at de skal, eller der hvor vi skal, som for eksempel at det er ledligner til andre steder enn synsavdelingen på sykehuset.

For eksempel, nå er jeg kjent her etter Vandorfien, og hvis jeg da skulle invitert deg med på middag hjemme hos meg, og du hadde vært helt avhengig av rullestol, så hadde jo det blitt vanskelig alt det vi ser.

For der er det jo to-tre trappetrinn, to ganger før du kommer inn opp i døra mi, egentlig bare.

Og da ble jeg siden og tenkt på hvordan det her typen, at det ikke er tilrettelagt overalt, heller også ikke hjemme hos andre mennesker, hvordan det kan bli en ekstra, ja, ikke fun intended, en ekstra terskill, for å delta i det sosiale.

Jeg ville kanskje da tenkt at, nei, skal jeg invitere Torfinn eller ikke? For jeg vet jo at det er jo ikke tilrettelagt hjemme hos meg, og kanskje det er den lille tingen som gjør at jeg kvier meg litt i det.

Opplever du noe sånt?

Ja, det kan være vanskelig, for det er veldig mange som har, som du sier, et par trappetrinn for å komme seg inn. Det er jo en trapp opp og toalett i andre etasje, sånne ting.

Og akkurat det med bare et par trinn kan lett fikses med at du legger en planke ned, som kan brukes som en rampe.

Men hvis du har masse trapper og sånt, så kan det være vanskeligere. Og derfor så burde du da heller spørre om, skal vi ta en middag hos deg?

Ja, ja.

Sånne ting. Eller eventuelt invitere ut på et restaurant.

Det er jo faktisk større å spørre om da, og sette ord på det.

Ja, absolutt. Og det kan være skummelt, og derfor så burde man bli kjent med egentlig alle man møter, eller alle man vil bli kjent med.

Og bare spørre sånn, er det greit for deg om jeg stiller dumme spørsmål?

Ja, ja.

Fordi det er jo også noe av det jeg elsker, det er å reise rundt og snakke med blant annet konfirmanter, sånn som første gang jeg møtte deg.

Og det er bare på grunn av at de spør om alt, og det er det jeg også vil. Fordi jeg biter som regel ikke.

Hvis jeg hadde bitt, så hadde jeg ikke sett hvem jeg bit.

Men er det ikke, folk er jo livredd for å stille dumme spørsmål, eller stille feil spørsmål, ting som kan få deg til å bli irritert da.

Ja, og det er også det jeg tenker at det er bedre å stille et dumt spørsmål enn å tro feil.

Fordi hvis folk for eksempel stiller meg et spørsmål de tror kanskje kan være feil, så svarer jeg og sier «Åja, det var motsatt av det jeg trodde, ja da er det bra at du spurte».

Fordi man skal ikke tro at man vet hvordan en annen person har det uten å spørre.

Tror det også kan være det at folk er redde for å hjelpe på feil måte?

Problemet der er at veldig mange har den ideen om at de vil bare hjelpe, og de tror at de vet best.

Så uten å spørre så kommer de og skal hjelpe.

For eksempel, jeg bor ved en bakke, og det var en dag jeg sto og dyttet oppover, for jeg liker veldig godt å ta rullestol opp den bakken bare for å få trening.

Og da var det en person som kom bak meg og bare dyttet meg uten å si ifra.

Jeg ble jo livredd.

Ja, det skjønner jeg.

Da holdt jeg fast og klarte å stoppe, og til slutt blir personen irritert og sier unnskyld på en måte som jeg burde bare vært takknemlig.

Eller for eksempel hvis man skal på bussen og spør «kan du hjelpe meg?», så sier de «ja, men det er ikke sånn du trenger hjelp».

«Jeg vet hvordan jeg trenger hjelp bedre enn du vet hvordan jeg trenger hjelp».

Så derfor mener jeg at det er supert å spørre, og du kan godt tilby hjelp, men da må det også være greit å si nei.

Ja, selvfølgelig. Ikke påtvinget hjelp.

Nei, for da er det ikke hjelp.

Nei, det er spennende, for jeg tror det er masse som ligger akkurat i det skjæringspunktet der.

Jeg merker jo selv på det at jeg er bærende player, jeg har tatt utdanning, jeg vet om den sosiale modellen,

jeg vet om alle de tingene vi pratet om i sted, men likevel kjenner jeg på den lille «jeg er redd for å trokke over noe».

Jeg er kjemperedd for å spørre, og jeg tror det er veldig mange som kjenner på det når man er redd for å vise at man bryr seg,

eller man er redd for å gjøre noe feil, og derfor er det mye enklere å ikke gjøre noe, og bare overse situasjonen.

Ja, og det er altså et problem at når folk kanskje gjør det, så kan det faktisk gjøre det vanskeligere å tørre å spørre om hjelp også.

Ja, ja.

For eksempel hvis jeg merker at det er en person som er veldig redd for å ta kontakt med meg, så vil ikke jeg ta kontakt med de.

Nei.

Og sånn så sier jeg ofte når jeg blir kjent med folk, eller når jeg holder foredrag eller sånne ting, at det er bare å spørre.

