Sosialpodden

I disse episodene vil vi presentere Grunneggende Arbeidsmodell i Vernepleie, GAVE-modellen, som en del av undervisningen til våre studenter. I denne episoden tar vi for oss evaluering og revurdering

Show Notes

Denne serien på 6 episoder er en innføring i Grunnleggende arbeidsmodell i Vernepleie, som du kan lese mer om i Innføring i vernepleie
Kunnskapsbasert praksis - grunnleggende arbeidsmodell
. Mer om boken og forfatternes tanker om innholdet kan du lese på vernepleier.no.

Med i studio:
Episodene:
I denne episoden referer vi til følgende:
  • Nordlund, I., Thronsen, A., & Linde, S. (2015). Innføring i vernepleie : kunnskapsbasert praksis, grunnleggende arbeidsmodell. Universitetsforlaget

Creators & Guests

Host
Steinar Vikholt
Leder av Sosialpodden, og er også vert i en del av episodene. Vernepleier, universitetslektor og internasjonal koordinator

What is Sosialpodden?

Sosialpodden er en sosial fagpodkast fra Institutt for helse-, sosial- og velferdsfag ved Universitetet i Sørøst-Norge. Du vår podkast vil få et innblikk i alt fra noen av de temaene vi snakker om i vår undervisning, besøk fra foredragsholdere vi bruker, til episoder med og av studentene våre. Podkasten er produsert av Universitetet i Sørøst-Norge (USN) med Steinar VIkholt som redaktør.

Velkommen til Sosialpodden, en sosial fagpodcast fra Institutt for helse-, sosial- og velferdsfag her ved Universitetet i Sørøst-Norge.

-Velkommen til siste episode i Sosialpodden. I denne episoden tar for oss -Grunnleggende arbeidsmodell innen vernepleien.

I denne siste episoden skal vi inn på Evaluering og revurdering som følger de andre delene vi vært inne på.

Med oss i studio har vi fremdeles meg, Steinar Vikholt, Sabine Gehring og Anne Trondsen

Rett før vi gikk inn her Anne, sa du til meg: Vi skal aldri lage tiltak uten en plan for evaluering. Hvorfor det?

- Det er en helt grunnleggende ting. Vi har hatt erfaring med at vi er kommet inn i virksomheter og man holder på med tiltak.

Når vi spør hva dette tiltaket er til for, så har vi kanskje fått svaret; "det vet jeg ikke, de holdt på med det da jeg begynte her". - Nettopp.

- Når vi jobber med mennesker, så kan vi ikke bare holde på og holde på. Vi må vite hvor vi skal og vi må vite hvordan vi evaluerer det.

En helt grunnleggende regel er; hvis du setter i gang et tiltak, så skal du også lage en plan for hvordan du skal evaluere. - Hvordan evaluerer man?

- Ja, hvordan evaluerer man? Vi har snakket nå igjennom de ulike punktene og hva er det man evaluerer?

Det første man evaluerer, er om målet er nådd. -Nettopp.- Vi må tilbake og se, er målet nådd? Har vi oppnådd det vi ønsket å oppnå?

Hvis svaret er nei, så er vi inne i GAVE modellen igjen. Da må vi spørre oss selv:

Jeg nådde ikke det målet, men hvorfor gjorde jeg ikke det?

Hvordan var det med den metoden jeg valgte? Har jeg greid å omsette den metoden til Pers funksjonsevne?

Har jeg valgt en metode som henger sammen med det jeg kartla om Pers kognitive funksjonsnedsettelser?

Har jeg kartlagt nok? Eller har jeg forstått det jeg kartla på en riktig måte?

Kanskje har jeg ikke kartlagt nok. Vi snakket i stad om at vi gikk fra kartlegging til analyse/drøfting og tilbake.

Kartlegging henger sammen med metodevalg, kartlegging henger sammen med hvilke tiltak vi har.

Kartlegging henger sammen med målet, er det målet tilpasset Pers funksjonsevne?

Kanskje har vi laget et mål som han ikke har forutsetning for å nå.

Det er sånn evalueringen henger sammen med hele GAVE modellen, hvor de ulike delene henger tett sammen.

- Det er så flott du sier det, for det gjør at evalueringen har så mye mer i seg enn det som jeg har opplevd flere ganger på evalueringsmøter.

Da er spørsmålet, har vi oppnådd dette målet? Så blir det et ja/nei spørsmål, kanskje ikke basert på så veldig mye. Hvis svaret er nei;

da må vi kanskje bare fortsette litt, la det stå litt videre eller vi avslutter og prøver noe helt annet.

Da mangler vi alt det du prater om her, at vi må gå innom alle de nyansene, alle de delene av GAVE modellen.

Enten bare fortsette med det som ikke har funka tidligere eller bare finne på noe helt nytt.

- Ikke minst, det å ha med seg den personen det faktisk gjelder.

Det er den viktigste personen, er det i orden, er det sånn det skal være?

Ønsker jeg å modifisere/endre noe? Også for å finne ut av, hvis det ikke fungerer, hva kan det være?

- Det kan jo hende at motivasjonen har endret seg, at det det har skjedd noe i livet.

Det kanskje ble ikke som man hadde forventa.

Vi må alltids ha med oss Per, som den som det hele dreier seg rundt.

-At det faktisk kan være andre ting i livet som gjør at målsettingen ikke er relevant lenger.

- Ja, for eksempel. - Så tror jeg ofte at det å sette lys på oss selv. Vi har veldig lett for å sette lyset

på de vi jobber med. Det er de som ikke når målet. - Nettopp. -Mens det å vende lyset mot oss selv..