Ja, ja.

Og jeg synes det er helt supert også. De fleste av de jeg kjenner synes det er helt supert at folk spør når de lurer.

Ja.

Eneste er sånn, hvis du kan kanskje spørre om samme ting ti ganger, så blir det kanskje litt slitsomt.

Men å stille et spørsmål en gang går helt supert.

Ja.

Og de aller fleste synes det er greit at folk spør. Det er noen sure, men sånn er det angående både folk med og uten funksjonsutsettelser.

Sånne folk er det overalt, men de aller fleste er faktisk hyggelige.

Ja.

Jeg holdt på å si det i sted, at jeg som er funksjonsfrisk, og så blir det de andre som har funksjonsnedsettelser.

Ja.

Det er en spennende måte, og jeg mener det er en helt feil måte å tenke på, for du var jo en av oss.

Bare for å overdrive den, og også dere, tanke i gang.

For du var jo funksjonsfrisk, og så fikk du funksjonsnedsettelse.

Ja, og det er også et problem at folk tenker på mennesket som grupper, uansett om det gjelder kjønn, eller legging, eller funksjonsnedsettelser og sånne ting.

Men vi er faktisk mennesker alle sammen. Vi er vi. Vi er ikke oss og dem.

Det er det med gruppering og tribalisering, holdt jeg på å si.

For å slå om, var det veldig mye sånn at hvorfor er det viktig med universell utforming?

Da hører du kanskje at noen tenker, politikere, administrasjon, sier, hvorfor skal vi tilrettelegge så mye for dem?

Men det er jo ikke dem, det er jo flere som jeg har pratet med, og jeg skal prate med.

De har jo vært funksjonsfriske, og kanskje også sitter i posisjoner til å kunne gjøre noe med det,

og så plutselig skjer det noe i livet deres som gjør at et halvt år etterpå er de avhengige av den tilretteleggingen.

Så i utgangspunktet handler det om at vi som et samfunn er nødt til å tilrettelegge for det muligheten at vi selv kan få funksjonsnedsettelse, for her handler det om alle.

Ja, absolutt. Det handler om alle. Universell utforming er ikke bare for noen, men universell utforming er nødvendig for noen og bra for alle.

For eksempel hvis det er lagt til rett, bare for å ta data da, som ofte er tilretteleggingen, er at hvis en side er universellt utformet, så kan det være mulig for meg, og det kan være enklere for deg å bruke den siden.

Hvis det er dårlig universellt utformet, så kan det være umulig for meg og vanskelig for deg.

Ja, det er bare en morsom måte å tenke på det, fordi vi er folk alle sammen, uansett hvordan vi har nedsettelser eller fysiske skavanker eller hva det er.

Ja, og så er det et eller annet, for noen er det et helt stort behov, men det kommer til gode for veldig mange. Jeg ble sykt nødt til å tenke på texting av videoer for eksempel.

Jeg er jo ikke døv, men jeg bruker den textingen på Netflix. Jeg synes det er veldig behagelig. Av og til blir det mange som prater litt over hverandre, så sitter jeg og støtter meg opp til det.

Jeg sitter og tenker på undervisningsvideoer veldig ofte også, når jeg sitter og ser mennesker som prater om de komplekse ting, så synes jeg det er støtte å ha den teksten under.

Ja, fordi det kan være vanskelig å følge med og få med seg alt.

Jeg er jo helt ellendig på å huske navn, for eksempel. Så skal vi se på serier der jeg skal prøve å finne hvem som er hvem, så det er bare det å se navnene. Det hjelper en god del.

Vi har også fått tekst av en god del av undervisningsvideoene våre som kommer til anatomi og fysiologi og den biten der.

Da merker jeg at det er en stor støtte med å faktisk få visuelt fram navnene på de forskjellige delene med anatomi og alt det der.

Ja, supert.

Det er en stor støtte for veldig mange flere.

Absolutt. Sånn som du nevner Netflix, både Netflix og Disney Plus er veldig gode på en tilrettelegging som kalles synstolking, hvor det man ser blir forklart for oss som ikke ser.

Det kan være greit, for jeg har også med flere venner sett på videre med synstolking, og da ble det sånn at de sier det. Det la jeg ikke merke til.

Da var det godt at vi hadde på det.

Det er ikke sånn at hvis de er veldig grossere på det, at det de sier skuespillerne er, det blir bortholdt?

Nei, da blir forklaringen fortalt mellom dialogen. Så man mister ingenting.

Det blir bare ekstra greier som forteller det visuelt, eller hvem som går hvor.

Så det kan bli slitsomt, det skal jeg si. Men i små perioder er det helt supert.

Det er jo bare noe å skru på.

Absolutt.

Det er en god oppfarting til å prøve ut den funksjonen.

Nei, supert, Torfinn. Da ser jeg at vi begynner å nærme oss slutten.

Har det gått så fort?

Ja, det har gått kjempefort. To-tio minutter.

Ja, du er for hyggelig.

Takk til samme, Torfinn.

Takk, takk.

Tusen takk.

Teksting av Trine Hagen