Hva er det jeg har gjort som gjør at vedkommende ikke greide å nå det målet? Jeg jobber i et annet prosjekt og en som jobber der,

hun sa det så fint. Hun sa; før tenkte jeg alltid at det var klientens skyld, at de ikke greide å ta imot veiledningen.

Nå tenker jeg annerledes, nå tenker jeg, hva er det jeg har gjort feil som gjør at de ikke greier å nå målet?

Igjen tilbake til gamle gode Kirkegaard.

Utgangspunktet for all hjelpekunst er å forstå det den andre forstår.

Da må man lage et tiltak som er tilpasset din funksjonsevne eller

den du jobber med sin funksjonsevne og vi må se på oss selv hele veien.

- Jeg tenkte på det med evaluering, at det er alle punktene som må vurderes.

Det å sette blikket på seg selv, da går man nettopp inn i tiltak og ser..

Har vi gjort.. Har beskrivelsen vært så god at vi gjorde det samme, for eksempel.

Er det noen som ikke følger dette, fordi vi ikke er enige om hvordan vi skal gjøre det?

Er det andre ting som kan forkludre?

Da får du det blikket på deg selv.

Så det tror jeg..

Det hjelper oss til å strukturere oss og ikke hoppe på første og beste konklusjon. Det liker jeg med denne måten å jobbe på.

Hele tiden tvinger oss til å ikke bare.. Det fungerte ikke eller det er sikkert derfor.. Det vet vi ikke.

Da må vi faktisk gå systematisk til verks og finne ut av.

Er det noe ved tiltaket? Er det noe med metoden? Er målene faktisk der som vi tenker at de skal være

og som Per syns de skal være? Er det noe med hvordan vi har forstått/kartlagt eller det selve kartleggingen.

Så vi hele veien tvinger oss selv til å gå de rundene.

- Igjen er det de spørreordene, når vi skal evaluere. Hva skal evalueres? Hvordan skal det evalueres? Hvem skal evaluere? Når skal det evalueres?

Og hele den overbygningen er, hvorfor?

Det er den faglige begrunnelsen, vi evaluerer fordi at... og så kommer de faglige begrunnelsene våre.
- Dokumentasjon på dette punktet.

Dokumentasjon av evalueringa, den er viktig. - Fordi den henger sammen med når vi snakket om metode og tiltak.

Hvordan har vi dokumentert tiltaket?

Da har vi en dokumentasjon der og når vi evaluerer, så henger det sammen med utformingen av tiltaket og mål.

Hva er det vi skal.. Hvor skal vi? Det å dokumentere hvorfor et tiltak ikke virker eller vi ikke oppnår det vi vil,

det er hele utgangspunktet for revurdering, evaluering og revurdering.

- Det har jeg etterspurte par ganger, når jeg er kommet inn og sett/hørt om noen tiltak som tidligere er iverksatt..

Eventuelt så kommer man med et forslag til nytt tiltak og får høre at det har vi gjort tidligere og det funka ikke.

Så spør man hvorfor det ikke fungerte? Det vet de ikke

eller det er ikke dokumentert. Nettopp som vi var innom her , det kan være så mange årsaker til at det ikke fungerte.

Hvorfor det ikke kunne være aktuelt lenger, men plutselig nå to år etterpå, står man i situasjoner det er aktuelt igjen.

Men det er ikke dokumenterte at det gamle tiltaket hadde en effekt, men målet var ikke aktuelt lenger.

- En annen ting.. Vi vet ute i virksomheter knyttet til personer med

kognitive vansker/utviklingshemming så er det veldig mange ufaglærte.

Det med de faglige begrunnelsene tror jeg er kjempeviktig fordi mange

gjør det de blir bedt om å gjøre, men de skjønner ikke hvorfor de skal gjøre det.

Som vernepleiere å kunne begrunne faglig hvorfor vi mener at dette er et godt tiltak,

det er helt sentralt i en kunnskapsbasert praksis.

- Nettopp. - Hovedansvaret vårt er jo klientene,

det er derfor vi er der. For å ivareta dem, så må vi sette kunnskapen først.

- Da er vi tilbake igjen til hele modellen.

Avslutningsvis.. Vi startet med å fortelle at dette var punkter som skulle henge sammen.

Jeg tror absolutt.. Når vi kom til siste episode og ser på evalueringen, hvordan den

da kan gå ut og tvinge deg til å se på alle de andre punktene i modellen.

- Vi sa i første episode at det kunne være at du kom inn i en virksomhet og det begynte med et tiltak.

Når vi har forklart modellen, så har vi tatt utgangspunkt i en problemstilling og prøvd å gå gjennom punktene.

Noe av utgangspunktet med hele modellen er at på et eller annet sted, kommer du inn.

Du kan komme inn fordi det er et tiltak i gang. Hvor du begynner å spørre, hva er målet med dette tiltaket og og hvilken metode er det dere bruker?

Du kan også komme inn fordi man begynner å diskutere mål.

Igjen, så er det alle punktene som henger sammen. Uansett hvor du går inn i modellen,

så må du innom alle punktene for å få til en faglig vurdering av det du holdt på med.

- Det var en oppsummering av episoderekkefølgen vår. Hvis det er noen som har lyst å

lære mer om det som ikke er studenter hos oss, så kan de bli studenter hos oss..

De kan lese boka Innføring i vernepleie som vi har brukt som referanse til alt det vi har pratet om og så håper vi at folk har lært masse.

Det har i hvert fall jeg.